Ingen i Norge har fotografert flere kriger, katastrofer og konflikter enn VGs Harald Henden

Gulfkrigen, 1991. To fotografer og to journalister slår seg sammen og kjører fra Saudi-Arabia mot grensa til Kuwait, helt på egen hånd. De to teamene fra VG og svenske Expressen har ingen tillatelse til å være i grenseområdene, men tilbringer flere døgn der, mens allierte fly bomber irakiske styrker noen få kilometer unna.

Via egyptiske styrker, som blir viktige allierte, får VG-teamet tilgang på stoff og kilder. De klarer også å ta seg forbi en veisperring og inn i Kuwait by, som få andre journalister har gjort før dem i denne krigen. På et sykehus i byen blir de møtt av en intens og uutholdelig liklukt, og finner skadde og drepte torturofre.

Det var på denne turen Harald Henden forstod at krigsfotografering var noe han taklet bedre enn andre.

– Den turen var skjellsettende, fordi jeg oppdaget at jeg følte en form for mestring i den situasjonen, og hadde ikke noe imot å ha det ukomfortabelt. Når du føler mestring er vel det lettere å trives med det du gjør, sier Henden til Journalisten.

BLA FOR Å SE ET KNIPPE AV HARALD HENDENS BILDER HER:

– Ingen andre jeg kunne skrevet om

«Skarpe situasjoner gjorde ham skjerpet, ikke redd. Den ørkesløse ventingen mellom slagene gjorde ham rolig, ikke utålmodig. Og den enorme avstanden til Norge førte ikke til hjemlengsel, men videre oppdagertrang. Han likte det også fordi han fikk en helt bestemt følelse av å dekke det som virkelig var viktig, og fortelle historier om krigen som ikke kom på CNN».

Slik beskriver forfatter Svein Tore Bergestuen det i sin ferske bok «I krig og ensomhet», om krigsfotografen Harald Henden.

– Hvis man skal skrive en bok om en krigsfotograf, om det han gjør og viktigheten av det, er det ingen andre jeg kunne skrevet om, sier Bergestuen til Journalisten.

– Den prisen Harald må betale for å leve dette livet er en langt høyere pris enn de fleste andre av oss betaler for å rusle på jobb.

Journalisten møter forfatteren og hovedpersonen i boka i VG-huset i Oslo noen dager før lanseringa.

Under den første Gulfkrigen var Henden 30 år, og jobbet på kontrakt for VG. Han hadde vært på et par utenlandsturer for avisa før, men under Gulfkrigen ble han og journalist Sverre Vidar Bjørnholt ute i tre måneder.

Ikke lenge etter fikk han fast jobb, og har vært i VG siden, som fast fotograf på utenriksavdelinga. På det meste har han hatt 280 reisedøgn i løpet av et år. Han har vært i de fleste konflikt- og katastrofeområder i verden, i blant annet Irak, Afghanistan, Kuwait, Balkan, Gaza, Syria, Sør-Sudan, Haiti og Pakistan.

Her har han jobbet under svært krevende og farlige forhold, sett kollegaer miste livet, og selv blitt skutt i hodet på jobb.

Dette er likevel ingenting mot den grusomheten han har dokumentert, understreker Henden. Ikke uten grunn har han vunnet flere priser for bildene sine, fikk Den store journalistprisen i 2004, samt Røde Kors-prisen i 2015 , som en anerkjennelse av at det han gjør også er humanitært arbeid.

Ingen andre norske fotografer jobber i dag like mye ute i krig og konflikt som Henden.

Sa nei først

Forfatter Bergestuen ville fortelle historien om Hendens liv, men boka om krigsfotografen handler dermed også om det spesielle yrket hans og hvordan det har utvikla seg, som hvordan fotografene før i tida fremkalte film i termoser og sendte bildene hjem til redaksjonene på tjuvkobla telefonlinjer.

Den gang kunne det ta én time å sende ett bilde. Det er også en bok om hva dokumentasjonen av begivenheter langt unna oss gjør med vår forståelse av verden, forteller Bergestuen.

– I Haralds ånd får du også innsikt i det han har vært med på. Ikke bare den konkrete opplevelsen, bilen han kjørte, og slike ting. Også hva som er rammen rundt, altså konfliktene, sier han.

Ideen om en bok skrevet om han selv, var noe han i utgangspunktet var ganske skeptisk til, forteller Henden, som ikke er spesielt glad i oppmerksomhet rundt egen person. Derfor sa han nei til boka først, men da Bergestuen overbeviste ham om at historien er viktig og at boka ville ha flere lag, gikk han til slutt med på det.

– På sett og vis har det vært en mange timers debrief for en del av det jeg har vært med på. Det er jo også smigrende å bli spurt om noe sånt, innrømmer Henden.

Bergestuen forteller at han var nervøs da han skulle introdusere tittelen for boka – «I krig og ensomhet», og selv om Henden ble litt skeptisk først, tok det ikke lang tid før han var enig.

– Jeg har vært enslig hele livet, har ingen barn, og med årene blir man naturlig nok også mindre sosial. Etter at min mor døde i sommer har jeg heller ikke mye familie igjen, sier Henden.

– Å være enslig kan han ikke protestere på, sier Bergestuen, til en god latter fra Henden.

– For meg handler det også om et savn etter det han ikke har, å føle seg ensom i mange situasjoner av det han holder på med. Det var viktig å våge å være ærlig og våge å nærme seg det, fortsetter forfatteren.

Kildepleie i felten

Henden og Bergestuen har hatt mange timeslange samtaler det siste året. Forfatteren har også intervjuet mange andre av dem som kjenner Henden, og brukt mange skriftlige kilder.

– Det har blitt en veldig ærlig bok, rett og slett. Selv om jeg ikke er så interessert i oppmerksomheten har det vært veldig takknemlig å sitte ned og snakke med en person som er oppriktig interessert i min historie, sier Henden.

Det kan også journalister og fotografer ofte møte ute i felt – at folk er takknemlige for at noen er interessert i deres historie og ikke minst vil fortelle den videre. Henden blir stadig overrasket over hvor imøtekommende folk kan være når han kommer med kameraet sitt, og opplever dette langt oftere enn avvisning.

Det er viktig for ham å ta så mye hensyn som mulig og å la folk beholde sin verdighet. Han bruker ofte kroppsspråk og blikkontakt for å spørre om det går greit å ta bilder.

– Jeg slutter aldri å bli overrasket og veldig takknemlig over at folk har invitert meg og mitt kamera inn i sine liv, når de følelsesmessig opplever noe som er helt i periferien av hva folk er konstruert til å tåle, sier han.

Å jobbe som fotograf handler om langt mer enn å trykke på en knapp på et kamera. Det handler også om mer enn utsnitt, vinkel, lys og å se gode motiver, eller om å ha det riktige utstyret. Ofte består opptil 90 prosent av jobben av å skaffe tilgang, ifølge Henden. Og for å få tilgang kreves nøye forberedelser.

En må forberede seg mentalt, logistisk og praktisk. Det første ligger latent hos Henden nå, fordi han har vært i konfliktområder så mange ganger før. Derfor er logistikken det aller viktigste.

– Når jeg for eksempel blir bedt om å dra til Mosul, vet jeg hva som kommer til å møte meg, at jeg kommer til å ha et høyt spenningsnivå og at jeg kommer til å være redd.

Da han og journalist Kim Riseth fikk bli med amerikanske styrker under Irak-krigen i 2003, var det etter et langt og nøye gjennomført kildepleiearbeid med militæret. Det gav dem den største friheten og tilgangen til stoff og kilder blant alle som dekket krigen, forteller Bergestuen.

– Det som er interessant for meg som journalist, er å se at det er den samme typen kildepleiearbeid som foregår ved fronten, som for eksempel politiske journalister gjør her i Oslo, sier Bergestuen.

– Det krever mange timer, dager, uker, måneder, med kildepleie for å få tilgang, forståelse og tillit. Uansett hvor du er, handler det om å snakke med folk.

Alle følelsene

Der ute i felten jobber Henden hele tiden under en kalkulert risiko. Han setter egen og andres sikkerhet aller først, men prøver samtidig å komme seg så tett på det som skjer som overhodet mulig, og jobber seg inn i situasjonen ved å ta bilder hele tiden.

– Jeg prøver å få et overblikk over situasjonen, se hvor det er som mest dramatisk, og om det er mulig å komme seg dit uten at risikoen blir alt for høy. Der er det å ta bilder kanskje det enkleste, fordi motivene rett og slett ligger så helt oppi dagen.

Selv med Hendens lange erfaring, kan han føle seg både overveldet og bombardert av inntrykk, men heldigvis har han en evne til å legge dette vekk når han kommer hjem igjen.

Han har av og til vært redd for at følelsene og særlig empatien har blitt avstumpet etter alt han har sett, luktet, hørt og kjent på kroppen. Da syns han det kan være godt å kjenne sinnet, frustrasjonen, maktesløsheten og av og til gråten komme, som særlig kan skje når det handler om små barn.

«Harald ba derfor aldri om noe. Han observerte. Han jobbet. Og han gråt. Han ble overrasket over sin egen reaksjon. Samtidig tenkte han at det var et sunnhetstegn å gråte når han så små barn som bokstavelig talt lå døde rundt tomme matskåler. Dette var det jævligste han hadde sett», skriver Bergestuen om hvordan Henden jobbet i Sør-Sudan i 1998.

Alt dette er utrolig vanskelig å formidle gjennom et stillbilde, ifølge Henden, men han håper de som ser bildene hans får noen av de samme følelsene han hadde da han tok dem.

– Jeg håper folk kan kjenne på håpløsheten og maktesløsheten når de ser barn som lider eller blir drept. Jeg håper jo det er noe som påvirker folk her hjemme.

Endringer og engasjement

– Hvilke endringer tror du bildene dine har ført til?

– Det er vel fint lite. Men noe skal man jo tro på for å fortsette med en jobb som denne, svarer Henden.

Han kommer på én gang da bildene hans faktisk førte til en konkret handling, da han dokumenterte sultkatastrofen i Sør-Sudan i 1998. VG-reportasjen som kom på trykk skapte stort engasjement her hjemme, og hjelpeorganisasjonene gikk sammen om et felles kontonummer for sultofrene. Bergestuen mener Henden er alt for beskjeden.

– Det er helt umulig for fotografer å vite hva slags endringer de har klart å skape, men det er ingen tvil om at det bildene til krigsfotografer i sum gjør, er å beskrive en jævelskap som vi enten kan lukke øynene for, eller gjøre noe med, sier han.

Henden er enig i at bildene har skapt engasjement.

– Det betyr veldig mye. Det er vel i bunn og grunn derfor jeg fortsatt gjør dette.

Fotografen fyller snart 58 år, og har ingen planer om å slutte med å dokumentere krig og konflikter med det første.

– Jeg vil holde på så lenge VG ønsker det, for jeg er ikke mett på denne typen jobber.

– Hvem skal overta etter Harald Henden?

– Nei, det vet jeg ikke, sier Henden beskjedent.

– Det er mange som kan gå inn og gjøre en veldig god jobb på det samme området som jeg jobber på. Men om VG ønsker å ha en fast fotograf på utenriks når jeg slutter, er høyst usikkert.

LES OGSÅ:

Harald Henden har fotografert de mest sårbare ofrene i krigen mot IS

LES OGSÅ:

Henden vinner Røde Kors-prisen