- Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.
- Innlegget ble først publisert hos Bistandsaktuelt.
Bilder av nakne journalistrygger med dype merker etter piskeslag sirkulerer vidt og bredt på sosiale og andre medier. Mange redaktører og journalister har forlatt Afghanistan, mange andre har gått i dekning. Medieledere vurderer fra dag til dag om og hvordan de skal fortsette.
Hittil ser det ut som de fleste av de mishandlete journalistene har blitt løslatt igjen. Stokke- og piskeslagene kan tolkes som «scare straight»-signaler: trusler om hva som vil skje hvis de ikke slutter å rapportere kritisk.
Men ikke alle blir løslatt. Fotojournalisten Morteza Samadi, som ble tatt av Taliban da han dekket en demonstrasjon i storbyen Herat 7. september, er ennå ikke kommet til rette. Afghanske medier rapporterer ennå om slike tilfeller; og om frigivelsen av enkeltjournalister som den fengslede Dawood Tapan i Gardez-provinsen. Nyhetsbyrået Pajhwok nevner i artikkelen om Tapan også at menneskerettsaktivisten Lutfullah Binawa ikke er frigitt.
Betyr dette at mediene kan fortsette, bare uten såpeoperaer, musikk, og med en del selvsensur?
Sharia-medier før. Og nå?
Da jeg besøkte Afghanistan under Talibans forrige regime, var mediesituasjonen svært oversiktlig. Året var 1997; de hadde hatt ett år på seg til å konsolidere makten i Kabul og kontrollerte 90 prosent av landet. Radio Sharia og en stensil-lignende avis var det «journalistiske» tilbudet, begge sterkt preget av religiøst innhold. Under bussreisen fra Kabul tilbake til Peshawar, Pakistan langs en bombet hovedvei, ble vi stanset flere ganger ved Taliban-sjekkposter. TV-apparater som nye flyktninger forsøkte å få med seg ut, ble konfiskert. Musikk-kassetter likeså. Joda, det var ‘trygt’ langs landeveien, der det før hadde vært bandittvesen, et Taliban-trumfkort som de også drar i dag.
Tilbake til start, det vil si en like tom mediesituasjon, blir det neppe. Moderniteten har også på teknologisk vis nådd Taliban. Det betyr for eksempel at de kan kappe digitale forbindelser i Panjshir-dalen og dens trange sidedaler, der noen væpnete Taliban-motstandere ennå ser ut til å forskanse seg.
Tegnene fra Taliban-offisielt hold er alt annet enn betryggende. Ministeren for høyere utdanning, Abdul Baqi Haqqani, kommer fra Haqqani-nettverket, som har stått bak flere av de blodigste terrorangrepene de siste tiårene. Et av angrepene var rettet mot Serena hotell, der Dagblad-journalisten Carsten Thomassen ble drept i 2008. Haqqani har nylig annonsert at pensum i høyere utdanning må revideres i tråd med prinsippene i sharia.
Slike dekreter beroliger ikke ansatte ved Fakultet for journalistikk og kommunikasjon ved Kabul Universitet, Afghanistans største. En av dem skriver til meg hvordan hun frykter for framtiden, og har ikke tort vise seg på jobb den siste måneden. Søndag kom meldingen om at alle kvinner som kunne erstattes i sine jobber av menn, skulle holde seg hjemme. Mange yrkeskvinner er hoved- eller eneforsørgere.
Universitetene er ennå langt på vei som tomme skall. En journalistlærer ved et privat universitet med hazara-bakgrunn, frykter for sitt liv, siden pasjtunsk-dominerte Taliban er kjent for å fare spesielt hardt fram mot denne minoriteten. I forgårs ble to journalister fmed hazara-bakgrunn prylt av Taliban, skriver han. Den foreløpige regjeringen har tre ikke-pasjtunere blant sine 33 medlemmer, men ingen hazaraer.
En framtid i eksil?
Ledere for de største mediehusene i Afghanistan, TV-stasjonene TOLO og Ariana, nyhetsbyrået Pajhwok, mediehuset Killid-gruppen, og avisen Hasht-e-Subh, er i eksil nå. De vurderer situasjonen fortløpende. Et eksempel er direktør for MOBY-gruppen som eier TOLO TV, Saad Mohseni. Han uttalte nylig til Committee to Protect Journalists (CPJ) at TOLO fortsetter å sende nyheter, men har kuttet serier og musikkprogrammer.
En stor andel av de ansatte har flyktet, men kanalen har ansatt mange nye medarbeidere som må ut med kamera få dager etter at de har tiltrådt. Mohseni sier seerantallet for nyheter stiger, og at de fortsetter å sende fra Afghanistan, selv om mange nå er i eksil.
Skjebnen til andre medier, ikke minst lokalmedier i landets 34 provinser er uklar, men tegnene tydelige: 153 medier har blitt stengt i løpet av kort tid. Disse mediene oppgir to årsaker: økonomiske vansker og «restriksjoner».
Om mishandlingen og arrestasjonene av etablerte journalister fortsetter, kombinert med økonomiske tilbakeslag, vil flere medier helt sikkert bli stengt eller tvunget i eksil. Derfra må de kanskje basere seg mer på frivillige «borgerjournalister» med mindre profesjonell erfaring.
Anthony Bellinger, generalsekretær i IFJ (Den internasjonale journalistføderasjonen) er pessimist. Han frykter at mediene vil bli begrenset til «Taliban-medier» uten kvinner, og at alle andre journalister vil forsvinne. «Det var ikke lett tidligere, og selv før Taliban tok makten, ble journalister drept, men nå er det veldig dystert», sier han til The Guardian.
Siden 2018 er mer enn 30 journalister drept i Afghanistan, i individuelle attentater eller bombeangrep. Bare i få tilfeller vet vi nøyaktig hvem som sto bak drapene: Taliban, IS eller krefter i den tidligere regjeringen.
Forhåndssensur
Det er ennå for tidlig å si om Bellinger i IJF får (helt) rett. I de engelskspråklige versjonene av Pajhwoks og TOLOs daglige nyhetsoppdateringer, forekommer – om ikke kritisk rapportering – så i alle fall nyheter om hendelser som fungerer negativt for Taliban. Vi har sett videoer av demonstrasjoner med kvinneaktivister og bilder av mishandlete journalister. På den annen side er det tomt for kultur- og meningsstoff.
Et ferskt eksempel på kritisk rapportering er Pajhwoks nyhetsoppslag fra 15. september om lokale journalister i den nordlige Jowzjan-provinsen som protesterer mot mediesensur. I artikkelen sier Mahbob Mehran, ansvarlig for den lokale radiostasjonen Radio Mehran, at staben nå blir bedt av Departementet for kultur og Informasjon om å presentere radiomaterialet for dem før de lar det gå på lufta.
Han protesterer sammen med en annen kollega mot denne forhåndssensuren og sier det viser at Taliban (som da de først tok makten erklærte seg som tilhengere av ytringsfrihet) ikke tror på ytringsfrihet. En kvinnelig kollega, Alina Raza, fra den lokale TV-stasjonen Ghazal sier de har blitt utsatt for restriksjoner og at nyhetsankere nå er forvist til sine hjem.
Den 19. september melder Pajhwok at den afghanske uavhengige menneskerettskommisjonen (AIHRC), som har spilt en svært viktig og kritisk rolle i afghansk offentlighet, nå blir hindret i sitt arbeid, at Taliban har tatt seg inn i lokalene deres og bruker både PC-ene og bilene til kommisjonen. Talibans talsmann Ahmadullah Wasiq sier at deres lokale medlemmer er i kommisjonen for å «beskytte kommisjonen».
Journalistene som ennå rapporterer fra bakken for de store mediene, ser ut til å ta nøye på tilsvarsretten. Om de publiserer noe som virker kritisk mot Taliban, passer de på å få en uttalelse slik som over, der det er mulig. Talibans hovedtalsmann Zabiullah Mujahid har travle dager. Samtidig klager flere journalister over manglende tilgang til de nye myndighetene, siden departementene ennå ikke har oppnevnt talsmenn som kan snakke med dem. «Vi drar ut i byen for å rapportere, vi frykter å bli dengt.
Disse utfordringene finnes», sier en kjent frilansjournalist til TOLO etter en måneds erfaring med Taliban i hovedstaden. En talsmann (!) for Taliban sier at de arbeider med saken.
Glemselens slør?
Under Taliban-perioden 1996-2001 ble det rapportert lite fra Afghanistan. Etter hvert som flere journalister forsvinner i eksil og flere medier stenger, blir det vanskeligere å få ut troverdig informasjon fra det landet der USA og NATO-allierte har deltatt i sin lengste krig.
Dette er et demokratisk problem for alle som deltok, men først og fremst et problem for menneskene som skal overleve i et land som har vært krigsherjet i mer enn førti år. Vil Afghanistan i internasjonal presse etter noen måneder få status som «nok et land i krise», sammen med en rekke andre? Eller kan vi se for oss at medier i Norge så vel som andre land, holder kontakt med rapportører i landet og selv med ujevne mellomrom undersøker hvordan dagens dystre spådommer slår til?
Afghanere flest fortjener fortsatt oppmerksomhet.
