Gard Steiro i redaksjonslokalene til VG i 6. etasje i Akersgata 55. Foto: Glenn Slydal Johansen
Gard Steiro i redaksjonslokalene til VG i 6. etasje i Akersgata 55. Foto: Glenn Slydal Johansen

Gard Steiro – fra redaksjonsassistent i Bergensavisen til VG-sjef

Den nye VG-redaktøren vil ikke outscource fotoansvaret til rørleggere.

Publisert   Sist oppdatert

I en drøy uke har han hatt ansvaret for VG som ansvarlig redaktør og administrerende direktør. Ved midnatt 9. januar overtok han ansvaret fra forgjengeren Torry Pedersen, som hadde sittet i redaktørstolen siden 2011.

– Det er alt for mange møter allerede, sier Steiro når vi møter ham en tidlig kveld på Stopp pressen i «kjelleren» i VG-huset.

– Begynner du gå lei allerede?

– Neida. Men nå ramler det mye inn i en kalender som alt var lagt.

– Men du er ikke av de som går lei av strategimøter og konsernmøter?

– Nei, men balansen må være riktig. Hvis jeg ikke får jobbet nok med journalistikken og vært tilstede i redaksjonen, så syns jeg det blir tungt. Men jeg vil ikke si at konsern- og strategimøter er et nødvendig onde. De er faktisk interessante.

Steiro er født i Bergen, men flyttet i løpet av ungdomskolen fra moren i Bergen til farens hjemsted, Sortland. Der ble han boende opp til videregående.

Jeg var innom Unge Venstre og hadde en flørt med Arbeiderpartiet

– Er du vestlending eller nordlending?

– Det kommer litt an på hvem som spør for å være ærlig.

Kona møtte han på Sortland videregående skole. Dermed blir det fortsatt et par turer til Nord-Norge i året. Sammen har de tre barn.

– Alle de som nå spør deg om vestlandsblikket inn til hovedstaden, de glemmer Nord-Norge?

– Det er helt riktig. Jeg føler meg tilknyttet begge steder, men jeg er mer bergenser i dag enn jeg er nordlending.

Politisk i sentrum

Interessen for journalistikken ble vekket av Steiros stefar og mangeårig BT-ansatt Terje Angelshaug.

– Jeg fikk høre alle historiene. Om Davy Wathne som gikk over fjellet. Om politikere. Om alt. Og så fikk jeg være med. I BT og på ulike landsmøter. Det var veldig fascinerende som liten gutt. Jeg var ikke fast bestemt på å bli journalist, men ble sugd inn i det.

På skolen var han med å lage skoleavis. Han deltok i elevrådsarbeid og engasjerte seg politisk.

– Jeg var delvis innom Unge Venstre og hadde en flørt med Arbeiderpartiet. Men det var mest skolepolitikk jeg var inne i. Jeg var samfunnsinteressert.

– Hvor står du politisk i dag?

– Det tror jeg ikke jeg vil svare på. Hvor tror du at jeg står?

– Et sted mellom Venstre og Arbeiderpartiet?

– Jeg er vel der et sted, et sted i sentrum.

En øl til besvær

Journalistkarrieren startet med sommerjobb i Askøyværingen. Og da Steiro begynte på sosiologistudier, trengte han penger. Derfor gikk han innom Bergensavisen (BA) for å spørre om jobb. Der hadde han flaks fordi en deskleder hadde et ledig hull i vaktplanen for en redaksjonsassistent.

– Han spurte om jeg kunne begynne, nærmest på dagen. Så da ble det å kjøpe litt burger til vaktsjefene, mindre kaffekoking enn myten skal ha det til, fem på gaten, politirunden og en sjelden gang få lov til å skrive en artikkel.

– Jeg er fortalt at du ganske tidlig ble identifisert som et talent i BA?

Jeg reflekterte ikke over at det var et problem

– Ja, men jeg tror det gikk noen måneder. Jeg hadde jo jobbet i Askøyværingen, så jeg følte jeg kunne mer enn jeg ble satt til. Noen av vaktsjefene var flinke til å gi oppdrag og noen av journalistene var bedagelig anlagt, så du fikk gjøre mye. Jeg var innom nettredaksjonen ba.no en periode før jeg fikk tilbud om fast jobb.

– Hva syns du om reportere som tar med seg pils til intervjuobjekter og får de til å stille opp med den på bilder?

– Jeg mener bestemt at de fortjener en ny sjanse.

Fakismile BA 21. september 1998. Foto: Mikkel
Fakismile BA 21. september 1998. Foto: Mikkel

Det var 21. september 1998 at Bergensavisen (BA) publiserte en smilende Brann-spiller Raymond Kvisvik som skåler med et smil mot leserne på forsiden. Det var på initiativ fra vaktsjefen at Steiro tok med seg pils til «Super-Ray» etter en borteseier, få dager før cupsemifinale hjemme mot Rosenborg.

– En vaktsjef på sporten hadde lagt et altfor ambisiøst opplegg om Brann og cupen. Det skulle bli en fest. Jeg måtte komme over til sporten fra nyhet og fikk beskjed om å ta med noen øl i tilfelle Kvisvik ikke hadde. Han syntes ikke det var noe problem. Det ble et sant helvete dagen etterpå.

Det var ikke bare internt i BA at det ble bråk. Konkurrenten Bergens Tidende (BT) slo opp at «BA og Super-Ray høster storm» og daværende og mangeårig BA-redaktør Olav Terje Bergo forsvarte stuntet med at «jeg synest ikke en forside med et ølglass tilstede er sjokkerende, men vi er selvsagt åpne for en debatt omkring edruskapspolitikk».

– Det var første gang at jeg fikk føle på å ha gjort en feil. Jeg reflekterte ikke i det hele tatt over at det var et problem da jeg stod med øl utenfor Kvisviks leilighet.

Se gamle BA-kolleger mimre over saken på Facebook.

BA var ambisiøse på den tiden, men BT var uansett storebror. Da sistnevnte lyste ut stillinger etter webredigererer, grep Steiro sjansen og søkte.

– Det var ufattelig mange journalister i Bergen som var mer komptente enn meg til å få den jobben. Men det var lavstatus å jobbe digitalt på den tiden. Folk søkte ikke. Så jeg kom inn der på en nettbølge.

Nettjournalist

Steiro mener en av fordelene hans fra starten var at han var en journalist med interesse for og kunnskap om nettet og teknologi. Ikke lang tid etterpå, ble han spurt om å jobbe på krim.

– Det ble sagt at jeg fikk en jobb ingen ville ha, sier han med henvisning til kritikken mot krimdekningen BT hadde på 1990-tallet av Greven og rådmannssaken.

Jeg hadde evnen til å få med meg folk

På den tiden fikk krimjournalisten Gard Steiro litt nasjonal oppmerksomhet i forbindelse med at han ble trukket for retten for å nekte å røpe kilder i forbindelse med dørvaktsaken i Bergen.

– Det lærte jeg mye av, ikke fordi jeg ikke visste at kildevern er viktig, men fordi jeg lærte hvor forsiktig jeg måtte være. Jeg lærte om hvor mange triks og virkemidler du blir utsatt i en storm der du som journalist og journalistikken blir angrepet. Det gjorde at jeg mistet ganske mye tillit til politiet i den fasen.

Etterhvert steg Gard i gradene i BT. I løpet av årene fikk han ansvar som leder for krim og avanserte etter hvert til nyhetsleder og nyhetsredaktør og til slutt sjefredaktør fra 2012. Selv sier han at han aldri hadde som mål å avansere, og at forbildene han hadde i redaksjonen var journalister.

– Jeg tror jeg hadde noen lederegenskaper som noen over meg så. De ga meg lederoppgaver som jeg tok.

– Hva tror du de så i deg?

– En bra og ambisiøs journalist. Og at jeg hadde evnen til å få med meg folk.

Gråtfylt avskjed

Siden sommeren 2015 har arbeidsplassen vært VG. Torry Pedersen måtte bruke lang tid på å overtale ham til å komme. Han husker ikke helt når, men presset startet lenge før han begynte å gi etter våren 2015.

Det ble litt voldsomt

– Han sa at jeg ikke kunne bli i Bergen resten av livet. Han solgte inn nyhetsredaktørjobben til meg. Det var både fristende og smigrende. Jeg hadde lyst til å teste meg selv i en annen redaksjon, og jeg har alltid vært fascinert av VG. Jeg mener VG har hatt et litt ufortjent dårlig rykte.

Steiro viser til at han som krimjournalist i BT hadde mye innsikt i saker og slik sett så hvor profesjonelle og etterettelige hovedstadskonkurrenten var i krimsaker. Også fremhever han VGs digitale posisjon. Men han underkjenner heller ikke at det var mye tvil knyttet til jobbskiftet.

– Jeg tenkte det var for tidlig å forlate BT. Jeg har nærmest vokst opp i avisen og er veldig emosjonelt knyttet til Bergen.

Da Journalisten følger med Steiro på en runde i nyhetsredaksjonen, går han til desken for å sjekke hvordan det går med ulike saker.

– Og hva er det som dominerer i min hjemby? spør Steiro Geir Arne Kippernes, som blar fram Bergens Tidendes nettutgave hvor det er vær som dominerer.

Gard Steiro og Geir Arne Kippernes på VG-desken. Foto: Glenn Slydal Johansen
Gard Steiro og Geir Arne Kippernes på VG-desken. Foto: Glenn Slydal Johansen

Da Steiro annonserte sin avgang i Bergens Tidende, gråt både sjefen selv og noen av hans kolleger.

– Ja, det er riktig. Det ble litt voldsomt.

– Hva sier det om hva du har betydd for kolleger?

– Det er vanskelig for meg å svare på hva jeg har betydd for folk, men min reaksjon viser vel at jeg var tett knyttet til avisen, kanskje for knyttet. Det var uansett en sterk opplevelse. Mange av de folkene er fortsatt vennene mine.

VG-sjefen viser også til at han som leder i BT deltok på nedbemanningsrunder rundt finanskrisen, i 2012 og i 2014.

– Slik prosesser er tunge, men jeg tror de også fører til en sterkere lagfølelse. De som sitter igjen blir knyttet til hverandre.

Kilder Journalisten har snakket med sier at Steiro er en mann som er veldig på nyhetsstrømmen. Kolleger er imponert over å se ham jobbe både dagtid og kveldstid. Og han beskrives som å være tett på nyhetsbildet og deltar i utviklingen av journalistikken.

En karakteriserte også Steiro som en Schibsted-broiler. Som kjent er Bergens Tidende også Schibsted-eid, og det er vanlig at ledere testes ut ulike steder internt i konsernet før de blir gitt større oppgaver.

Det var ikke høye nok ambisjoner for den undersøkende journalistikken

Manglende ambisjoner

Steiro selv mener overgangen fra BT til VG ikke har vært så stor, i hvert fall ikke kulturmessig.

– Det er mange likhetstrekk i kulturen i redaksjonene. Det er få konflikter internt som suger energi. Dugnadsånden er sterk i begge redaksjoner. VGs journalistiske uttrykk er annerledes enn BTs, men jeg oppfatter ikke de grunnleggende forskjellene som store. VG er noe mer hierarkisk. Kommandolinjene er tydeligere enn i BT der det var mer diskusjoner og debatt.

Da han kom inn som nyhetsredaktør hadde avisen vært uten fast nyhetsredaktør et par år.

– Jeg oppfattet at deler av organisasjonen stod litt på tomgang, og at det var bare å trykke inn gassen.

– Hva har du tilført VG?

– Det må du spørre andre om.

– VG-spaden, trekker noen fram?

Den er VG-vrien på det samme Steiro tidligere innførte i BT, som dreier seg om interne øremerkede stipender som journalister kan søke på for å frigi tid dedikert til ett bestemt graveprosjekt. Også andre redaksjoner som Dagbladet har innført det samme.

– Det er bare et virkemiddel. Det meste gikk på skinner i VG, men jeg så jo at det var for svakt metodisk i deler av redaksjonen. Det var ikke høye nok ambisjoner for den undersøkende journalistikken, og ikke nok ressurser som var satt inn på det. Jeg mener det må være en ambisjon for enhver nyhetsorganisasjon å sette av mange nok tydelige fotavtrykk…

Mobiltelefonen som ligger på bordet stjeler Steiros oppmerksomhet når den synger ut BBCs korte nyhetsjingle. Det er et nyhetsvarsel om Donald Trump.

– Ser du, sier han med tydelig referanse til hvor interessert han er i det løpende nyhetsbildet.

Tilbake til den undersøkende journalistikken. For to år siden fikk VG kritikk for manglende heder i gravekonkurransen Skup på flere år. Til og med VG-sjef Torry Pedersen innrømmet at det var for dårlig.

– Jeg tror det var et sug i redaksjonen etter å gå mer i dybden. Også var det en konsekvens av at VG ville gjøre veldig mye på kort tid. Det blir en bred vifte, og smører du for tynt utover, går noe tapt.

Sparker rørleggerne

Med debatten om såkalte falske nyheter friskt i minne, tror Steiro at terskelen for grundighet og etterettelighet blir stadig viktigere.

– Presisjonsnivået må være skyhøyt. Jeg vet også at konsekvensene blir større hvis VG bommer.

– Hva med å støte leserne, vil du være modig på at VG også skal utfordre leserne?

– Ja, det er ikke noe mål for meg ikke å være kontroversiell. Det må vi tåle, ellers blir det kjedelig. Jeg tror det er en fordel med kritikk, debatt og kjeft om journalistikken vår.

Steiro sier at han ville trykket Muhammed-karikaturene i den første runden i 2006, og at han vil gjøre det igjen i en nyhetskontekst.

– Hva med foto. Er det rørleggere som skal ta seg av foto?

– Nei, det er ikke det. VG-fotografene har livets rett, men utfordringen er at å få bildejournalistikken til å utgjøre en forskjell digitalt. I dag fungerer bildene for dårlig digitalt og spesielt på mobil. Men jeg er sikker på at bildejournalistikken har en fremtid. Det gjelder bare å forme den i takt med tiden. Så må vi ikke bare være rykkefotografer, men ha en selvstendig bildejournalistikk som leserne legger merke til.

Tror på papir

Steiro sier han vil satse på foto, men at den må spisses. Noen generell verning vil han ikke gå ut med.

– Hvor mange ansatte det vil være i VG om 10 år og hva som vil være andelen fotografer av det, vet jeg ikke. Det ville vært useriøst av meg å si at foto eller andre avdelinger er vernet.

– Kommer VG på papir 6 dager i uka i 2020?

Det er fortsatt mye penger i papir

– Jeg vet ikke. 6 dager? Hvorfor spør du om 6, ikke 7?

Som kjent er VG og Aftenposten de eneste papiravisen som kommer ut på søndager.

– Jeg tror det blir 7 dager gjennom hele 2017.

– Men ikke i 2020?

– Hvis du ser på tallene er det grunn til å tro at det ikke gjør det.

Steiro blir litt oppgitt. Han sier alle spørsmål knyttet til papirutgivelser dreier seg om frekvens. Han mener mange undervurdererer papiravisens økonomi.

– Du kan se for deg at vi kommer 7 dager i uken bare byene eller noen regioner. Jeg tror det mangler litt forståelse av papiravisøkonomien blant de som mener mye om frekvens. Det er fortsatt mye penger der.

Den store usikkerhetsfaktoren mener han er at det kan komme store og plutselige skift innenfor annonsemarkedet. Han viser til at det fortsatt trykkes mange boligannonser på papir.

– Hvis du får et skifte der kan ting skje fort, akkurat som stillingsmarkedet ble endret utrolig raskt. Det kan være at store aktører bestemmer at nå er det slutt, og flytter over alt.

Og helgen mener han står sterkt, noe den kan gjøre selv i et ukeavisperspektiv.

Han vil ikke si så mye om hvilken retning han vil trekke VG i ennå. Den første uken har heller ikke bydd på de store publisistiske avgjørelsene. Men han fremhever breaking news og store nyhetshendelser og vil beholde miksen av nyheter, sport og underholdning.

Medieledere har skrytt for mye

– Så tror jeg journalistikken må bli bedre. Det vil bli mindre av den, men kvaliteten må utvikles.

40-åringen erkjenner at tidligere kuttrunder har tatt ut det som er mulig utenfor redaksjonene. Eventuelle nye kuttrunder vil utvilsomt ramme journalistikken.

For mye skryt fra mediebransjen

Han ser ikke et stort svart hav for journalistikken.

– Vi skal ikke underkommunisere hvor alvorlig situasjonen er for mediene i Norge. Medieledere har skrytt for mye. Som medieleder og redaktør havner du i en vanskelig balansegang fordi det er rart og uvant å si at du er blitt dårligere. Du selger ikke journalistikken ved å si at leseren skal betale litt mer, men journalistikken er blitt dårligere. Vi har ikke vært flinke nok til å formidle hvor potensielt alvorlig situasjonen er for samfunnet.

Steiro blir mer alvorlig. Han er bekymret også for de mindre redaktørstyrte mediene enn VG.

– Jeg har sett at overvåkningen av sentrale samfunnsinstitusjoner noen steder er svakere enn tidligere. I VG har du stor frihet til å velge hva du vil dekke. Men i andre aviser, som regionaviser som BT, er det ingen andre som dekker det hvis du ikke gjør det. Hvis BT ikke dekker Haukeland sykehus blir revisjonen av sykehuset veldig dårlig. Det tror jeg mange undervurderer konsekvensene av. Og hvis det begynner å forvitre regionalt og lokalt, vil det forplante seg oppover. NRK får mye stoff fra lokalaviser. Det er den dominoeffekten jeg er mest redd for.

Steiro er kritisk både til politikere han karakteriserer som handlingslammet og bransjekolleger som ikke klarer å samle seg. Svaret til VG-sjefen er en fremtidsrettet plattformnøytral mediepolitikk. Nullmomsen mener han allerede har betydd mye for enkel prissetting av digitale produkter ut mot leserne.

– Den utviklingen går raskere enn den ville gjort ellers.

Gard Steiro. Foto: Glenn Slydal Johansen
Gard Steiro. Foto: Glenn Slydal Johansen

 

Jeg er nådeløs når jeg er sammen med familien

– Du har kone og tre barn. Hvordan får du egentlig tid til dem?

– Jeg får jo for dårlig tid til dem, og slik har det vært lenge. Men jeg er nådeløs når jeg først er sammen med dem. Da kobler av jobben så mye mulig. Det er nedsiden ved en jobb som denne, den er ufattelig tidkrevende. Du mister kontrollen over ditt eget liv på mange måter.  Jeg har ofte tenkt på det, særlig under tiden i BT, på hvor mye det kostet.

– Og du har kommet til at det er verdt det?

– Ellers hadde jeg jo ikke gjort det. Men du får aldri vite hva alternativet er.

Men i en familie med kone og tre barn, er effektiviteten i hvert fall skrudd et hakk opp. Steiro selv og kona selv er nemlig født på nøyaktig samme dag. Begge fyller 41 år 26. januar.

– Vi skulle ha fått et barn på samme dag og, så hadde det vært en sak for VG, sier han muntert.