At det er flere kvinnelige fotojournalister enn noensinne, gjenspeiles ikke i eksponeringen

– På en måte er det litt defensivt å peke på alle andre. Det store bildet er mer sammensatt. Kanskje vi kvinnelige fotografer også må se på oss selv, og spørre oss hva vi kan bli bedre til, spør Therese Alice Sanne. Hun er frilansfotograf og i booking-gruppen for Trondheim Dokumentarfestival. Sammen med festivalsjef Kim Nygård og Ellen Lande Gossner, som sitter i programkomiteen for Dok-festivalen i Fredrikstad, har hun satt seg ned med Journalisten for å snakke om kjønnsfordelingen i fotojournalistikken, og kritikken festivalene har fått for å ha for få kvinner på programmet.

LES OGSÅ: Er fotofestivaler i Norge forbeholdt menn? 

Utenfor Dokkhuset i Trondheim sentrum har solen gått ned, og Jo Straubes utendørsutstilling «Det norske biblioteket» skimtes i skumringen. På netthinnen sitter fortsatt fotografiene fra seminaret «Terrorens bilder», en smakebit på et forskningsprosjekt om hvordan terrorisme visualiseres i mediene. Snart skal bildene av Anders Behring Breivik erstattes av stillferdig poesi og livslang kjærlighet i svenske Rebecca Uhlins prosjekt om sine egne besteforeldre.
 

Hverken Sanne, Nygård eller Gossner er uenige i kjernen i kritikken fra Marte Vike Arnesen. Men at de har en motvilje mot å ha kvinner på programmet, kjenner de seg ikke igjen i.

– Vi er uenige i tallene hun presenterer. Men basisen i kritikken hennes er riktig, så da må vi ta selvkritikk og bli bedre, sier Nygård. Han ønsker likevel å poengtere at det er mange måter å vise at kvinner er synlige og

relevante på; som fotografer med et selvstendig prosjekt, som autoriteter i debatter om faget, med utstillinger og workshops. Alt er med på å skape gode rollemodeller, mener han, og dette er noe dokumentarfestivalen i Trondheim er opptatt av - i teori og praksis.

Internasjonal ubalanse

Hvert år får Sanne og Nygård henvendelser fra flere fotografer som har en utstilling de ønsker å vise og nye bøker de vil presentere under festivalen. Så langt har det nesten utelukkende vært menn som har tatt kontakt. 

– Det gjør jo at det er enklere å velge menn. Kanskje vi kvinner må bli flinkere til å stå sammen, og dytte hverandre fremover. For min egen del sitter det ihvertfall langt inne å prate meg selv opp og frem, mener Sanne.

Internasjonale undersøkelser om kjønnsbalanse i fotojournalistikken tyder på at hun ikke er alene. I løpet av de siste fem årene har kvinner stått for ca 15% av innsendte bidrag til den prestisjefulle fotokonkurransen World Press Photo, ifølge den årlige rapporten «The state of News Photography», som er offentliggjort av organisasjonen. Av de premierte bidragene i årets konkurranse, var kun 11% laget av kvinnelige fotografer. 

Når Times presenterte de 100 beste bildene fra 2016, var mindre enn 15% av bildene tatt av kvinner. Det gikk ikke bedre da Nikon inviterte 32 fotografer fra Asia, Afrika og Midtøsten til å teste et nytt kamera og fortelle om erfaringene på nettsiden deres. Samtlige 32 fotografer var menn. 

En mangfoldig verden trenger et mangfold av historiefortellere

Som en reaksjon på at den hvite mannlige fotografens dominans i spaltene, og for å heve stemmen til kvinnelige visuelle historiefortellere, tok den amerikanske frilansfotografen Daniella Zalcman initiativet til nettsiden «Women Photograph». Mer enn 500 kvinnelige og ikke-binære fotografer fra 87 land er representert på siden, som ble lansert i februar i år. Initiativet deler også ut stipender og har et mentorprogram, for og med kvinner. I en privat gruppe på Facebook kan medlemmene diskutere alt fra prising, teknikk og ideer, til seksuell trakassering og erfaringer fra hvordan familieetablering vil påvirke karrieren.
 

I et intervju med The New York Times Lens Blog sier Zalcman at hun ikke tror initiativet vil løse kjønnsubalansen i fotojournalistikken, men at hun håper det vil vise bilderedaktører at det ikke handler om en mangel på kvinnelige fotografer der ute, kun manglende rettferdighet når det kommer til å gi oppdrag.

Som noen av problemene kvinnelige fotografer står overfor, ramser hun opp fordommer knyttet til kjønn, en etablert ansettelsespraksis, en mulig forskjell når det kommer til selvtillit hos menn og kvinner, belastninger knyttet til personlig livsstil, seksuell trakassering og generell nedgang i mediebransjen. 

– Vi må gjøre en felles innsats for å diversifisere hvem som forteller historiene i denne bransjen. Vi har en viktig oppgave i å informere offentligheten. Men leserne våre er ulike, menneskene vi rapporterer om er ulike, og da må vi som journalister også være ulike. Akkurat nå er ikke det tilfellet, sier Zalcman i et intervju med magasinet WIRED.

Fotostudentene tenker ikke på kjønnsbalanse

Mørket har lagt seg, og festivalgjestene begynner å fylle opp Dokkhuset. Kveldens høydepunkt er den danske fotografen Jan Grarup, som skal presentere sin nye bok «And Then There Was Silence» - en fem kilo tung dokumentasjon av reiser til verdens kriger og katastrofer. Studentene fra fotojournalistutdanningen svinser rundt i lokalet. De venter tålmodig på at Gossner skal bli ferdig, og kan hjelpe dem med forberedelsene til deres presentasjon. De kommer rett fra video-fotoworkshop i Rindal utenfor Trondheim, og skal vise resultatet for festivalpublikummet dagen etter.  
 

Fotolærer Gossner er opptatt av at det finnes ulike trinn for eksponering. Å stå på festivalscenen under hovedprogrammet gir synlighet og respekt, da kan man telles, sier hun og referer til Arnesens gjennomgang av antall kvinner på Dok-festivalen. 

– Men er det bare det som har verdi? Jeg tror ikke fotografisk verdi kun kan måles på én måte. Det er ulike trinn. Studentene har en annen arena. De får ikke stå alene på scenen på en kveldsvisning på Dok, men de lager kanskje en utstilling, deler ut en fanzine, eller har en studentpresentasjon. Det finnes ulike måter å eksponere seg på, og det synes jeg vi skal rope hurra for, mener hun. 

I førsteklassen, som Gossner er lærer for, er det seks mannlige studenter og fem kvinnelige. Ikke uvanlig. Siden 1995 har Fotojournalistutdanningen ved Høgskolen i Oslo og Akershus gjennomgående hatt en jevn kjønnsbalanse. Av 218 studenter som er tatt opp i løpet av disse 19 årene, er 92 kvinner. 
 

– Mine studenter tenker ikke på at det er en mannsdominert bransje. De er i klasser hvor dette ikke er et tema. Når de skal ut i arbeid, møter de før eller siden kjønnsubalansen. Det kommer nok til å føles både fremmed og gammeldags, mener Gossner. 

Generasjonsskiftet gjenspeiles ikke i redaksjonene

Nygård synes det er overraskende hvis kvinner føler seg på sidelinjen i fotomiljøet. Noen av de største fotostjernene i Norge i dag er kvinner, mener han. Utfordringen er at generasjonsskiftet som har vært, ikke gjenspeiles i fotoredaksjonene. 

Han viser til at hans egen avis, Adresseavisen, har kvinnelig sjefredaktør, utviklingsredaktør, politisk redaktør og administrerende direktør. Men de har en mannlig fotosjef, for en avdeling med 10 menn og to kvinner.

– Gjennomgående i Norge er at bildesjefer og fotosjefer er menn for avdelinger med nesten bare menn, og det påvirker miljøet. Det viser hvor skjevt det har vært opp gjennom årene da man faktisk hadde mulighet til å ansette. Mens andre avdelinger i avisene har utviklet seg, har fotoredaksjonene stått stille på det området, mener Nygård. 

I 2016 hadde Pressefotografenes Klubb (PK) 204 betalende medlemmer, av dem var 47 kvinner. Det utgjør ca en fjerdedel. Om dette gjenspeiler andelen kvinner i bransjen, er vanskelig å si. Men samtidig er det det lille barometeret vi har. Siden Årets Bilde ble delt ut første gang i 1965 til NTB-fotografen Arild Hordnes, har prisen blitt gitt til menn 46 ganger. Fire ganger har en kvinnelig fotograf stått på pallen og mottatt hovedprisen. Når det gjelder fordelingen ellers i årets konkurranse, var den historisk jevn, med 32 menn og 24 kvinner som fikk pris, alene eller i team. 

– Viktig å snakke om ubalansen

En av dem som har vunnet flere priser i Årets Bilde, er Linda Bournane Engelberth. Nylig ble hun tatt opp i det prestisjefulle fotobyrået VII, som første norske fotograf noensinne. Engelberth underviser også på Bilder Nordic School of Photography, en privat fotoskole hvor i følge Engelberth to tredjedeler av fotostudentene er kvinner. Hun prater mye med studentene sine om hvor det blir av kvinnene når studiene er over.

LES OGSÅ: Linda Bournane Engelberth blir medlem i VII Photo

– Hva er det som skjer når kvinnene møter bransjen? Min teori er at kvinner oftere ofrer seg for familien når de får barn. Frilanslivet er usikkert. Det er veldig synd, vi trenger flere kvinnelige dokumentarfotografer, mener hun.

Selv har Engelberth tatt et bevisst valg om at det å få barn ikke skulle påvirke de valgene hun har tatt i løpet av karrieren. Hvis hun er en rollemodell, håper hun det er fordi hun har turt å gå sin egen vei. Opp gjennom årene har hun fått mange råd, spesielt fra menn. Noen har vært gode, men det viktigste tror hun, er å tørre å følge den drømmen du har.
 

– Anerkjennelse er hyggelig, men til syvende og sist er det viktigste å sørge for at du kan holde på med de tingene som betyr noe for deg.

Hvorfor det er så få kvinner som sender inn og vinner priser i fotokonkurranser, synes Engelberth er vanskelig å svare på. Kanskje handler det om ulikt konkurranseinstinkt, kanskje vil det hjelpe med flere kvinner i juryene. Hun er klar på at vi har en lang vei å gå, og ikke bare i fotoverdenen men når det gjelder kvinner i mange kreative yrker.

Å snakke om kjønnsubalansen er uansett viktig, slik at folk blir bevisste på mekanismene som fortsatt eksisterer.

– Men når alt kommer til alt er det ditt eget ansvar å delta i konkurranser, være synlig som fotograf og bidra der du kan. Hvis alle gjør det, vil vi bevege oss i riktig retning.