Tarjei Leer Salvesens årelange innsats for innsyn og offentlighet har kulminert i boka «Innsyn i praksis».
Tarjei Leer Salvesens årelange innsats for innsyn og offentlighet har kulminert i boka «Innsyn i praksis».

Én hendelse provoserte Tarjei Leer-Salvesen så mye at han ble innsynsforkjemper

Ute med bok om innsyn i praksis.

Publisert Sist oppdatert

– Det var et anfall av konstruktivt raseri. I stedet for å brøle på et fjell, bestemte jeg meg for å gjøre noe med problemet, sier Tarjei Leer-Salvesen til Journalisten.

Han er inne på sin «origin story». Fortellingen om hvordan han gikk fra å være en journalist som aktivt brukte innsynsretten, til å bli et av de første navnene man forbinder med offentlighet og innsynsarbeid blant norske journalister.

En som, når han nevnes i mediepodkasten Tut og mediekjør, omtales som «journalisten som jobber med utgangspunkt i at han skal vite alt».

Det skjedde visstnok i 2013.

Eiendomsstrid ble startskudd

Fædrelandsvennen-journalisten fulgte en sak som interesserte ham.

Kristiansand kommune signaliserte at de ville selge bytomter som de opprinnelig hadde overtatt etter en bitter ekspropriasjonsstrid, for å bygge kulturhus, selv om Kilden teater og konserthus til slutt ble bygget et helt annet sted i byen.

Leer-Salvesen var på saken, og innsynskrav var en naturlig del av jobben. Han var vant til å bruke kommunens postjournal, for øvrig en av de første i landet som ble gjort søkbar.

Men denne januardagen i 2013 fikk han opp en feilmelding han ikke hadde sett før. Postjournalen var ute av drift.

Etter en stund fikk han beskjed om hva som hadde skjedd:

– Det var ikke en feil. De hadde stengt postjournalen, og ødelagt et av avisas viktigste verktøy. 14 årganger med dokumenter var borte, sier Leer-Salvesen.

En løsning

Det var et tilbakeslag som skulle vise seg å bli en øyeåpner. Og et startskudd.

Leer-Salvesen kanaliserte sitt «konstruktive raseri» i diskusjoner med Fevennen-utvikler Atle Brandt, og innså etter hvert muligheten for å selv gjenskape kommunens postjournal.

– Vi spurte oss selv, hva med å legge den ut på avisas nettsider? Så kunne lesere, våre journalister og konkurrenter bruke den der.

Det kortsiktige resultatet ble den såkalte Sørlandsporten, men potensialet ble raskt synlig for flere.

– Vi fikk så utrolig mange fine tilbakemeldinger, og innspill, og det ene tok det andre, beskriver Leer-Salvesen i dag.

En kollega foreslo å utvide databasen med postjournalene til Sørlandet sykehus. Etter hvert kom også postjournalene til Universitetet i Agder på plass, og da kom spørsmålet: Hva med alle de andre universitetene?

Ballen rullet videre. I 2015 ble Sørlandsporten lagt ned og erstattet med Innsyn.no, en nettside med ambisjon om å gi oversikt over dokumenter som ikke var søkbare via myndighetenes egne løsninger. Størrelsesordenen er 15 millioner journalposter.

Flyttet ut

Nå er Innsyn.no overtatt av Faktisk.no, og ligger midlertidig nede for videreutvikling.

– Prosjektet ble nok etter hvert for stort for Fædrelandsvennen å drifte alene. Vi er glade for at det fant et godt hjem hos Faktisk. Jeg liker å tenke på det som at vi fikk en baby som vi kalte Sørlandsporten, som vokste opp og byttet navn, og som nå har blitt så stor at den har flyttet til Oslo for å bo i kollektiv, sier Leer-Salvesen.

Som på ingen måte har lagt innsynsarbeidet på hylla selv. Han har flere år bak seg i Pressens offentlighetsutvalg, og bruker de ulike verktøyene i utstrakt grad i jobben.

Og tar imot henvendelser fra andre journalister, som han enten besvarer etter beste evne selv, eller sender videre til andre spesialister.

– Verktøy i verdensklasse

– Jeg tror at det som gjør at innsynsverktøy appellerer så veldig til meg, er at det byr på en måte å jevne ut det ubalanserte maktforholdet mellom journalister og det som ofte er profesjonelle kilder. Kilder som er selektive på de svarer på, som svarer muntlig på noe og skriftlig på noe annet, og som siler ut hvilke dokumenter de gjør tilgjengelig, sier Leer-Salvesen.

Han oppsummerer:

– Innsyn gir en følelse av mer egen kontroll over informasjonen.

– Må man være en litt spesiell type journalist, eller menneske, for å bli god på innsynsarbeid?

– Nei, jeg tror ikke det. Kanskje før, da man måtte møte opp på pressesenteret i regjeringskvartalet, bla i ringpermer og fylle ut skjemaer. Sånt appellerte nok til en smalere gruppe.

I dag er situasjonen ganske annerledes:

– I 2021 har vi digitale verktøy for å finne fram blant flere titalls millioner dokumenter, som er helt i en egen klasse. Jeg vil si at ingen andre land i verden har noe i nærheten av de norske innsynsverktøyene. Og jeg tror flere innser at innsynsretten ikke er et tungt og vanskelig verktøy, men mer å sammenligne med et multiverktøy som kan berike alle typer saker.

– Gjør det ofte

Én ting Journalistens journalist har behov for å kalibrere for egen del:

– Hvordan burde man tenke når man går inn i en prosess med å søke innsyn? Selv opplever jeg at kneika kan komme idét man får et avslag, og eventuelt må formulere klage. Burde man være forberedt på at alle saker kan ende med å gå gjennom mange, lange ledd?

– Mitt beste råd er nok: Gjør det ofte. Så ofte at det blir en arbeidsmetode. Har man ti innsynskrav inne på samme tid, blir fallhøyden heller ikke særlig stor når man får avslag, sier Leer-Salvesen.

Om innsynsklager sier han:

– Ofte nytter det å klage, og en god klage kan også gi mer innsyn, men jeg hører til dem som vil advare mot å klage hver eneste gang, bare for å gjøre det. Les begrunnelsen i avslaget, og tenk deg om. Er begrunnelsen god, bør du kanskje ikke bruke egen tid på en klage og dessuten forårsake tidsbruk hos andre.

– Men, hvis du tror du kan vinne gjennom, bør du klage. De første klagene du skriver, krever at du setter deg inn i tankegangen og argumentene, og så finnes det gode klagemaler hos presseforbundet. Etter hvert blir man vant til dét også, og da går det fort.

Lar seg frustrere – og imponere

– Hvor ofte ser du saker i andre medier, og irriterer deg: Hvis de bare hadde søkt innsyn der eller der...?

Tarjei Leer-Salvesen er ute med bok om innsyn.
Tarjei Leer-Salvesen er ute med bok om innsyn.

– Hehe. Nesten daglig. Men for å balansere det, vil jeg si at jeg også iblant lar meg imponere, sier Leer-Salvesen.

Han trekker fram en nylig NRK-sak. Den inneholdt et talende bilde av et whiteboard fra et FHI-møte like før Norge stengte ned, og det fikk Leer-Salvesens tanker til å spinnne:

– Jeg vet ikke hvordan dette gikk til. Men jeg tror at NRK-journalistene her har tatt inn over seg dokumentdefinisjonene, og bedt om oversikt over alle sakens dokumenter, inkludert lydfiler og bilder. Der kan bildet av en sånn whiteboard dukke opp. Hvis det er det de har gjort, var det kreativ bruk. Så ja, jeg lar meg frustrere, men også imponere.

Ute med bok

Det siste året har Leer-Salvesen hatt flere måneders ubetalt permisjon fra jobben, mens han har skrevet boka «Innsyn i praksis». Tanken er å gi den nødvendige innsikten i jussen, men også, som tittelen sier, knytte det hele til praktiske eksempler.

– Jeg prøver å gi eksempler på fryktelig mange typer saker. Det underliggende budskapet er hele veien at innsynsretten funker til alt, sier han.

Tilbake i 2013 viste det seg at kommunens nedstenging av postjournalen var helt urelatert til saken Leer-Salvesen jobbet med.

– Hvordan gikk det egentlig med saken du dekket?

– Jeg fikk innsyn, og fikk skrevet saken, men tomta er fremdeles en parkeringsplass. Vi er spent på hva som skal skje der.

Powered by Labrador CMS