Debatt:

NJ-leder Hege Iren Frantzen mener Morgenbladet ikke trenger «belærende og irettesettende kommentarer om at journalistene må roe seg ned.» Arkivfoto: Kristine Lindebø
NJ-leder Hege Iren Frantzen mener Morgenbladet ikke trenger «belærende og irettesettende kommentarer om at journalistene må roe seg ned.» Arkivfoto: Kristine Lindebø

Å be den ene parten roe seg ned løser lite

«Jeg tror på journalistene når de sier at det er problemer i Morgenbladet,» skriver NJ-leder Hege Iren Frantzen.

Publisert   Sist oppdatert

Generalsekretær Arne Jensen i Norsk Redaktørforening skriver i Journalisten at redaksjonsklubben i Morgenbladet må tenke nøye gjennom når og hvor ofte «de skal ta på seg utestemmen». Hvis det virkelig var ment som et råd, kan nok Arne Jensen bruke litt mer tid på å sette seg inn i hva som faktisk skal til for å finne frem til løsninger.

Det letteste i verden er å sitte bak en kontorpult og skrive kommentarer. Det som virkelig krever noe er å gå inn og forsøke å hjelpe. Norsk Journalistlag har lang tradisjon og tro på det siste. Jeg ser i Morgenbladet to - med strek under to - parter som ikke samarbeider. Enkel forskning viser at da kreves det to - med strek under to - til å finne sammen om en løsning.

Det siste Morgenbladet trenger nå er belærende og irettesettende kommentarer om at journalistene må roe seg ned.

Det å komme opp i en konflikt, med arbeidsgiver, med redaktøren eller med kolleger er nok ikke noe folk flest drømmer om. Min erfaring etter å ha møtt fortvilte medlemmer og tillitsvalgte mer enn 20 år er at det alltid er lagt ned mye arbeid for å ikke komme dit hvor det blir en åpen strid. Helt sikkert både riktig og feil arbeid, men jeg har til gode å komme over en konflikt der partene ikke har forsøkt, ofte mange ganger og over lang tid, å finne løsninger.

Hvorfor det til slutt smeller er også etter min erfaring sammensatt. Jeg tror på at den beste måten å løse en konflikt på er å starte med å anerkjenne at det er noe her som ikke fungerer, lytte til det som beskrives og understreke at begge parter faktisk må bevege seg for å finne løsning. Det er selvsagt mye enklere å hevde at det kun er én part som er problemet. Da slipper man selv å erkjenne både feil og mangler, og man trenger heller ikke bevege seg ett eneste skritt.

Arne Jensen peker på redaksjonsklubben fordi de etter hans mening gjør mye han mener de ikke burde gjort. Han har mye på hjertet hva gjelder belærende bemerkninger til den «forvirrede redaksjonsklubben», slik han beskriver den ene parten. Jeg kunne brukt minst like mye tid på å latterliggjøre motparten i denne saken, for tro meg det er alltid mye å ta av.

Men akkurat nå tror jeg ikke det løser situasjonen i Morgenbladet. Jeg tror på journalistene når de sier at det er problemer i Morgenbladet og at tilliten til redaktøren er brutt. Jeg tror på dem når de forteller meg at de er fortvila over det som skjer på arbeidsplassen dere, som de er så glad i og så stolt av. Jeg tror på at det er langt bedre å forsøke å finne en løsning og at begge parter jobber sammen for å nå dit.

Tillit er ikke noe du kan kreve, det må bygges opp. Armene i kors, tilbakelent med hellig overbevisning om at det ikke er noe galt med meg og at jeg ikke trenger å gjøre noe som helst, gjerne kombinert med en viftende pekefinger, og «gode rådgivere» som roper til deg at du ikke har gjort noe feil, og ikke trenger å gjøre noe for å løse situasjonen, har så vidt jeg vet aldri hjulpet noen.

Så Arne Jensen, her får du et lite råd fra meg: tenk nøye gjennom når og hvor ofte du skal ta på deg utestemmen.