– Jeg har møtt veldig mange hyggelige journalister, og det er blitt mye mer ryddig etter hvert med å få lese igjennom og rette opp sine egne sitater. Det er blitt en selvfølge nå, det var det ikke før.
– Så du sjekker manus før ting skal trykkes?
– Jeg vil gjerne lese mine egne uttalelser, ja. Jeg var kanskje litt mer slepphendt på det før, men det er en smertefri prosess nå. Vi opplever fortsatt at desken kan snu opp-ned på ting, men da er vi over i tabloidene.
– Hva minnes du med minst glede?
– Du, det blir mer på vegne av andre. Jeg har fått en utrolig hyggelig behandling i norske medier i alle disse årene. Noen få ganger har jeg opplevd belastende episoder. Men på vegne av andre vil jeg si det har vært en del sinnssyke overtramp, for eksempel nå nylig med Mia Gundersens «fiasko» med rødt stempel på forsiden av VG. Det er det styggeste jeg har sett.
– Men oppriktig talt, var det ikke en fiasko da?
– Jo, men det er måten det framstilles på som er helt totalt usømmelig. Det er ikke lov, altså. Uansett. Det er et mareritt for enhver, å bli hengt ut med «fiasko» på hele forsiden av avisen, i rødt. Hvor ble det av Vær Varsom-plakaten, da? Hvis enkeltpersoner er litt ute å kjøre, så skal pressen ta vare på folk, det er deres oppgave på samme måte som leger skal hjelpe alle mennesker og en artist skal synge for alle. Fulle folk og edru folk og…
HVPU-pasienten på Notodden
– Men ikke for funksjonshemmede i Notodden kirke?
– Å det. Nei, vet du, det er den andre episoden på vegne av andre, for det var Jahn (Teigen, red. anm.).
– Men du var da med?
– Ja, men det var han som fikk det hele siden han gikk ned i salen og snakket til den som bråkte. Han trodde det var noen som var der for å mobbe oss. Dette hadde pågått i en halvtimes tid, det var ikke ørens lyd å få, og Espen Skjønberg skulle framføre Edvard Hoems «Juleevangelium». Det var ikke mulig, han sto og slet som et dyr i dette bråket, og da gikk Jahn ned for å se hva det var. Så ser Jahn at det dreier seg om en psykisk utviklingshemmet og ber ledsageren sørge for at det blir slutt på bråket. De tipset så Dagbladet og vi endte på hele førstesiden med en sak om at vi hadde kastet ut en funksjonshemmet fra Notodden kirke. Det var en stygg sak. Vi ringte redaktøren, Harald Stanghelle den gang, og forklarte hva som var skjedd, men det var ingen hyggelig opplevelse. Der var det ingen bønn, helt stengte dører.
Flåsete og lite kunnskapsrikt
– Hvordan er det musikkfaglige nivået i norske medier?
– Tidsvis utrolig flåsete, utrolig lite kunnskapsrikt og fullt av faktiske feil. Så er det noen veldig hyggelige unntak, journalister som er seriøse, har peilig på hva de holder på med og som tar det alvorlig. Men nå virker det som om anmelderne får 60-70 cd-er i uka, med beskjed om værsågod og anmeld. Vi hadde et seminar om dette i Nopa, foreningen for komponister og tekstforfattere, der vi hadde bedt inn et av disse unge skuddene i Dagbladet. Hun ble spurt om det gikk litt kjapt i svingene av og til. Men nei, det gikk ikke fort i det hele tatt. Så fikk hun spørsmål om hvor mange ganger hun hørte på hvert album, og da svarte hun åtte. Åtte ganger! Men hun hadde en sånn pause idet hun sa det, og hele pausen fortalte at hun løy så det rant. Vi lå bare flate og lo.
Henges ut offentlig
– Er anmelderiet for dårlig?
– Vi blir hengt ut offentlig, vi er oppe til en slags offentlig eksamen, folk blir latterliggjort, og det er ikke særlig hyggelig. Hvorfor må det være sånn, det lurer vi på, hvorfor i all verden er det lov å tråkke på folk sånn? Jeg husker Trond Granlund fikk en sånn bøtte en gang. Jeg kjenner ikke Trond Granlund, men han fikk én på terning og en lang spalte, hvor journalisten bare tømte seg. Det er det jævligste jeg har lest. Det stilles krav til faglighet i alle andre genre enn musikk. Bøker, film, maleri, scenekunst, ballett – du kan ikke bare sette hvem som helst til å anmelde ballett, men når det gjelder musikk, så er det fritt fram. Kjør på, liksom. Og de bruker faguttrykk og modulasjoner og ditt og datt. De driter seg bare ut, unnskyld at jeg sier det.
– Det må da være noen unntak?
– Historisk har det vært Tor Marcussen, og så har du Terje Mosnes som alltid er veldig redelig og positiv. Jeg vil nevne de to herrene der, men det fins flere. Man leser deres anmeldelser med mye større interesse, du vet det er godhjerta, og hvis du får kritikk, så er den saklig og begrunnet. Når det bare kommer skittkasting, så er det ikke det.
– Du startet allerede som barnestjerne og har holdt på i mange år. Hvordan har du opplevd medieutviklingen?
– Utviklingen har vært formidabel. Jeg begynte før Se og Hør, og det representerer vel et tidsskille da de kom. Jeg husker hvordan de i begynnelsen skulle bygge opp varen sin. Da de holdt sine første fester husker jeg vi skulle stå på bordene med beina i spagat når de tok bilder. Så gøy har vi det på disse festene, ikke sant. Og så hørte vi rykter om en markedsundersøkelse, jeg vet ikke om det stemmer, men da kom de fram til at lykke selger best. Det er kanskje forklaringen på at alle er blide, med unntak av en avdeling for sånn sosialpornografi med et eller annet monster med tre bein og to hoder.
– Hvor er grensene dine?
– Det har vært litt fram og tilbake. Det begynte med full åpning hjemme på pikerommet og ellevill glede over oppmerksomhet, og så lærte jeg litt underveis hvordan det smaker og at alt ikke er like morsomt.
Skilsmissen med Jahn Teigen
– Når begynte du å sette opp gjerder?
– Det begynte fort å bli litt for mye og for svært. Jeg kjente der og da at nå er det også et barn med i bildet, som jeg må beskytte.
– Var det skilsmissen med Jahn Teigen som slo ut?
– Ja, det var et punkt, det var ikke hyggelig i det hele tatt. Mellom oss gikk det greit, men det var forholdet til pressen og folks omdømme som var problemet. Det var en pussig situasjon, ikke tørre å gå i butikken liksom.
– Men dere gikk selv til Se og Hør med skilsmissen?
– Jahn gikk til Se og Hør. Han mente det var en måte å få avsluttet det på. Det kan være et smart knep for å bli ferdig med det. Jeg var ikke helt enig i den avgjørelsen, for jeg syntes det var feil medium å ta det i, særlig fordi journalisten som skrev det var Jahns nye bestevenn. Da syntes jeg det var en veldig vanskelig situasjon å komme i, og hvis jeg ikke stilte opp, så lå det vel i kortene at jeg ville komme relativt dårlig fra det. Så der følte jeg meg presset.
– Hvem følte du deg presset av, Jahn Teigen eller Se og Hør?
– Det var selvfølgelig Se og Hør. Men det var en opphetet periode. Jeg ville ikke handlet slik nå, nå ville jeg bare latt være å stille opp og tatt sjansen på det som kom.
Fikk 300.000 av Se og Hør
– Dere er blitt kritisert for å ha solgt dere med barn for 300.000 til Se og Hør. Hva sier du til det?
– Ja, det var senere, etter skilsmissen. Da var Sarah 8-9 år, men fram til da var det ikke ett bilde av henne noe sted. Det var helt uskyldig med strikkegenser på Frognerseteren, pluss at jeg var innmari blakk akkurat da.
– Du trengte cash?
– Ja, rett og slett. Jeg tenkte at ok, da gjør jeg det nå, og så er det ti år til neste gang. Og gjett hvor mange ganger de har trykt det bildet, men det er konsekvensen av å selge seg. Da sitter du i saksa, og du må betale med en eller annen type valuta. Jeg visste det da jeg gjorde den jobben, jeg gjorde det bevisst.
– Det var mye penger?
– Sinnssykt mye penger. Det er usømmelig mye penger, men de tjener også usømmelig mye penger, tenkte jeg, så hvorfor skal ikke vi få en liten bit av kaka? Jeg tenkte at jeg trenger de pengene nå, jeg skal forsørge barnet mitt, så da gjør vi det. Og så vet vi hva vi gjør.
