Anonyme kilder er på en samlet presses lepper etter at
Dagbladet-journalistene Steinar Suvatne og Jørgen Gilbrant lanserte boka «Partiet». Boka er ifølge forfatterne basert på 70 dybdeintervjuer med utelukkende anonyme kilder utenom Arbeiderpartiets ledelse, og har siden før
lanseringen fått kritikk, blant annet for metodebruken.
I ledere, på Politisk kvarter, Dagsnytt 18, i kommentarer og
i intervjuer har bokas bruk av anonyme kilder blitt diskutert.
Men er diskusjonen bak gardinene i landets mediehus den
samme som i spaltene og på Politisk kvarter? Journalisten har latt flere av Norges
politiske journalister uttale seg om saken.
Helt anonymt, selvfølgelig.
En gullgruve
Det er ingen hemmelighet at gode kilder er essensielt for
politiske journalister. Men gode kilder innad i Arbeiderpartiet kan
synes å være enda viktigere. Blant Journalistens anonyme politiske
journalister, finnes det i alle fall dem som mener det stadige fokuset på
personkonflikter i politisk journalistikk, gjør nettopp Arbeiderpartiet til en
gullgruve.
– Maktkampen rundt Olaug Bollestad i Kristelig
Folkeparti er det nærmeste man har kommet i det siste. Det er bare ikke en like sexy sak, sier en kilde.
Men at Arbeiderpartiets maktkamper og personkonflikter gir
saftige saker, svekker faktisk den politiske journalistikken, mener flere.
Resultatet blir mindre dekning av reelle politiske saker, der det jo også
finnes konflikt, bare ikke personkonflikt.
De fleste norske politikere er genuint mer opptatt av sak
enn maktkamp, men det kommer nok ikke godt nok frem alltid, mener noen av de politiske
journalistene.
Hadia, Steinar, Lars Joakim og Trond
Boka «Partiet» føyer seg inn i en rekke med
journalistiske verk som tydelig viser hvilke kilder journalistene har i
politikken, forteller flere av Journalistens anonyme kilder.
En av de politiske journalistene er
ikke så opptatt av det som betegnes som små faktafeil i boka, men er oppriktig
bekymret for det vedkommende mener er tendensiøs kildebruk.
– Jeg er redd vi lar oss bruke i maktkamper. Vel
så mye som vi avdekker maktkamp, kan vi bli en del av den.
Det kan kanskje ha gått menigmann hus forbi, men de
politiske journalistene synes å ha klare oppfatninger om at Lars Joakim Skarvøy og
Marie Melgårds Arbeiderparti-bok fra 2018, «Alle skal ned», hadde kilder fra Arbeiderpartiets Hadia
Tajik-blokk, mens Suvatne og Gilbrant har kilder på Trond Giskes side av
partiet.
– Nå har Tajik og Giske liksom fått hver sin bok,
sier en kilde.
- Skarvøy og Melgård avviser dette, det samme gjør Suvatne og Gilbrant. Se svar lenger ned i artikkelen.
– Kan dere forstå at noen kan sitte igjen med et
inntrykk av at alle norske journalister stemmer Arbeiderpartiet, at halvparten
heier på Hadja Tajik, mens resten heier på Trond Giske?
– Ja. Men det stemmer ikke, svarer en kilde.
– Jeg vil ikke mene noe om det inntrykket, men jeg
kan forstå det, sier en annen.
– Fått en bok full av argumenter
Flere av Journalistens kilder sier debatten rundt boka «Partiet» er pinlig, litt overdrevet og preget av det som tilsynelatende er personkonflikter.
Den største bekymringen blant de politiske journalistene Journalisten har snakket med, er nemlig ikke boka og krangelen blant aktørene etterpå.
Hovedproblemet deres er at mye viktig, etterrettelig
journalistisk arbeid nettopp gjøres ved hjelp av anonyme kilder. Nå kan
tilliten til den arbeidsmetoden svekkes, mener mange.
– Det er ikke mulig å drive med journalistikk om
makt uten anonyme kilder. Da ville man sviktet publikum, som ikke hadde fått
vite hvordan makt fungerer, sier en kilde.
Nå er det viktig at pressen klarer å formidle hvor viktig
anonyme kilder er i politisk journalistikk, og at de aller fleste politiske
journalister gjør skikkelig arbeid med de anonyme kildene, er meldingen fra
flere av kildene.
– Alle som er skeptiske til anonyme kilder har nå
fått en hel bok full av argumenter.
Uredelige anonyme
Tilliten og troverdigheten til den politiske journalistikken
har muligens fått seg et skudd for baugen med metodebruken i boka «Partiet»,
mener flere Journalisten-kilder.
De har sympati med stormen forfatterne bak
boka må stå i, men mener også at de vitterlig har stilt seg lagelig til for hugg.
En av kildene mener boka ikke engang er det beste
eksempelet på problematisk bruk av anonyme kilder.
– Men det er veldig tydelig hvem som kritiserer
boka, og hvem som forsvarer boka, sier en annen kilde.
Noen av kildene Journalisten har snakket med i forbindelse med denne saken ønsket å ikke
være anonyme. De har ikke fått bidra. Flere av dem som faktisk
bidrar i saken er heller ikke helt komfortable med sin egen anonymitet:
– Det føles litt uredelig. Vi er så opptatt av redelighet
selv. Så jeg tenker jo: Er dette greit, da? For poenget er at man kan kritisere
det i det åpne rommet, men når man blir gitt sjansen til å være anonym selv så
bare fyrer man løs og skyter fra hofta, sier en av dem.
– Faller på sin egen urimelighet
Skarvøy og Melgård skriver i en e-post til Journalisten at de i «Alle skal ned» forteller en etterprøvbar og journalistisk historie basert på et stort antall interne e-poster, dokumenter og tekstmeldinger, som er støttet opp av 150 bakgrunnssamtaler fordelt på 103 kilder.
– Vi har lagt Vær varsom-plakaten til grunn for arbeidet med boken. Vi ekskluderte ingen kilder i vårt arbeid fordi de angivelig skulle høre til en side eller annen internt i partiet. Påstander om skjevt kildetilfang faller på sin egen urimelighet, skriver forfatterne.
Suvatne og Gilbrant svarte på lignende syn da de stilte opp i helgas utgave av VG-podkasten «Mediebobler», ledet av kommentator Anders Giæver og VG-redaktør Gard Steiro.
Både Steiro og Giæver mente det etterlatte inntrykket var at framstilling i «Partiet» representerte synet til én fløy i Arbeiderpartiet.
– Jeg er ikke nødvendigvis enig i at dette er fra én leir. Det er ikke mitt inntrykk, sa Gilbrant.
«Partiet»-forfatterne har fått forelagt uttalelsene i denne artikkelen, men har hittil ikke gitt kommentar.
