Sidsel Wold og fikseren Afsaneh Ostovar spiser lunsj i Isfahan i Iran. De har jobbet sammen tett og jevnlig siden 2008. Afsaneh Ostovar jobber som offisiell tolk for det iranske kulturdepartementet, og hjelper Wold med tillatelser og pressekort når hun får pressevisum i Iran.
Sidsel Wold og fikseren Afsaneh Ostovar spiser lunsj i Isfahan i Iran. De har jobbet sammen tett og jevnlig siden 2008. Afsaneh Ostovar jobber som offisiell tolk for det iranske kulturdepartementet, og hjelper Wold med tillatelser og pressekort når hun får pressevisum i Iran.

Slik holder Sidsel Wold seg trygg på farlige oppdrag

– Jeg er helt avhengig av å ha med meg en fikser.

Publisert

Utenriksreporter Sidsel Wold er Midtøsten-korrespondent for NRK og har dekket flere konflikter i løpet av karrieren.

For å utføre oppdragene i utlandet er hun avhengig av lokale «fiksere». Dette er lokale hjelpere som bistår den utenlandske reporteren i arbeidet.

– Fikseren holder oversikt over hvor det er farlig å dra og undersøker sikkerhetssituasjonen om vi jobber i et anspent område. Han eller hun finner ut hvilke tillatelser vi trenger, hvem vi kan få snakket med og ordner mye av det praktiske, sier Wold.

Tett samarbeid

Ifølge Wold er fikseren ofte hennes nærmeste kollega sammen med fotografen.

Når Wold foreslår en sak hun vil lage reportasje om, vurderer fikseren mulighetene, lager avtaler og er med hele veien som tolk og døråpner.

– Der folk ikke er vant til vestlige mennesker må man ha med en lokal kjentmann som åpner dørene. Midtøstens forhold til Vesten er ikke alltid enkelt. Folk kan tro at jeg er spion for eksempel om jeg kommer helt alene, forteller hun.

NRK-korrespondenten har i løpet av årene i Midtøsten også gjort en innsats for å selv beherske et grunnleggende nivå på de lokale språkene, samt ha kjennskap til de lokale normene og kulturene. Det mener hun er essensielt for å gjøre en god jobb.

– Språk er viktig når du skal bryte isen og for å ikke føle deg helt fremmed i møte med mennesker. Slik kan jeg også følge med på samtalene mellom fikseren og andre folk, sier hun.

Sidsel Wold med fikser og tolk Nechirvan Mando og NRK-fotograf Christian Kråkenes. Her ved en av militærpostene til peshmergastyrkene i Nord-Irak, ved fronten mot IS. Wold og Mando jobbet sammen i flere år.
Sidsel Wold med fikser og tolk Nechirvan Mando og NRK-fotograf Christian Kråkenes. Her ved en av militærpostene til peshmergastyrkene i Nord-Irak, ved fronten mot IS. Wold og Mando jobbet sammen i flere år.

Klager ikke på risikoen

Wold har vært ansatt i NRK siden 1990. På begynnelsen av 2000-tallet begynte hun å studere arabisk samtidig som hun frilanset som journalist i Jerusalem, og ble senere NRKs-korrespondent i Midtøsten med base i samme by. De siste årene har hun hatt base i Istanbul.

Wold har vist seg å være en uredd journalist. Hun vet risikoen jobben hennes består av, men ville aldri klaget, forteller hun.

Utenriksreportere som oppsøker farlige steder og situasjoner, kan ikke klage over at ting er risikofylt. De som klager eller rapporterer om at de er på steder som er farlig for dem selv, har jeg liten respekt for. Det er helt frivillig å reise på slike utenlandsoppdrag, sier hun.

I noen tilfeller kan utenlandsoppdrag være risikofylte. Etter at den norske utenriksreporteren Carsten Thomassen ble drept på oppdrag i Kabul i 2008, fikk de norske mediehusene strengere beredskap for utenriksjournalister, forteller Wold.

NRK jobber nå tett med sikkerhetsselskapet Guardian som består av forskere og soldater fra det danske forsvaret. Sikkerhetsselskapet gir råd og vurderinger før reisen og NRKs sikkerhetsansvarlige kan deretter følge reporteren via en tracker.

– Flere internasjonale reportere har ubevæpnede sikkerhetsvakter som følger dem overalt på oppdrag, men det har ikke vi norske reportere. Men en fikser må vi ha hvis vi skal være trygge, det er helt avgjørende, sier Wold.

Annerledes for kvinner

Ifølge Wold er den beste forberedelsen en journalist kan gjøre før et utenlandsoppdrag å lære mest mulig om den lokale kulturen og språket.

For at kvinnelige journalister skal bli møtt med respekt av den lokale befolkningen, er de såkalte tre C-ene også svært grunnleggende: conduct (oppførsel), culture (kultur), clothing (klær).

For å jobbe i muslimske land må du kjenne de kulturelle og religiøse kodene. For kvinner er kleskodene viktige. Du kan ikke gå med t-skjorte og shorts selv om det er varmt. Du må ofte kle deg konservativt og ha med deg et sjal. Når du viser at du kjenner kodene får du bedre kontakt med folk, og da er du tryggere, sier hun.

Wold mener utenriksreportere har et viktig samfunnsoppdrag. Konfliktene må dekkes for at folk hjemme skal forstå hva de dreier seg om.

Det alle reportere ønsker er å være tilstede når dramatiske ting skjer, men ikke være så tett på at de blir skadd.

Men denne typen jobb egner seg ikke for alle:

– Er du en veldig uheldig person, er kanskje ikke Midtøsten stedet å jobbe for deg. Dette er en jobb der du trenger fravær av uflaks.

– Hjerteskjærende

Ifølge Norsk Journalistlag-rådgiver og traumeekspert Trond Idås blir journalister ofte påvirket av det etiske dilemmaene knyttet til yrkesrollen sin. Flere får psykiske ettervirkninger av å ikke kunne hjelpe de rammede under krisesituasjoner. Wold er enig i at det kan være belastende å måtte finne en balanse mellom yrkesrollen sin og det menneskelige.

– Jeg har møtt barn i Gaza som har mistet alt under krig: søsken, foreldre og hjem. Det er noe jeg aldri glemmer. Man får ofte så lyst til å hjelpe til, sier hun og forteller videre:

– Det beste man kan gjøre er å gi penger. Men hvis mange journalister begynner å gjøre det, så vil det spres en oppfatning om at intervjuobjekter får betalt, og det kan være veldig ødeleggende for jobben vår, sier Wold - men legger til at man av og til gir gaver etter et intervju.

Wold forteller om en jadizi-gutt hun intervjuet i Irak. Han hadde mistet hele familien og i tillegg blitt rekruttert av IS-soldater og blitt lært opp til å ta liv.

Under intervjuet fortalte han hvor tungt det var at journalistene kom og fikk hans historie, for så å dra videre uten å gi noe tilbake.

Den gangen gav Wold bort pengene hun hadde med seg, men gav dem gjennom fikseren til guttens onkel slik at det ble gjort så diskré som mulig.

Det føles vondt å bruke folks elendighet til å lage sterke reportasjer, uten å gi noe tilbake. Samtidig er ikke vi hjelpearbeidere. Vi må minne oss på hva oppdraget vårt er og det er å formilde det som skjer, sier Wold.

Wold har vært korrespondent med base i Istanbul siden 2016. Her er hun sammen med fotograf Øzgur Arslan og sin faste fikser og tolk Tuğba Tekerek i Edirne, helt vest i Tyrkia. Tuğba og Wold har nå jobbet sammen i fire år.
Wold har vært korrespondent med base i Istanbul siden 2016. Her er hun sammen med fotograf Øzgur Arslan og sin faste fikser og tolk Tuğba Tekerek i Edirne, helt vest i Tyrkia. Tuğba og Wold har nå jobbet sammen i fire år.

Uløselige konflikter

For å jobbe mot ettervirkninger av traumer, deler Wold erfaringene sine med enten fikseren eller fotografen underveis.

Det som kan være frustrerende er å jobbe med konflikter som ikke lar seg løse, som for eksempel Israel-Palestina-konflikten.

Det er alle journalisters drøm å lage reportasjer som fører til at noe virkelig endres og at politikere våkner. Men ofte lager vi saker om urettferdighet og viktige problemer som aldri fører til noe, fordi det ikke er politisk vilje. Det kan være frustrerende og utmattende, sier hun.

Wold er takknemlig for at hun kan bruke kunnskapen og erfaringen til å rapportere og formidle det som skjer for NRK.

Mange pressefolk som jobber i konfliktområder får ettervirkninger.

– Jeg har utviklet et voldsomt raseri over urettferdigheten jeg ser, og det kommer ut iblant, sier hun og tilføyer:

– Men til syvende og sist tenker jeg oftest på hvor heldig jeg er som er født i Norge og ikke i en flyktningleir i Gaza, eller i Syria der landet ligger i ruiner, eller i Irak der det aldri blir ro.

Powered by Labrador CMS