Nettavisen skal i løpet av mai lande på regler for hvordan vi bruker kunstig intelligens, skriver utviklingsredaktør Pål Nisja-Wilhelmsen. Bildet er fra en KI-drevet kunstutstilling i Düsseldorf.
Foto: Martin Meissner / AP / NTB
DEBATT:
Hvem er redd for den store stygge kunstige intelligensen?
Kunstig intelligens (AI) er en trend som har skapt store bølger også i mediebransjen. Dette er ikke overraskende. Nyvinninger kan være skremmende, og AI, med sin transformative potensial, er selvfølgelig ikke et unntak.
Nye ting er alltid skummelt. Det er lett å være redd for det du ikke kjenner så inderlig vel.
Ryggmargsrefleksen til alle mennesker er å ha piggene ute i møte med det vi ikke kjenner. En varsom tilnærming kan vurderes, om vi føler at vi bør bli kjent med det ukjente. Akkurat nå er det ingen tvil om at for mange i mediebransjen er det kunstig intelligens som er det nye, store og stygge vanskelige.
Nå som stormen rundt innholdsmarkedsføring har blitt til en varm bris og influencere er noe trygge, gamle NRK sliter med mange år etter andre, så er det kanskje forfriskende med en ny vindmølle å kjempe mot.
Da er det godt at den nye fienden er kunstig intelligens. For den svarer så balansert på all kritikken selv. Er det noe den er veldig god til, er det å validere frykten til de som prøver å bruke de mange forskjellige verktøyene.
En skepsis mot det ukjente er ikke bare naturlig, men også sunt. Ting som verken er etablert eller i nærheten av å være ferdig bør benyttes med varsomhet. Vær varsom. Heldigvis er det en viktig del av de seriøse medienes hverdag i Norge.
NRK har forbudt genererte bilder og illustrasjoner. Det samme har Aftenposten.
For oss i mediene er det viktig å være varsomme, og få nok informasjon og innsikt om utviklingen som skjer og bruke verktøyene som finnes til best mulig samfunnsoppdrag og journalistikk.
Da jeg ruslet inn i Nettavisen for snart 25 år siden var det ofte det samme vi ble møtt med: Digitale nyheter var mye dårligere enn de som var trykket på papir. Kun under tvil kunne digitale saker kalles journalistikk.
En annen debatt som kom fra journalistmiljøer var det som da ble kalt modulering av innhold. I dag kaller vi det relaterte saker. Kunne slike saker skape et forvirrende bilde av en sak? Hva om en sak ikke omhandlet nøyaktig det samme som den saken som man lenket fra? Hva om den ble skrevet av noen andre?
Da Nettavisen i mai 1997 var den største avisen på nett i Norge var diskusjonen om direkte overføring av nyheter var mulig. Noen år senere med direkte fra fotball og rettssaker blusset diskusjonen opp igjen. Det som er nytt må prøves, og tilpasses og forbedres med varsomhet. Når Orderud-saken kom hadde Nettavisen verktøyene og kunnskapen som vi trengte.
Slik er det også nå. En enorm teknologisk nyvinning er her. Hvor en liten del av det er generering av illustrasjoner med støtte fra kunstig intelligens, såkalt promtography.
Visuell redaktør i NTB, de som tjener penger på å selge fotografier tatt av fotografer til norske medier, Christina Dorthellinger Nygaard sier til NRK at kunstig genererte bilder aldri vil kunne fortelle sannheten. Det første spørsmålet mitt er om illustrasjonsfoto noen gang har gjort det?
Min første store nyhetssak i lokalavisen jeg jobbet for, Samhold, var om salg av hasj og sprit på en ungdomsskole på Toten. Det var ikke mulig å få bilder av en slik transaksjon, ikke minst av hensyn til de involverte. Vi satte derfor opp et kunstig illustrasjonsfoto med to bekjente av meg som hadde ryggen til kameraet. Bildet fortalte sannheten i hva som skjedde, men det var falskt siden ingen av de involverte hadde vært med på det som ble omtalt i saken. Selvfølgelig en fotobruk som kan diskuteres, det også.
Normalen for norske medier i dag er å bruke de generiske illustrasjonsfotoene ofte på viktige saker om for eksempel helse, samliv eller trening. Rett og slett fordi det gjør saker lettere å konsumere for leserne. I dag bestemmer du som bruker kunstig intelligens for å lage bilder hvordan et bilde skal bli, og styrer veien det går. Du velger også ut om bildet kan belyse og underbygge saken korrekt. Selv har jeg fått laget illustrasjoner som forklarer konsepter bedre enn jeg ville klart med ord.
Så er det ingen tvil om at illustrasjonsfoto, og det forhatte stockfotoet, ikke kan måle seg med virkelig gode nyhetsbilder. En fotojournalist er også en journalist, og kan ofte fortelle en historie bedre enn ord vil kunne klare.
Undersøkelser gjort i både inn-og utland viser at bilder med bildetekst øker lesingen, og forståelsen av saker. Undersøkelser som inkluderer illustrasjonsfoto. Samtidig er det bedre om vi har virkelige bilder fra nettopp det vi omtaler.
Et intervju med meg fra utvikleravisen Kode24 om vår bruk av kunstig intelligens-bilder har blitt diskutert, både internt hos Nettavisen og hos andre medier. Kanskje mest fordi uttalelsene var litt vel kjekke mot konkurrentene i andre medieselskaper. Vi i Nettavisen har snart 27 år bak oss som rampen i gata. Vi satset på influencere tiår før NRK skrev kontrakt med Sophie Elise, og vi har blitt kalt verstinger av våre konkurrenter flere ganger. Ofte for ting som de har gjort senere. Nettavisen liker å være først. Det bør vi i media være, og jeg burde heller invitert til dialog, debatt og diskusjon enn å være eplekjekk.
Først er vi i media hvis vi bruker, forsøker og forstår. Som den beste journalistikken blir laget i feltet blir de beste reglene og bruksområdene laget ut fra god nok forståelse og tilstedeværelse. I det som sannsynligvis er det største tekniske skiftet siden internett kom er det i særdeleshet viktig at det er de seriøse aktørene som har hånden på rattet, og ikke store amerikanske selskaper som lager algoritmer eller tilfeldige mennesker i kjellerleiligheter.
Når vi i Nettavisen i løpet av mai konkluderer med et regelsett for hvordan vi skal bruke kunstig intelligens, baserer det seg på forståelse, innsikt og en framtidsrettet tro på teknologisk utvikling. Vi kommer garantert ikke til å bruke alt, men det blir noe. Noe vi vet hva er.
Det handler om å lære og tilpasse seg, å forstå nye verktøy og teknologier for å bruke dem på etisk og ansvarlig måte. En bitteliten del av det handler om i hvor stor grad vi bruker dataverktøy innebygd i kameraer, i fotoredigeringsverktøy eller i generering for å lage illustrasjoner. En mye større del er hvordan verktøyene kan skape både nye løsninger som for eksempel tilgjengeliggjør bedre, slik VG har gjort med sin oppsummering av saker.
Så er det utvilsomt viktig at vi debatterer, og deler innsikt og tanker.
