Mediestøtterådet - et brudd på den norske modellen

Kulturministeren vil flytte ansvaret for all mediestøtte fra et område med politisk kontroll, til et byråkratisk råd. Det er et markant brudd på den norske modellen og den demokratiske sikkerheten som ligger i makt hos representaive myndigheter.

Fredag går fristen for å gi innspill til Mediestøttemeldingen ut. På kulturminstier Trine Skei Grandes skrivebord vil det da ligge høringssvar fra et bredt spekter av organisasjoner og aktører som er svært kritiske til det foreslåtte rådet.

Mediestøtterådet er rådet ingen har bedt om, men som statsråden likevel mener er en god idé.

Norsk Journalistlag har hele veien vært kritiske til dette rådet. I dag deles makten på området mellom forskjellige myndigheter, slik at disse kan utøve kontroll over hverandre. Et mediestøtteråd vil være helt avhengig av hvilke enkeltmedlemmer som sitter der, og vil dermed gi en tilfeldig og utrygg ramme rundt ordningen.

Mediestøtterådet skal både fordele mediestøtten, fastsette regler for tilskuddsordningene i forskrift, samt foreslå nye ordninger eller avvikling av eksisterende. Det vil med andre ord ikke bare få en utøvende rolle med fordelingen, men vil i tillegg selv kunne komme med forslag til vilkårene for å motta tilskudd og hvordan tilskuddets størrelse skal fastsettes.

Vi er kritiske til denne maktkonsentrasjonen, der rådet på mange måter vil få både den utøvende og «lovgivende» myndighet på feltet.

– Det er ikke sånn at pressestøtta deles ut etter hvilke medier som er positivt innstilt til regjeringens politikk. Den typen hypotetiske problemstillinger kan ikke bli en begrunnelse for å avdemokratisere mediepolitikken, uttalte LOs førstesekretær, Julie Lødrup, til Klassekampen tidligere denne uken. Det er vi helt enige om.

Vi registrerer at Stortinget fremdeles skal ta stilling til rådets forslag i forbindelse med budsjett-proposisjonen hvert fjerde år. Men Mediestøtterådet skal være et fagorgan, og vil av den grunn naturligvis kunne ha stor innflytelse på lovgiver. Så lenge rådet ikke minst gis mulighet til å gjøre justeringer i fordelingen mellom ordningene innenfor fireårs-perioden, «dersom rådet vurderer at det er behov for det», vil nødvendigvis den demokratiske legitimiteten svekkes.

Etter vår mening sikres den redaksjonelle friheten i større grad med dagens ordning, der arbeidsfordelingen på området er fordelt mellom både Medietilsynet, Kulturdepartementet, Stortinget og regjeringen.

Mediestøtterådets oppgaver utøves i dag av embetsverket i Kulturdepartementet. Det vil si fagfolk som skal iverksette regjeringens politikk, men samtidig opptre politisk nøytralt. Medlemmene i Mediestøterådet skal være uavhengige og ha mediefaglig kompetanse, men ikke tette bånd til de redaktørstyrte journalistiske mediene. Det vil i praksis innebære at aktuelle medlemmer først og fremst vil bli hentet fra universitets- og høyskolesektoren, og vil enkelt kunne utsettes for påtrykk fra aktører som ønsker støtte.

Det fremstår også som krevende å sette sammen et råd som skal besitte kravene som beskrives. Vi stiller spørsmål ved om rekrutteringsgrunnlaget vil være bredt nok til å sikre nødvendig kompetanse i et slikt råd.

En samlet mediebransje har de siste årene ropt varsko om medienes situasjon. Men det vi har etterlyst på kort sikt, er økte offentlige støtteordninger for å komme oss gjennom den digitale transformasjonen vi står midt oppe i. På lengre sikt er vi avhengige av ordninger som sikrer at de mediepolitiske målsetningene kan nås i en stadig tøffere konkurranse med internasjonale mediegiganter om annonsekroner, brukerbetaling og folks tid.

Et mediestøtteråd løser ikke denne utfordringen.

Mediestøtte er en demokratistøtte, med ytringsfriheten som grunnlag. Da må lovgiver ikke flytte makten på området fra folket og over til akademia. Eller eliten.