Jakob henter tilbake glemt journalistisk kunstform: – En hel verden som åpnes opp

– Jeg har utforsket ulike måter å uttrykke journalistisk historiefortelling på, og har funnet frem en gammel kunstform som de aller færreste kjenner til. Det heter tegnereportasje, sier den danske journalisten Jakob Fälling til Journalisten under konferansen Fortellingens kraft i Bergen.

Han forteller engasjert om en journalistisk form som ikke må forveksles med illustrasjon: I tegnereportasje er det tegningen som er det journalistiske produktet.

Fälling er frilansjournalist og underviser fortellende journalistikk på Danmarks Medie- og Journalisthøyskole på postdoktorgradsnivå.

For noen år siden oppdaget han tegnereportasje som journalistikk metode, og lot seg fascinere av dens unikhet og formidlingskraft.

Tegning og litt tekst

For å utføre en tegnereportasje må reporteren dra til steder eller situasjoner de kan observere, med hensikt om å fange hendelser eller motiver i form av tegninger.

Metoden brukes til å dokumentere, undersøke og formidle historier gjennom en blanding mellom journalistisk tekst og tegnet dokumentasjon.

– Utgangspunktet for prosjektet mitt nå er å blande de naive og kanskje litt barnslige tegningene mine med litt verbal historiefortelling, som sammen utgjør det endelige medieformatet, sier Fälling.

Han opplever at visuell historiefortelling gjennom video og foto stadig tar over de lengre fortellende tekster i journalistikken.

I en moderne og digital verden som beveger seg i hurtigtempo, er det stadig færre som ønsker å lese lange journalistiske tekster dersom de ikke er støttet opp av det visuelle, mener han.

– Fremtiden ser definitivt ikke lys ut for ikke-visuell historiefortelling.

Han beskriver et globalt samfunn der milliarder av bilder blir tatt hvert år, og mennesker som i stadig større grad skroller bilder og videoer på telefonen og digitale plattformer.

– Alle snakker om hva som blir de nye teknologiske løsningene for dagens «mediekrise», men kanskje løsningen er å bare ta frem blyanten og tegne hva man ser, sier han.

Her kan du se en av Fällings tegnereportasjer.

Kameraet tar over

På begynnelsen av 1900-tallet ble bærbare kamera mer utbredt med oppfinnelsen av 35mm-filmen. Etter første verdenskrig kunne mindre kodex-kameraer lett tas med på reise for å dokumentere krigshendelser og naturkatastrofer, og denne nye teknologien vant det visuelle lotteriet for det tyvende århundre, forteller Fälling.

Men før kameraets tid var tegninger som visuelt uttrykk langt mer utbredt i avisene og magasinene, sier Fälling og viser frem eksempler fra boken han bærer under armen.

Boken «WWII: War Pictures by British Artists» av Brian Foss (m.fl.) inneholder flere hundre observerende tegninger og malerier fra andre verdenskrig.

– Tegningene er langt mer subjektive enn fotografier, og fanger de poetiske aspektene. Den fanger hva tegnere selv har opplevd på krigsfronten eller andre steder. Det er en måte å være i direkte kontakt med verden på, sier han.

Subjektiv observasjon

At tegnereportasjer er subjektive og gjenspeiler journalistens opplevelse av situasjonen, mener Falling ikke skaper etiske problemer, så lenge det brukes i historiefortelling og at premissene er tydelige; seeren skal være bevisst på at det er journalistens perspektiv som menneske som kommer frem i reportasjen.

– En strek kan ikke være objektiv. Streken er per definisjon personlig tegnet av et menneske, så der har du premisset, sier han og tilføyer:

– Journalistikk er så mange ting, og det er definitivt visse sjangre der journalisten må minimere det personlige elementet, men det finnes også et behov for erfaringsbasert journalistikk, og i historiefortelling må du ha en stemme for at det skal bli interessant.

Noe av det første han formidler til studentene han underviser ved Danmarks Medie- og Journalisthøyskole, er viktigheten av observasjon i journalistikken.

Det viktigste tegninger tilføyer en reportasje, er et krav til journalisten om å observere settingen med presisjon, mener Fälling.

Det går fort å ta et bilde av en blomst, men skal den tegnes, kreves det mer nøyaktighet og tilstedeværelse fra journalistens side, forklarer han og peker på orkideen på cafébordet han sitter ved.

– Den dype observasjonen påvirker historiefortellingen i stor grad, sier han.

Tegninger fra rettssalen

I dagens medielandskap begrenses bruken av tegninger i stor grad til satire, infografikk, og tegninger fra rettssalen. Men sistnevnte synes Fälling ofte er triste og lite kreative. Han mener det er bortkastet at brilliante tegnere skal begrenses til det formålet.

– Vi må spørre oss selv hvorfor vi sender illustratører til rettssakene. Og det er jo fordi det ikke er lov å ha med kamera der. Tegningene derfra skal dermed etterlikne fotografier. Vi har lært at verden ser ut som et bilde, men det gjør det ikke, sier han.

Uttrykket blir langt mer interessant i en tegning dersom tegneren kan bruke kreativitet i prosessen, mener Fälling og beskriver hvordan en tegning vil se annerledes ut fra tegnerens dagsform eller sinnstilstand.

– Vi vet godt alle sammen, at et fotografi også er subjektivt og tatt fra en synsvinkel. Men der er noe med teknologien i fotografier, som gjør at vi opplever bilderesultatet som objektivt. Subjektiviteten i tegningen gjør den mer ærlig, og det er et flott utgangspunkt for å skape historiefortelling.

Subkulturelt kunstmiljø

Selv om tegnereportasjer ikke har fått en bemerket plass i redaksjonene, har Fälling oppdaget at det finnes flere kunstmiljøer som driver med det.

– Det finnes tusenvis av strålende stemmer der ute, men den skandinaviske medieverden har ikke oppdaget det ennå.

De fleste som lager tegnereportasjer har bakgrunn som kunstnere, med egne stemmer og metoder, ifølge en begeistret Fälling. Det han selv kan bidra med i det subkulturelle miljøet er tilnærmingen til det journalistiske faget og historiefortelling, uttaler han.

– Jeg kommer aldri til å bli like god som dem til å tegne, men jeg kan bidra med å løfte frem historiefortellingen i arbeidet og bygge bro mellom mediebransjen og kunstmiljøet, sier han.

Foreløpig er Fälling tegnereporter som frilanser, da det finnes få forbindelser mellom den redaksjonelle verden og kunstmiljøet. Likevel ser han at det finnes stor interesse for tegnereportasjer, og de han har publisert har blitt godt lest.

I fremtiden håper han å kunne reintrodusere tegnereportasjen som journalistisk metode og sjanger i redaksjonelle miljøer.

– Jeg er ganske sikker på at jeg vil fortsette å satse på tegnereportasjer for resten av livet, sier han.

LES OGSÅ:

Fotograf Jonas Bendiksen avslører eget juks: – Det har vært to år med bedrag