Mona Grivi Normann og Synnøve Åsebø vant Skup-prisen og bidro til å løfte kvinneandelen. Foto: Martin Huseby Jensen
Mona Grivi Normann og Synnøve Åsebø vant Skup-prisen og bidro til å løfte kvinneandelen. Foto: Martin Huseby Jensen

Hvorfor vinner ikke flere kvinner konkurranser?

Kommentar: Nå åpnes slusene for påmelding til neste års mediepriser. Er det nå kvinnene tar igjen? Neppe. I Årets bilde er sjansene latterlig små.

Published   Updated

«Kvinner har nok lettere for å tenke at våre saker ikke er gode nok, den kommer ikke til å nå opp, så det er ikke poeng i å levere den uansett.» Utsagnet er Silje Sjursen Skipshamns. Hun er leder i Skup og kommenterer at to av tre Skup-priser er gått til menn. I Journalistens undersøkelse viser det seg at tallene ikke er stort annerledes hva gjelder Den store journalistprisen. 

LES OGSÅ: To av tre Skup-priser går til menn

Nå sier ikke tildelingene noe om hvor mange kvinner som mener arbeidet deres kvalifiserer til en pris, og har sendt dette inn. Men når enkelte av herrene har stukket av med fire Skup-priser oppgjennom årene, en imponerende prestasjon, så handler det neppe om hvor mange kvinner som er nominert men heller hvor godt arbeidet deres er. 

Årets pris var i så måte gledelig, og det er lov til å håpe på en utjevning all den tid det i NJs medlemsmasse begynner å nærme seg likestilling. Det er lov til å håpe at senhøstens store sak har utløst en faen hos de mange dyktige kvinnelige journalistene i de forskjellige redaksjonene der ute. At de ikke lenger skal sitte på hendene og se på fristen for å levere inn sine bidrag komme og gå. 

Det er klart at å skrive en god metoderapport til Skup er krevende, for alle og enhver. Dessuten tar det tid. Som vi vet det er for lite av etter nesten ti år med mediekrise og nedbemanninger. Men til Den store journalistprisen er det mulig for oss alle å nominere oss selv - eller kolleger. Det burde være en stående invitasjon. 

LES OGSÅ: Synnøve Åsebø og Mona Grivi Norman er i en eksklusiv gruppe kvinner som kan skryte av å ha vunnet Skup-prisen

Da nominasjonene til årets store pris ble kjent, var en tredjedel kvinner. Prisen gikk som kjent, og meget velfortjent, til Stavanger Aftenblads journalister for «Glassjenta». Er det tid eller usikkerhet som gjør at det ikke er mer balanse?

Det blir verre. Disse to prisene er sammenlignet med den tredje av de store medieprisene i kjønnsbalanse. Årets bilde er en vits. Selve hovedprisen - for det er jo mange underpriser, må vite - er delt ut 50 ganger. Hvor mange ganger tipper du en kvinne har vunnet denne? Den gjeveste prisen en fotojournalist kan få. 25? Nei. 15? Neida. 10? Nope. 4 ganger har en kvinne blitt klappet opp mot slutten av prisfesten fordi hun har sørget for å fange det beste pressebildet det året. Jeg er så heldig å jobbe med en av dem. 

Hva skjedde her da? I 2015, da Espen Rasmussen vant prisen for sitt ikoniske bilde fra Lesbos, var 5 kvinner nominert. Det er like mange som det var nominerte fra VGs fotoavdeling. Til sammenligning var 15 menn nominert. Det er til syvende og sist det beste arbeidet som skal vinne, men antall tildelinger til kvinner stemmer ikke overens med antall nominerte kvinner. Året før var det 7 kvinner nominert mot 13 menn. 

Hvordan det står til i de øvrige medieprisene, vet vi ikke. Til det er de for mange og redaksjonen vår for liten. Men la oss ta med prestisjeprisen NTB Språkpris. Den er så langt delt ut ti ganger: En gang gikk den til en hel redaksjon. Tre ganger er den delt ut til en kvinne. Seks ganger til en mann. Er det riktig at menn er dobbelt så gode på språk som kvinner? Neppe. 

Nå skal ikke juryene begynne å kvotere hvem som vinner. Da mister prisene sin hensikt. Men det er likevel grunn til å stille spørsmål om hvorfor tildelingene er så skjeve. Det er litt rart om det var juryen. Flere av disse er ledet av kvinner. 

Kanskje henger det patriarkalske igjen. Fortsatt. Men heller ikke det er forklaring god nok. 

Vi finner likhetstrekk her med det forskningen har funnet ut om hvorfor det er flere mannlige ledere enn kvinnelige; mennene stormer til mulighetene, kvalifiserte eller ei, mens kvinnene ofte stiller spørsmål ved sin egen kompetanse. 

Kanskje er løsningen enkel. For det er utvilsomt mye godt arbeid som ikke når nominasjonene. Laget av både kvinner og menn. Så om vi skal se en utjevning burde kvinnene nok slå neven i bordet, finne fram arbeidene sine og nominere disse. 

Rett og slett kaste seg ut i det. For å sitere Mari By Rise:

– Det er mulig at menn har et mye større selvbilde i det de gjør, men det er det ingen grunn til.