– Jeg skal ikke hovere, men gretne og sytete popstjerner er det verste jeg vet. Jeg har vært artist selv, så jeg kjenner begge sider. Mange er veldig selvhøytidelige og har et oppblåst ego. Jeg nøler ikke med å si at jeg, og kanskje mange med meg, kan være skikkelig lei av selvopptatte artister også, sier Dagblad-journalisten.
Han innrømmer at musikkjournalister som alle andre begår feil eller slurver.
– Forskjellen er at når vi gjør feil, blir folk sure, når leger gjør feil, dør folk.
– Skorgan mener at mange journalister er kunnskapsløse når det gjelder musikk. Hva sier du til det?
– Jeg synes ikke det. Jeg kjenner godt den kritikken. De kan syte og klage og sette seg på den hesten de rir best, men jeg lar meg ikke affisere nevneverdig av det. Norske artister blir behandlet med respekt og mye vett, men vi har forskjellig smak, også vi journalister. Av og til overraskes jeg av andre kolleger, men det er fordi vi er forskjellige.
Hyggelig å møte artistene
– Hvordan er forholdet til artistene?
– Stort sett er det veldig hyggelig å møte artister. Jeg har aldri hatt noe usnakket med Anita Skorgan. Det er mulig jeg er på hennes versting-liste, men hun har sitt publikum, og det respekterer jeg. Alt i alt synes jeg kritikken hennes er all right, jeg liker litt temperatur, at artister klager. Fint med debatt, sånn skal det være, sier Grønneberg.
Bedre enn noen gang
Geir Rakvaag, mangeårig musikkjournalist i Dagsavisen, sier han vel har holdt på med dette omtrent like lenge som Anita Skorgan har spilt. Han hevder at nivået er mye høyere nå enn noen gang. Men den VG-anmeldelsen av Trond Granlund som Skorgan nevner spesielt, mener han var under enhver kritikk, og at man burde kunne forvente noe mer av VG enn at de kaller utøveren for apekatt.
– Enkelte anmeldelser kan man tvile på, men generelt sett er det bedre enn noen gang. Da Anita Skorgan var på høyden, var musikk ofte en prøvestein for nye folk for å se om man kunne bruke dem til noe annet, på sporten eller liknende, minnes Rakvaag.
Han sier at det er ganske mange rutinerte folk blant musikkjournalistene nå, og de yngre kommer ikke inn døra hvis de ikke kan noe.
– Ellers har Skorgan rett i at vi får mange plater, men det utkommer for mye, og det blir stadig mer.
– Min dårlige samvittighet skyldes alt jeg ikke får hørt og som kanskje skulle vært omtalt. Vi må stadig legge noe vekk, men de platene som blir anmeldt, de har man hørt på og de har fått en grundig behandling.
Ingen er flåsete
Også Svein Andersen i Aftenposten sier det er riktig at de får veldig mye plater, men de fordeles ut fra det området den enkelte journalist dekker.
– Jeg synes ikke Skorgan treffer. Ingen anmeldere hos oss er flåsete. Vi holder oss til musikken og ikke til artisten som person eller kjendis.
– Har dere musikkfaglig bakgrunn?
– Vi har forskjellig bakgrunn alle sammen, men vi lever og ånder for musikk. Noen har bakgrunn i utdanning eller utøvelse. Innen for eksempel klassisk er vår anmelder professor på Musikkhøgskolen.
– Skorgan hevder dere er kunnskapsløse. Hva sier du?
– Den klassiske anklagen mot anmeldere er at vi ikke kan noe. Av og til lurer jeg på hvor mye de som kritiserer oss, har lest av anmeldelser. Men tidspresset merker vi. Det har ofte å gjøre med når vi får plater. Hos oss opplever vi ofte at våre anmeldere sier at vi må vente en uke fordi de ikke har hørt ordentlig på en plate. Dette har vi tatt opp flere ganger med plateselskapene.
– Blir norske populærartister viet rimelig oppmerksomhet?
– Stort sett synes jeg det. Man kan kritisere anmeldelsene våre, men alle kan sjekke oss. Fasiten ligger der i form av en plate. Her kan leserne selv høre og sjekke. Det må vi forholde oss til, vi kan ikke bløffe. Og etter at anmeldelsene ble lagt ut på nett, har de fleste egne kommentatorfelt for leserne.
