Debatt:

Fra Nationaltheatrets oppsetning 1979. Doktor Stockmann (Per Theodor Haugen) mellom Hovstad (Knut Husebø, t.v.) og boktrykker Aslaksen (Arne Bang-Hansen).
Fra Nationaltheatrets oppsetning 1979. Doktor Stockmann (Per Theodor Haugen) mellom Hovstad (Knut Husebø, t.v.) og boktrykker Aslaksen (Arne Bang-Hansen).

Klikkjeger eller folkefiende?

Både for Amedia og resten av oss er publikumstilfredshet selvsagt et adekvat mål for et medieprodukt. Og like selvsagt et mulig livsfarlig mål for journalistikken.

Publisert Sist oppdatert
  • Dette er et debattinnlegg. Innlegget utrykker skribentens egne synspunkter.

For oss som har balet med undersøkende journalistikk i noen tiår, er det gode tider. Graving er i vinden. Våre mest gjennomarbeidede, tidkrevende og avslørende saker er blitt de mest konsumerte. Publikum lasses ned av ufordøyd informasjon fra alle kanter; fra mediene forventer de noe annet og mer. Mediene kappes om de beste gravejournalistene.

Den undersøkende journalistikken er altså ikke bare et demokratisk gode - på sitt beste har den blitt en attraktiv salgsvare.

Slik har de ikke alltid vært. Mye norsk undersøkende journalistikk har historisk vært for de få. Det har vi selvsagt en stor del av skylden for selv, med prøvende research, tidvis selvhøytidelig stil, lite inkluderende fortellerteknikk, og manglende evne til å gjøre det viktige relevant. Men vi fikk holde på - dagens Amedia bør merke seg at det tar tid å bli god.

De beste av våre redaktører så den tidkrevende gravingen som en del av samfunnsoppdraget, om ikke direkte lønnsom, så i hvert fall muligens en langsiktig investering - om ikke annet så i omdømme. Det var i hvert fall det de sa til styrelederne sine.

Selv «vokste jeg opp» som journalist i VG, under Torry Pedersen og Bernt Olufsen. Min private antitese av deres redaktørgjerning har alltid vært redaktør Hovstad og hans medarbeider Billing, de to gestaltene i Ibsens «En folkefiende» - aldri har vel teateret bydd på en mer presis beskrivelse av «en avsløring av forhold av stor samfunnsmessig betydning, som noen forsøker å holde skjult.»

Doktor Stockmann har testet og vitenskapelig slått fast at vannet til byens stolthet og hovedinntektskilde, Badeanstalten, er farlig forurenset. Byens prominente bestyrelse tok seg ikke råd til nok avstand mellom kloakkrør og vannrør, og nå blir pasientene syke av kuroppholdet. I utgangspunktet har doktor Stockmann både avisen «Folkebudet» og huseierforeningens (småborgernes) formann, trykkerisjef Aslaksen, i ryggen - begge ser frem til denne muligheten til å slå de høye herrer på kjeften. Men deres mot skal blekne brått når Stockmanns bror, byfogden, truer med å måtte bruke betydelige mengder av småborgernes skattepenger på utbedringene.

La oss avlegge dem en kort visitt i det krangelen om det farlige budskapet når sitt høydepunkt, på gulvet i trykkeriet:

DOKTOR STOCKMANN: Bare tryk De min opsats; jeg skal nok være mand for at forsvare den.

REDAKTØR HOVSTAD: Jeg trykker den ikke. Jeg kan ikke og vil ikke og tør ikke trykke den.

DOKTOR STOCKMANN: Tør De ikke? Hvad er det for snak? De er jo redaktør; og det er da vel redaktørerne, som regerer pressen, skulde jeg tro!

ASLAKSEN: Nej, det er abonnenterne, herr doktor.

BYFOGDEN: Heldigvis, ja.

Doktoren innser at han er kneblet, og kaller inn til folkemøte for å nå ut med sitt budskap. Det ender med at forsamling – i demokratisk avstemning – erklærer han for å være «en folkefiende».

Journalistikkens egentlig mål og vesen er forbilledlig nedfelt i Vær varsom-plakaten, for eksempel:

  • 1.5. Det er pressens oppgave å beskytte enkeltmennesker og grupper mot overgrep eller forsømmelser fra offentlige myndigheter og institusjoner, private foretak eller andre.

Det sier seg selv at denne virksomheten ikke alltid vil være like populær - hverken blant makthavere, eller i «den kompakte majoritet» som Ibsen setter huseier-foreningsleder Aslaksen til talsmann for.

Journalistikk er på ingen måte synonymt med å ta folkefiendens rolle – men uten mot til å gjøre det når det i blant trengs, har vi solgt journalistikkens sjel. Dette så Ibsen krystallklart - for temmelig nøyaktig 140 år siden. Som hentet ut av en avsløring i Dagens Næringsliv, blir Doktor Stockmann lokket med både kommunal gasje og svigerfarens aksjer i Badeanstalten for å tone ned sitt budskap. Han svarer med en lapp til svigerfaren hvor det står «nei, nei, nei» - og kjeppjager redaktør Hovstad ut av stuevinduet med en paraply.

Amedia er på ingen måte alene om å utnytte digitaliseringens verktøy for å tilpasse medieproduktene sine til markedet, og oppnå kundetilfredshet. Vi sitter alle og følger lesertall og lesertid og lesertilfredshet og leserbredde med lupe. Det er en god ting - det er både demokratisk og kommersiell fornuft i å nå ut med journalistikken, også til målgrupper vi hittil ikke har klart å engasjere.

Vi må bare ikke anta at medieproduktets verdi er lik journalistikkens verdi. Journalistikken har egenverdi.

Heldigvis har vi en medieansvarslov som tar høyde for det.

Og heldigvis kom Klassekampen oss til unnsetning med avslørende journalistikk, og la for dagen de mildt sagt oppsiktsvekkende detaljene i hvordan loven var praktisert i Trondheim. Hvem vet hvilke konsekvenser saken hadde fått uten den avsløringen.

Jeg vet ikke hvordan den saken solgte for Klassekampen. Men jeg syntes den hadde stor verdi. Uansett.

Powered by Labrador CMS