Slik sporet de opp den IS-siktede kvinna med hennes to barn, og flere andre nordmenn i Syria

– Er det noen norske her? Norsk? Norge? Vi er fra en norsk avis.

Afshin Ismaeli går rundt i søle og gjørme, blant UNHCR-merkede telt, klesvask til tørk, hauger med søppel, kvinner med vanndunker, og barn som leker. Aftenposten-journalisten leter etter nordmenn i flyktningleiren Al Hol i Syria.

Scena er fra dokumentarserien I ruinene av Den islamske staten, om Afshin Ismaeli og kollega og Midtøsten-korrespondent Tor Arne Andreassens arbeid i Midtøsten.

Støtter hverandre

Siden starten av 2017 har de to reist 10-15 turer sammen, for å dekke krigene i Midtøsten, og konsekvensene av disse. Til Syria, Irak, Jordan og Hellas, men aller mest til Syria og Irak. Andreassen intervjuer og skriver sakene, mens Ismaeli både fotograferer, tolker, intervjuer, og fungerer som fikser.

– Det er utrolig bra å være to på jobb – og dét to som ikke bare tenker enten sak eller bilder, men som har like mange tanker om begge deler samtidig. Så vi utvikler jo ofte ideene sammen, sier Andreassen.

– Vi snakker sammen underveis, gir hverandre råd og støtter hverandre. Det handler om å ikke gi opp, sier Ismaeli.

Journalisten møter dem i Aftenposten-redaksjonen i Akersgata i Oslo. Andreassen kommer direkte inn med fly fra Istanbul, der han har base til vanlig. Ismaeli følger spent med på et annet fly via telefonen, nemlig det han antar at den norske IS-siktede kvinna og hennes to barn kommer til Oslo med.

– Jeg tror jeg må dra snart. Til Gardermoen. Det ser sånn ut. Blir du med?

Han ser på Andreassen, som egentlig er i Norge fordi han skal i 50-årslag. Likevel går han med på å bli med en liten tur. De løper ut på desken for å snakke med noen av sjefene. Men får snart høre at de ikke har det så travelt likevel – det er ikke dette flyet kvinna sitter på. Det blir flere turer ut på desken under intervjuet, men kvinna lander ikke før midnatt, og blir pågrepet av PST.

Utradisjonelle metoder

Det var Ismaeli som gjorde det første intervjuet med kvinna på norsk i Syria, to dager etter at Aftenposten og andre medier meldte at hun var i live.

Sammen har de to sporet opp og laget saker om henne, de fem norske søsknene som var alene i en flyktningleir i Syria, om kvinna fra Trøndelag – som er eneste etnisk norske kvinne som har slutta seg til IS, de to norsk-somalske søstrene fra Bærum som dro til Syria i 2013.

Dette i tillegg til en rekke andre saker om IS, flyktninger og krigene i Midtøsten, men disse fem sakene, hvor de har spora opp nordmenn tilknytta Den islamske staten (IS), er nå nominert til Skup-prisen, som skal deles ut i mars.

Noen ganger har de vært sammen, andre ganger har Ismaeli reist alene, mens Andreassen har bistått fra kontoret i Istanbul eller Oslo. Noen ganger fordi det passet slik, andre ganger fordi man antok han ville ha lettere for å komme inn i leirene på egen hånd.

– Av og til kan det være vanskeligere å komme inn om man ser annerledes ut. Og Afshin har lettere for å bruke litt utradisjonelle metoder for å komme inn, sier Andreassen.

Det er nemlig ingen selvfølge å komme inn i flyktningleirene, som ofte kan være stengt for journalister. En gang brukte Ismaeli et papir som skulle få han over grensa fra Irak til Syria, til å ta seg inn i leiren. Han hadde flaks – vaktene så ikke så nøye på papiret, og slapp ham inn.

– Det tror jeg ikke hadde gått like enkelt om jeg også var med, da hadde de sikkert sett på det papiret to ganger, sier Andreassen.

Snakker seks språk

Ismaeli er kurder fra Iran, og har lang erfaring fra Midtøsten, som journalist i en irakisk avis før han kom til Norge, samt dokumentarist både før og etter. For Aftenposten har han jobba fast siden i fjor sommer, etter to år med frilansjobbing. Han snakker to typer kurdisk, persisk, arabisk, norsk og engelsk – en kombinasjon som har vært alt annet enn en ulempe ute i felt.

– Det er absolutt en stor fordel. Språk åpner dører. Jo flere språk du kan, jo flere personligheter har du, så det hjelper veldig, sier han.

Ikke bare er han språkkyndig, men sjonglerer også mellom å være fotograf, journalist, tolk, fikser og noen ganger sjåfør ute i felt. Da han fant den IS-siktede kvinna som nå er i Norge, fotograferte og tolket han samtidig. Det er utfordrende å jobbe på denne måten, særlig i et risikofylt område, sier han.

– Det gjør det ganske vanskelig. Bildemessig mister man veldig mye om man gjør noe annet samtidig. Men vi har klart det ganske bra.

Så hvordan sporer man opp enkeltpersoner blant titusenvis av mennesker i en tettpakket leir? Jo, blant annet ved å rope ut på norsk, slik vi ser Ismaeli gjøre i dokumentaren. Slik fant han kvinna fra Trøndelag, og slik fant han 29-åringen med de to barna, som ble hentet hjem til Norge på grunn av sin syke sønn.

– Jeg gikk gjennom veldig mange telt. Jeg ropte «norsk?», «Norge?», og navnet hennes. Da jeg nesten hadde gitt opp fant jeg henne, i det siste teltet, forteller Ismaeli.

Enkelt, men komplisert

De foreldreløse søsknene snakket han også norsk med, for å finne ut konkret hvem de var, men fikk først et tips fra en kilde at barna var kommet til leiren. Deretter reiste han til Syria og fikk hjelp fra minst to andre før han fant barna. Ifølge Andreassen er Ismaeli også veldig tålmodig, og dro tilbake til samme markedsplass hver dag, bare for å snakke med folk, knytte kontakter, og håpe at noen av IS-kvinnene ville komme ut dit for å handle.

Metodene kan virke enkle, men i en flyktningleir der titusenvis av mennesker er samla på én plass, med vakter som passer på, er det alt annet enn enkelt, ifølge journalistene.

– Det er ikke lett i det hele tatt. Det er mye stress, og veldig vanskelig. Det er vakter overalt, sier han.

– På den ene siden vil du ikke ha vaktene i nærheten, de skremmer bort IS-kvinnene, og gjør at de ikke vil prate. På en annen side vil heller ikke vaktene la deg komme inn i leiren uten at de er med – og hva skjer om noen plutselig bestemmer seg for å angripe deg? sier Andreassen.

Selv om de setter sikkerheten først, har daglige oppdateringer hjem til Aftenposten både morgen og kveld, og i tillegg jevnlig kontakt om noe endrer seg, kan en ikke sikre seg helt mot slike hendelser.

«Jeg er litt redd»

I leiren, på fronten, og hvor enn de beveger seg, føler de alltid på en viss utrygghet, forteller de. Når som helst kan det skje uventede ting, som gjør det vanskelig å jobbe, eller som setter dem i fare.

«Jeg er litt redd. Det kommer bomber fra overalt».

I dokumentarserien ser vi Afshin Ismaeli sitte på bakken. Han har på hjelm og rundt ham høres skudd og smell. Folk roper og løper.

«Det kommer en bil! Bil, Quasim! Tilbake! Kom dere bort herfra! Unna!»

Et oversiktsbilde fra en propagandafilm fra IS viser bilen som kommer. Den kjører inn i ei gate, hvor flere andre bilder i videoen er merket med røde prikker. Den som filmer løper sammen med de andre.

«Huset er fullt av bomber. Gå bort. Det er bomber i huset!», sier en mann, mens de løper forbi.

«Skynd dere!» Ropes det. Ett sekund etter høres en stor eksplosjon. Fra IS-bildene fra lufta ser vi en stor røyksky som stiger opp. Bilen er sprengt i lufta.

– Ja, man er redd når man er på fronten, sier Ismaeli til Journalisten, og Andreassen nikker.

– Hvordan klarer dere da å reise tilbake?

– Vi er avhengige av det for å få tak i det vi trenger for å skrive nyhetssakene. Bildene, inntrykkene, og historiene til soldatene. De forteller mye mer rett fra levra hva som skjer enn man får fra informasjonsoffiserene som er i leiren, et stykke fra fronten, sier Andreassen.

– Det er menneskene som pusher oss til å dra dit. Krigen skjer uansett om vi er der eller ikke der, men om vi er der kan vi fortelle historien til de folkene. Om vi ikke er der, så er det ingen som vet om hva som pågår, sier Ismaeli.

LES OGSÅ:

Ingen i Norge har fotografert flere kriger, katastrofer og konflikter enn VGs Harald Henden