Debatt:
– Senhøstes 2010 vandret jeg ut fra Havnelageret og Dagbladets kulturavdeling som nyslått AFP-er, skriver Arne Dvergsdal. Som pensjonist innså han at det var ikke mye å få fra sin tidligere arbeidsgiver, A-pressen.
Foto: Paul Kleiven / NTB scanpix
Ap-pensjon for pampene
Null og niks i pensjon til tidligere A-pressen-journalist.
Arbeiderbevegelsens Presseforbund jubilerer, og kan i disse dager se tilbake på 110 års virksomhet.
Det er mange grunner til å gratulere. Men her skal jeg helle malurt i begeret.
La meg først fortelle at jeg jobbet som journalist i A-pressen (Moss Dagblad, Halden Arbeiderblad, Hamar Arbeiderblad) fra 1968 og fram til 1972, bare avbrutt av et år ved Norsk Journalistskole, som det het den gang. Så to år til sjøs, og deretter hele 12 år i i Fredrikstad-Avisa Demokraten under den uredde og radikale redaktør Charlie Jansson, før jeg begynte i Dagbladet.
Som fortsatt relativt ung og relativ ubekymret journalist tenkte jeg, i likhet med de fleste av mine kolleger, lite på livet som pensjonist. Det var vanlig å vitse med at gjennomsnittsalderen lå på nivå med de beste innen proffboksing. Så hvorfor bekymre seg, liksom.
Senhøstes 2010 vandret jeg ut fra Havnelageret og Dagbladets kulturavdeling som nyslått AFP-er.
En kollega hadde feiret 50-årsjubileet da han fylte 40, for å være på den sikre siden; men jeg hadde overlevd.
Og nå kommer jeg endelig til poenget: Fra A-bevegelsens aviser, etter 15 år i jobben, var opptjent pensjon null og niks. Dagbladet derimot (feirer 150) som nok aldri sto LO nær, hadde, viste deg seg, en utmerket pensjonsordning for sine ansatte, jeg får månedlig seks skattefrie laken fra den kanten.
Var det hele historien? Nei!
Etter litt gravejournalistikk kunne jeg avsløre, at i den LO-eide A-pressen var det sånn, at bare s j e f e n e, les redaktører og disponenter, hadde avtale om tjenestepensjon.
Bør jeg tilføye, at det er lenge side jeg holdt meg for nesa og stemte på Arbeiderpartiet?
