Aktor Harald L. Grønlien og forsvarer Arvid Sjødin i saken mot fetteren til Birgitte Tengs i 1997. Kunne saken fått et annet saksløp hvis journalistene hadde fått tilgang til sakens dokumenter?
Aktor Harald L. Grønlien og forsvarer Arvid Sjødin i saken mot fetteren til Birgitte Tengs i 1997. Kunne saken fått et annet saksløp hvis journalistene hadde fått tilgang til sakens dokumenter?

DEBATT:

Må vi leve med fare for «informasjons-korrupsjon»?

Tengs-saken har tatt en ny vending, og kanskje blir Baneheia-dommen omgjort. Kunne disse fått et annet saksløp om journalister, som i Sverige, hadde hatt tilgang til sakens dokumenter når tiltale er tatt ut?

Publisert Sist oppdatert
  • Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.

– Vi etterlyser pressens vaktbikkjerolle, men hvordan skal pressen kunne utføre den rollen når man er prisgitt et politisystem som ser på etterforsknings-dokumenter som statshemmeligheter?

Spørsmålet stilles av tidligere Dagbladet-journalist Eivind Pedersen. Han er kjent som en av de første som stilte virkelige kritiske spørsmål i Baneheia-saken, blant annet om de mye omtalte mobilbevisene.

Saken ville neppe blitt gjenopptatt hvis det ikke var for kritisk journalistikk fra blant andre Pedersen og forfatter og journalist Bjørn Olav Jahr. I et intervjuet i podkasten Tut & Mediekjør nylig fortalte Pedersen hvor krevende det hadde vært, og at journalister i dag ofte er avhengige av vilkårlige «lekkasjer» i straffesaker for å få tilgang til informasjon.

Det samme er tilfelle i Tengs-saken. Også her bidro innsyn i hele saken og medienes søkelys til at saken tok et nytt spor.

– Når vi ikke har tilgang til det som ligger til grunn for en sak, så kan vi heller ikke vurdere den. Vi har dermed heller ikke forutsetning eller mulighet til å gå inn og bedrive kritisk journalistikk, sa Pedersen.

Beskrivelsen er gjenkjennelig for mange av våre medlemmer som jobber på krimfeltet. Forut for at en sak havner i retten, er vi ofte avhengige av informasjon, noen ganger «lekkasjer», fra noen av aktørene. Under selve rettsforhandlingen kan det være dagsformen til aktoratet, eller om aktor har tid og ressurser til å håndtere spørsmålet, som avgjør hva og hvem som får tilgang til opplysninger.

Norsk Journalistlag og andre bransjeorganisasjoner har i en årrekke kjempet for å få endret loven, lik den de har i Sverige, hvor nær alle sakspapirer blir gjort tilgjengelig for pressen når tiltale tas ut. Slik blir mediene i stand til å se hele bildet før saken er til behandling i domstolen og mediene kan gjøre sin helhetlige og selvstendige vurdering. Ikke for å opptre som domstol, men for å kunne utføre sin kontrollfunksjon.

Forslaget vil bidra til å justere et regelverk som i praksis ikke har vært endret på 20 år.

Forventningene var derfor store da jusprofessor Ragna Aarli fikk i oppdrag fra Justisdepartementet om å utrede retten til tilgang til dokumenter i straffesaker. Aarli la frem sin utredning i fjor, og forslår her en utvidelse av innsynsretten, spesielt for journalister og mediene. Hun argumenterer for at slik tilgang blant annet vil kunne sette pressen i bedre stand til å utøve kontroll med påtalemyndigheten og domstolenes arbeid.

Forslaget vil bidra til å justere et regelverk som i praksis ikke har vært endret på 20 år. Samtidig har det vært stor utvikling i rettspraksis, blant annet etter Høyesteretts avgjørelser i sakene om Treholt-opptakene, overvåkningsvideoen fra et dødsfall på legevakta i Oslo og våpensaken til VG.

I disse sakene har det blitt anerkjent at pressen kan ha rett til dokumenter i straffesaker, med utgangspunkt i ytringsfrihetsbestemmelsene Grunnloven § 100 og EMK artikkel 10, og ikke reglene som fremgår av dagens norske lovhjemler.

I dag har journalistene god tilgang til tiltaler og rettsavgjørelser. For øvrige dokumenter kan det være helt tilfeldig hva det gis tilgang til. I enkelte tilfeller gir påtalemyndigheten innsyn i noe, som i saken om «Drapet i akebakken» eller NRKs dokumentarserie om «Vålnes-saken». I andre tilfeller nektes pressen for eksempel innsyn i «ufarlige» dokumenter som tidsplaner og bevisoppgaver i rettssaker, selv om det heter i Riksadvokatens veileder om innsyn, at media som hovedregel kan få dette.

Journalister nektes også jevnlig kopi av dokumentbevis som er lagt frem i retten og vist frem på skjerm. VG har levert et høringssvar til Aarli-utredningen hvor det beskrives godt hvor problematisk det kan være.

I verdens mest velfungerende demokrati står vi enkelte ganger overfor en situasjon som kan kalles informasjonskorrupsjon, eller som i det minste kan innby til det. Ikke fordi dokumenter bytter hender mot penger, men fordi aktørene gis mulighet til å bruke mediene for å spre bare deler av et saksbilde, eller at personlige relasjoner avgjør hvilke medier som får tilgang på relevant informasjon.

Aarlis utredning innebærer ikke tilsvarende løsninger som i Sverige. Men det foreslås klarere og tydeligere regler enn i dag, og blant annet en innsynsrett for journalister i mange dokumenter som er lagt frem i retten, og å lovfeste en plikt til å vurdere merinnsyn. Det vil være viktige skritt i riktig retning.

Forslagene har – som ventet – møtt motbør fra flere høringsinstanser, særlig fra påtalemyndigheten. Blant argumentene er hensynet til personvern og de berørte parter. Til det er svaret blant annet at vi i Norge har vi verdens beste selvdømmeordning, hvor pressen lojalt følger de strenge etiske reglene som til enhver tid gjelder. Vår oppfordring er derfor å se til Sverige og deres erfaringer. Etiske overtramp er få, om ikke fraværende, i sammenlignbare saker.

Aarli-forslaget, og hva som kan være veien videre, vil førstkommende tirsdag debatteres på Norsk Presseforbunds åpenhetsseminar i Pressens hus. Blant deltakerne i panelet er Bjørn Olav Jahr.

Nå håper vi at denne utredningen ikke lider samme skjebne som tidligere, og blir liggende i en skuff. At det er gode og forutsigbare muligheter for innsyn, er helt avgjørende for tilliten til både påtalemyndigheten og domstolene. Og slik bidra til at vi reduserer faren for flere justismord.

Powered by Labrador CMS