Nå er det snart tyve år siden Kristina Quintano begynte å samle, intervjue og dokumentere båtflyktningers historier: «Hver gang vi tar et skritt ut i Middelhavet svømmer vi i noens grav», skriver hun i ny bok.
Nå er det snart tyve år siden Kristina Quintano begynte å samle, intervjue og dokumentere båtflyktningers historier: «Hver gang vi tar et skritt ut i Middelhavet svømmer vi i noens grav», skriver hun i ny bok.

«Budbringeren fra Helvete» samler historier fra båtflyktninger:
– Helvete er et sted der vi lar barn drukne

– Jeg hadde håpet at journalister skulle plukke dette opp for lenge siden og ta over, men det har ikke skjedd, sier Kristina Quintano.

Publisert

Dokumentaristen Kristina Quintano er ansiktet bak facebooksiden «Budbringeren fra Helvete». Denne leverer daglige oppdateringer fra flyktningkrisen i Middelhavet.

– Navnet på facebooksiden ble passende. Helvete er et sted der vi lar barn drukne. Vi ligger i havet på flytemadrasser, mens under oss er det tusenvis av mennesker som er borte for alltid, sier Quintano til Journalisten.

Tyve år i helvete

Quintano er halvt norsk og halvt maltesisk. I 2001 havnet en båt med libyske flyktninger rett på stranden i den lille fiskelandsbyen på Malta der Quintano vokste opp.

– Mange tror at flyktningkrisen startet i 2015, men dette er ikke et nytt fenomen, det har foregått i lang tid, forklarer Quintano.

På grunn av Maltas beliggenhet midt i Middelhavet mellom Afrika og Europa, havner mange båtflyktninger utilsiktet i landet. Hvert år havner mennesker på flukt på den lille middelhavsøya med drøyt en halv million innbyggere.

Nå er det snart tyve år siden Quintano begynte å samle, intervjue og dokumentere båtflyktningers historier. Hun så en dissonans mellom det grusomme hun så på Malta og måten det ble fremstilt på i norske medier.

Akkurat nå jobber Quintano på et prosjekt sammen med en av verdens største samtidskunstnere, den kinesiske eksilkunstneren Ai Weiwei. Det er også Quintano som er forlegger på boken <span class=" italic" data-lab-italic_desktop="italic">Gutten på stranden</span>, skrevet av familien til Alan Kurdi. Her varmer hun foten til et barn som har reist over Middelhavet.
Akkurat nå jobber Quintano på et prosjekt sammen med en av verdens største samtidskunstnere, den kinesiske eksilkunstneren Ai Weiwei. Det er også Quintano som er forlegger på boken Gutten på stranden, skrevet av familien til Alan Kurdi. Her varmer hun foten til et barn som har reist over Middelhavet.

Hun valgte derfor å ta saken i egne hender og formidle historiene til noen av de mange menneskene som krysser Middelhavet. Da hun fikk facebookprofil i 2007 ble denne hennes ytringsplattform.

– Jeg føler på mye ansvar for å dekke krisen. Det er mye mer jobb enn jeg kunne ha forestilt meg. Jeg hadde håpet at journalister skulle plukke dette opp for lenge siden og ta over, men det har ikke skjedd. Jeg gjør denne jobben gratis og det tar nesten all tiden min, sier hun.

Hun begynte prosjektet for å gi oppdateringer om situasjonen til de mest interesserte, men har per dags dato 15.000 følgere og rundt 100.000 daglige visninger.

– Vanlige mennesker i Norge vet ikke at flyktningkrisen er verre enn noen gang, for det står ikke mye om det i mediene. Jeg føler på en voldsom frustrasjon over at dette ikke oppleves som viktig for norske redaksjoner. Nyheter om flyktningkrisen kommer i smale drypp, sporadisk og overfladisk, sier hun.

Quintano jobber på et lite loft i leiligheten sin. Bokhyllene bærer en stor samling med litteratur om mennesker på flukt.
Quintano jobber på et lite loft i leiligheten sin. Bokhyllene bærer en stor samling med litteratur om mennesker på flukt.

Finner lik i fiskegarnet

Allerede i 2017 fikk Quintano tildelt Norsk PEN og Articas skriveopphold på Svalbard der hun fikk ro til å samle historiene fra Middelhavet i et samlet verk.

Hun har nå mottatt støtte fra Fritt Ord, Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFFO) og Statens kunstnerstipend, og boken med tittelen «Budbringeren fra Helvete» på nesten 500 sider, lanseres på FN-dagen 24. oktober i år. Boken er basert på tyve års dokumentasjon og over 1000 omfattende intervjuer.

I innledningen står det:

«Lukten av angst blandet med død og våt gummi lar seg ikke egentlig beskrive, så jeg stopper ofte der. Kanskje jeg ikke kan fortelle deg hvordan døde barn lukter, for når jeg først begynner å skrive, blir lukten av metan og ammoniakk aldri helt borte.

(…) Vi vet alle sammen at helvete befinner seg rett under oss. Hver gang vi tar et skritt ut i Middelhavet svømmer vi i noens grav.

En dag skal jeg spise den lokale fisken på Malta igjen, men jeg har for lengst sluttet å dykke.»

– En mental sluse

Quintano har snakket med flere fiskere i Middelhavet som ikke lenger spiser fisk. Jobben deres har blitt til et mareritt da de stadig finner menneskelik i fiskegarnet. Etter hvert som antallet lik øker, velger fiskerne å kaste dem ut i havet igjen, og føler deretter på en enorm skam, forteller hun.

– Frykter du at arbeidet ditt kan påføre deg traumer eller psykiske ettervirkninger?

– Skrivingen av boken er en mental sluse for meg, et slags debriefende psykologisk arbeid etter tyve år i feltet. Du kan ikke jobbe med dette uten at det går innover deg. Når du vet hvordan døde barn lukter og ser ut, så glemmer du det aldri, sier hun og tilføyer:

– Jeg har også merket at jeg har utviklet en langt høyere terskel på hva jeg tåler. De siste årene har jeg pushet mine egne grenser og dratt til stadig vanskeligere situasjoner.

Bildet i glasstuen heter <span class=" italic" data-lab-italic_desktop="italic">Alive</span> og er tatt av den iransk-norske eksilfotografen Gazelle Pezeshkmehr. Da Kristina så bildet i forbindelse med en utstilling var det som om alt falt på plass. Slik følte hun seg. Som en kvinne i blondekjole evig lenket til havet, en som så lyset og løsningene, men som aldri nådde å strekke langt nok opp.
Bildet i glasstuen heter Alive og er tatt av den iransk-norske eksilfotografen Gazelle Pezeshkmehr. Da Kristina så bildet i forbindelse med en utstilling var det som om alt falt på plass. Slik følte hun seg. Som en kvinne i blondekjole evig lenket til havet, en som så lyset og løsningene, men som aldri nådde å strekke langt nok opp.

Flyktningenes skam

Ifølge The International Organization for Migration er Middelhavet «verdens dødeligste grense», og FN har registrert at nærmere 50.000 mennesker på flukt har druknet i Middelhavet siden 2001.

I 2016 ble det registrert rekordmange, over 5000 mennesker, deriblant 600 barn. I 2020 ble 1400 registrert druknet.

De reelle tallene er sannsynligvis mye høyere enn hva FN fastslår, mener Quintano.

– Dette er mennesker som har opplevd å ikke kunne redde sine nærmeste, og mange føler en enorm skam for å ha sunket og etterlatt sine familiemedlemmer i havet. Derfor blir mange dødstall ikke registrert, sier hun.

Quintano har i mange år tilbrakt lange opphold i felt i blant annet Libanon, Tyrkia, Italia, Malta, Hellas, Egypt, Marokko og Balkanruten.

Hun har flere ganger vært med på redningsoppdrag ute på havet, men fokuserer nå på dokumentasjon gjennom tekst. Hver dag har hun kontakt med de ulike skipene som ligger til kai eller i arrest rundt i Middelhavets havner på grunn av kriminalisering av bistandsarbeidere og redningsskip.

Et verktøy

Hennes viktigste oppgave, mener hun, er å være et kommunikasjonsverktøy og dekke de mange historiene som ingen andre dekker.

– Men det finnes begrensninger for hva jeg kan gjøre. Jeg føler meg til tider maktesløs, sier hun.

Følelsen er særlig sterk når Quintano befinner seg hjemme i Norge. Da følger hun fortsatt med på flyktningsituasjonen fra avstand.

– Når jeg vet at det kommer en båt, er det eneste jeg kan gjøre å dokumentere hendelsen. Så våkner jeg dagen etter og leser at alle har druknet fordi de ikke fikk hjelp. Jeg kan bli forferdelig lei meg og føler at jeg går i en konstant krisemodus som jeg aldri går helt ut av, sier hun.

Det er flere årsaker til at mennesker forlater sine hjem. Mennesker på flukt er ofte preget av væpnet konflikter, naturkatastrofer, undertrykking og fattigdom.

Ifølge Flyktninghjelpen er nærmere 80 millioner mennesker på flukt i 2021. Dette er det høyeste tallet som noen gang har blitt registrert, og det vokser stadig.

På grunn av pandemien har Quintano for det meste vært hjemme i Norge det siste året, men denne sommeren skal hun nok en gang reise til Malta for å bistå i felt.

– Denne krisen får så enorm konsekvens for de svakeste i verden. Heldigvis møter jeg stadig flere mennesker som engasjerer seg. Det får meg til å føle meg mindre ensom i dette, sier Quintano.

Powered by Labrador CMS