– Fotojournalister må ta større eierskap i journalistikken, mener nyvalgt fotoleder Jarle Aasland

Da han var 14 år gammel stod Jarle Aaslands første bilde på trykk i Stavanger Aftenblad. Siden 1993 har han vært ansatt i avisen. Akkurat nå i en ren fotostilling. Én av åtte i avdelingen. Fredag for to uker siden ble han valgt til ny leder i Pressefotografenes Klubb (PK).

– Pilarene til PK er Årets bilde og Dok. Vi skal bidra tungt til fotofestivalen, selv om den er skilt ut i egen stiftelse, forteller han.

Det er andre dag under Norsk Journalistlags landsmøte. Ute skinner solen og Aasland har nettopp snakket engasjert om fotoprisen Årets bilde. Han håper på at flere vil delta i konkurransen og at flere vil komme på prisutdelingen, og for å få det til blir det fra neste år lagt opp til en fagdag dagen etter prisutdelingen.

LES OGSÅ: Aleksander Nordahl har tatt Årets bilde!

Tiltrekkes det store

En ny Dok blir det ikke, slår Aasland kjapt fast. Det blir mer nøkternt. Mer fokus på det som skjer i eget land, med norske krefter. Eller kanskje en danske, eller en svenske. Det er tidlig ennå å konkretisere. Gruppa som skal arbeide med prosjektet er nettopp nedsatt. Målet er uansett høy faglig verdi for deltagerne.

– Folk reiser ikke til Oslo for å se prisutdelingen. En slik fagdag vil forhåpentligvis appellere for flere tilreisende og kanskje et godt argument til fotosjefene som sender folk.

En utfordring knyttet til den gjeve prisen er at flere tradisjonelle fotografer faller mellom to stoler fordi redaksjonene ikke har råd til å reise til Syria, Hellas eller Gaza, hvor de tre siste års vinnere er fotografert.

– Det ligger i fagets natur at vi tiltrekkes av dramatikk, liv og død. Hverdagen hjemme i Norge er trygg og forutsigbar. Det er naturlig at mange av de mest dramatiske bildene tas utenfor landets grenser, men den gode, lokale hverdagsjournalistikken skal også premieres. Jeg synes vi stort sett har en god miks, selv om vinnerbildene de siste årene er tatt i utlandet.

Ønsker mer debatt

Boken med vinnerbildene skal både være en hyllest til det gode pressebildet, men er også et viktig tidsbilde. Hva var norsk presse og norske fotografer opptatt av akkurat dette året? Det er en gammel diskusjon om det er de beste bildene eller de største nyhetssakene som premieres. I praksis er det nok litt begge deler.

– Det er nok endel tradisjonelle avisfotografer som opplever PK som lite relevant. Årets bilde preges ofte av dyre reportasjer fra ressurssterke redaksjoner eller tidkrevende arbeid fra dedikerte, unge frilansere. Det er fjernt fra hverdagen til mange. I skrivende stund har PK rundt 200 medlemmer. På det meste har vi vært mer enn dobbelt så mange. PK skal være en viktig bidragsyter til faglig debatt og utvikling blant norske fotografer, men det er grenser hvor mye styret kan gjøre på egenhånd. Her er vi avhengige av drahjelp og engasjement fra dyktige medlemmer rundt omkring i landet.

Den nyvalgte PK-lederen håper at Årets bilde skaper debatt. Men å få den på plass i egen stand, synes vanskeligere.

– Mange fotografer har sterke meninger om vinnerbildene når de diskuterer seg imellom, men når debatten flyttes til større fora blir det fort taust. Det undrer meg. Vi må bli bedre på å diskutere faget vårt. Her håper jeg PK kan bidra.

Tett på et paradoks, sier han, om nivået blant fotojournalistikken i dag. Vilkårene er blitt dårligere og arbeidspresset høyere, samtidig som at det leveres veldig mange gode arbeider til konkurransen. Han er også bekymret over de unge fotografene som ikke lenger kan livnære seg som fotojournalister.

– De må ha andre inntekter i tillegg. Det er en utfordring både for den enkelte, men også for bransjen.

Geriljafond

PK har også tatt et annet grep i arbeidet med å løfte faget og diskusjonene om det. Det skjer gjennom et nyetablert geriljafond.

– Det er et lavterskeltilbud til folk som ønsker å arrangere lokale faglige arrangementer og trenger penger til pizza eller til et honorar til en foredragsholder. Søker de vil de kunne kjapt få penger.

Fondet er på 20.000 kroner. Halvparten av den summen er øremerket arrangement utenfor Oslo. Aasland forklarer at det er mulig å søke om noen tusenlapper, men søknader om 5.000 eller mer får neppe tilskudd. Ambisjonen er å få mest mulig ut av pengene.

Det store spørsmålet for faget er hvor går det og hva bør fotojournalistene kunne? Gjerne skal de levere video, tekst og stills. Det er mulig å gjøre dette godt, men arbeidspresset gjør at det også fort blir halvgjort.

– Profesjonalitet, sier Aasland. – Vi må være proffe i våre møter med menneskene og måten vi opptrer på mens vi jobber. Det er ikke vanskelig å se hvem som er profesjonelle og hvem som ikke er det. Teknikken kan læres. Og så er journalistikken som ligger i bunnen viktig. Fotojournalister må ta eierskap i sakene. Vi kan ikke sitte fast i den gamle fotorollen hvor vi mottar lapper fra kollegene med bestillinger.