Mats Muri har regissert dokumentaren «100 dager», som viser videoklipp av 40 unge voksne som filmer sin egen tilværelse i koronakrisa.
Mats Muri har regissert dokumentaren «100 dager», som viser videoklipp av 40 unge voksne som filmer sin egen tilværelse i koronakrisa.

– Når folk bare har seg selv og mobilen, alene i et rom, blir det mange personlige og intime betroelser

NRK fikk nesten 100 unge til å filme seg selv i korona-dokumentar.

Publisert Sist oppdatert

– Jeg bekymret meg veldig mye for at det skulle bli kjedelig, sier Mats Muri, som har regissert NRKs nye dokumentar «100 dager».

Den er laget av Innafor-redaksjonen, som en redaksjon for undersøkende journalistikk rettet mot unge.

Dokumentaren viser hvordan over tjue unge voksne opplevde 100 dager med et koronastengt land. De filmet seg selv og sin hverdag. Noen var permittert, noen isolert, mens andre var på jobb i matbutikk og helsevesen.

Mange skulle bare være hjemme, alene. Og det var derfor Muri bekymret seg for at dokumentaren skulle bli kjedelig.

– Det har vært en kjedelig tid, egentlig. Ingenting har skjedd, så alt har vært avhengig av folks egne påfunn. Man kan jo bli lei av å se folk legge puslespill, sier han.

Ventet på kaos på sykehusene

De var i kontakt med flere som filmet seg selv fra jobbene sine på sykehus rundt om i landet. Å se dem forberede seg på et forventet storinnrykk av syke mennesker, trodde de at ville bli viktige klipp, forteller Muri.

– Den enorme smittetoppen vi trodde klippene fra innsiden av helsevesenet skulle bygge opp til, skjedde ikke. Vi valgte derfor å fokusere mindre på det som skjedde der.

Det som derimot viste seg å bli viktig, var folks opplevelser, tanker og følelser, forteller Muri. Han synes det ble alt annet enn kjedelig, og sier han ble overraska over hvor mye dem som filmet seg selv hadde til felles.

Muri og klipper Cecilie Bugge delte derfor inn alt materialet i temaer, for eksempel økonomi og solidaritet, og følelser, for eksempel ensomhet, rastløshet og kreativitet. Det ble grunnlaget for hvordan de skulle fortelle historien.

– Overveldende

Filmen viser blant annet to venner som flytter ut i skogen for å spare penger, en kvinne som brekker seg på grunn av stress, en mor som blir med på datteras jentekveld på Skype, to søstre som henter sin mor som har vært innlagt på sykehus på grunn av covid-19, og en mann som er lei seg for at sønnens 4-årsdag blir avlyst.

NRK hadde 140 timer med råmateriale fra nesten 100 personer som filmet seg selv. Noen ble castet av redaksjonen, mens de fleste tok kontakt etter at NRK etterlyste folk.

– Det har vært helt overveldende hvordan folk har vært villige til å dele fra livene sine. Jeg tror mange hadde noe på hjertet i denne rare tida.

De endte opp med å bruke 40 personer i den endelige filmen, men alle var viktig for prosjektet, forteller regissøren.

– De historiene som ble klippet vekk har vært viktig for at vi skulle få en forståelse for situasjonen. Vi vet derfor at de klippene vi har valgt sier noe mer enn den enkelte historien. De sier noe om en felles opplevelse, sier han.

Cecilie Bugge i klipperommet på Marienlyst.
Cecilie Bugge i klipperommet på Marienlyst.

Usikker på retningen

«100 dager» var som mye annen journalistikk og kulturformidling ikke planlagt. Innafor-redaksjonen skjønte at deres planer for våren måtte omrokeres. 11. mars begynte å idémyldre rundt hva de kunne gjøre ut av situasjonen.

12. mars ble strenge koronarestriksjoner innført, og allerede 13. mars var redaksjonen ute for å caste unge voksne til et prosjekt der de skulle filme seg selv. Et par dager etter hadde de allerede fått inn mange videoklipp.

– I begynnelsen var det veldig overveldende. Det var veldig mange valg å ta, og jeg var usikker på hvilken retning prosjektet skulle ta.

De jobbet omtrent én måned med å kontinuerlig se på, vurdere og klippe alle videosnuttene de fikk inn, før klipper Cecilie Bugge ble en del av redaksjonen.

– Da hadde vi masse materiale, men var usikker på hva vi skulle gjøre med det, bortsett fra at vi skulle fortelle om hvordan den unge generasjonen opplevde denne tida. Cecilie kom inn med blanke ark og hadde et sykt bra blikk på materialet, som var viktig for hvordan de to neste månedene ble.

Et tidsvitne

Bugge og Muri laget et fysisk kart over temaer og følelser inne i klipperommet, der de to jobba de neste to månedene. Det ble etter hvert en dokumentar som sier noe om hvordan verdens mest privilegerte generasjon opplever sin første krise, forteller Muri.

I tillegg vil dokumentaren bli et tidsvitne, som for ettertida vil vise hvordan det var den gangen da koronaviruset kom til Norge.

De merka raskt at hva folks opplevelse av koronasituasjonen forandret seg i raskt tempo. Omtrent ukentlig forandra folks opplevelse av situasjonen seg, i alle fall fram til det hadde gått en og en halv måned, forteller Muri.

– Siden vi klippa alt kontinuerlig, merka vi av og til at noe vi hadde klippa for bare én til to uker siden, opplevdes helt annerledes.

Store endringer skjedde på kort tid. Alle visste mer om viruset, og folks bekymringer forandret seg. Noen klipp kunne derfor virke banale i et par ukers retrospekt, og ble derfor ikke brukt, forteller han.

Fungert som samtalepartner

Dette gjorde også at det ble viktig å fortelle de mange historiene i kronologisk rekkefølge.

– Vi jukset veldig lite med tida. Det ville vært etisk problematisk å rote med rekkefølgen på klippene folk sendte oss. Deres opplevelser tilhører et visst tidspunkt, som vi skjønte at var veldig viktig siden situasjonen forandra seg så fort, sier Muri.

En annen etisk problemstilling de sto overfor var å forsikre seg om at de som filmet seg selv forsto at de skulle på TV.

– Når folk bare har seg selv og mobilen, alene i et rom, blir det mange personlige og intime betroelser. Jeg tror vi har fungert som samtalepartner for noen. Vi har vært noen de kan dele opplevelsene med.

– De har sendt oss sine betroelser og stolt på at vi plasserer det i en kontekst som er verdig for dem.

12. mars ble strenge koronarestriksjoner innført, og allerede 13. mars var redaksjonen ute for å caste unge voksne til prosjektet.
12. mars ble strenge koronarestriksjoner innført, og allerede 13. mars var redaksjonen ute for å caste unge voksne til prosjektet.

Ikke møtt noen

Muri sier at det derfor har vært viktig å holde god dialog med dem som har filma seg selv.

Men all kontakt har foregått på telefon, i god korona-ånd. Muri har ikke møtt noen av de nesten 100 som har bidratt i prosjektet, bortsett fra én person som han kjente fra før.

– Jeg har sett noen av dem på gata. Jeg har hatt lyst til å gå bort å si hei, men så har jeg kommet på at de ikke kjenner meg, sier han.