Koronakommisjonen avdekket demokratisk problem

• Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Koronakommisjonens rapport om myndighetenes håndtering av koronapandemien viser at Norge ikke var godt nok forberedt da pandemien rammet.

Pressens offentlighetsutvalg mener rapporten avslører en urovekkende holdning til offentlighetsloven og arkivloven i deler av embetsverket. Toppene i Helse- og omsorgsdepartementet, Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet har utvist en skremmende nonsjalant holdning til kravet om at beslutninger skal dokumenteres og journalføres. Det har ført til at kommisjonen ikke har kommet til bunns i flere sentrale problemstillinger.

Årsaken er ikke slurv, men handlinger som ødelegger muligheten for å etterprøve helt sentrale beslutninger under en krise. Lover som skal sikre åpenhet og innsyn undergraves. Det er et demokratisk problem.

Funnene er alvorlige, men dessverre ikke overraskende. Manglende dokumentasjon og journalføring er problemer som er avdekket tidligere både av Riksrevisjonen og i evalueringen av offentlighetsloven. Konsekvensen er at det i mange tilfeller er helt umulig for pressen og andre uavhengige granskere, og i neste instans befolkningen, å undersøke hva som egentlig lå til grunn for beslutningene.

I Norge har vi beredskapslover og vide fullmakter i krisetider. Vi har akseptert det fordi vi stort sett stoler på myndighetens vurderinger. Uten tillit til myndighetene følger ikke folk opp. Innsikt i hvordan inngripen beslutninger ble tatt er helt vesentlig. Kravene til dokumentasjon, skriftlighet og journalføring i offentlighetsloven, arkivloven og forvaltningsloven må etterleves.

Kommisjonen påpeker noen problematiske episoder, som framstår som åpenbare brudd på sentrale bestemmelser i de nevnte lovene:

• Det finnes ikke noe referat fra et møte på kvelden onsdag 11. mars 2020 der departementsråd Bjørn-Inge Larsen, helsedirektør Bjørn Guldvog og Bent Høie deltok. Møtet «ser ut til å ha vært utslagsgivende for nedstengingen 12. mars 2020». Hva deltakerne sa er ikke dokumentert for ettertiden.
• Torsdag 12. mars 2020 hadde Guldvog et kort møte med ledergruppen i Helsedirektoratet. Heller ikke fra dette møtet ble det skrevet et referat. På møtet ble det «presenterte en overordnet liste med tiltaksområder basert på notater han selv hadde gjort seg». Listen ble skrevet ned på en tavle og ble ikke fotografert eller arkivert. Guldvog har også fortalt i sitt intervju med kommisjonen at «det hopet seg opp med papirer» og at han på et tidspunktet nok kastet «for mye». I ettertid ser han at det var uklokt.
• Kommisjonen måtte be flere aktører om å bekrefte at de hadde oversendt all relevant informasjon. Helse- og omsorgsdepartementet kunne bare gi «en forbeholden bekreftelse», og de presiserte i sin tilbakemelding at «det finnes ytterligere dokumenter». Hvilke dokumenter det er snakk om, vet vi ikke.
• Alle SMS-er på telefonen til Bjørn-Inge Larsen, departementsråd i Helse- og omsorgsdepartementet, var slettet. SMS-er er saksdokumenter som det er knyttet til innsynsrett til. Det er ikke mulig å gi innsyn i noe som er slettet.
• Det ble ikke ført noen referater fra møtene i koronautvalget på Stortinget, hvor blant annet statsminister Erna Solberg selv deltok i seks møter våren 2020. I rapporten oppsummeres det slik: En sentral del av samspillet mellom regjeringen og Stortinget under den største krisen i Norge i moderne tid, er ikke dokumentert.
• Kommisjonen har etterspurt, men ikke mottatt noen skriftlig begrunnelse for valget av fordelingsnøkkelen for smittevernutstyr mellom sykehusene, kommunene og et nasjonalt bufferlager.

Når vi også vet at Folkehelseinstituttet ikke journalførte 25 000 innkomne henvendelser i pandemiens første fase, er det åpenbart at lovene som skal sikre forsvarlig saksbehandling og allmennheten en mulighet til å kikke makthaverne i kortene, ikke ble fulgt under pandemien.

Noe må gjøres. Vi mener følgende enkle grep må gjennomføres så fort som mulig:

• Forvaltningen må sikres ressurser slik at lovene følges, også når det er krise.
• Den nye arkivloven må innføres. Der er det foreslått en generell plikt til å gjøre dokumentasjonen som offentlige virksomheter har skapt og besitter tilgjengelig, noe som vil gi mindre arkivtap og større åpenhet.
• Evalueringen av offentlighetsloven må følges opp.
• Det må innføres sanksjoner for brudd på offentlighetsloven.

Og så må sentrale ledere i det offentlige naturligvis unngå å slette SMS-er, kaste saksdokumenter eller unnlate å føre referater fra viktige møter.