Den store journalistprisen 2019 går til Maria Mikkelsen, Mona Grivi Norman og Frank V. Haugsbø i VG for Tolga-saken.
– Gjennom sin utrettelige innsats har journalistene satt søkelyset på sider av vårt velferdssamfunn som opprører. Journalistikken har bidratt til å rette opp grov urett overfor enkeltmennesker, sier juryleder Finn E. Våga.
Våga viser til medienes samfunnsoppdrag, og trekker frem et kjernepunkt i Vær Varsom-plakaten:
«Det er pressens oppgave å beskytte enkeltmennesker og grupper mot overgrep eller forsømmelser fra offentlige myndigheter og institusjoner, private foretak eller andre».
– De tre journalistene har imponert juryen med stor faglig dyktighet og søken etter rettferdighet. Journalistikken trenger ikke bare kloke hoder, men også hjerter som vil gjøre verden til et litt bedre sted, sier Finn E. Våga.
Prisen deles ut av Norsk Presseforbund. Bak prisen står Norsk Journalistlag, Norsk Redaktørforening, Mediebedriftenes Landsforening, Fagpressen, TV 2 og NRK.
Her er hele talen til juryleder Finn E. Våga:
«Godtfolk!
For noen av dere vil følgende kanskje komme som en skuffelse, men for de aller fleste er det en sannhet som vanskelig kan motsies: Journalistikken var ikke bedre før.
De redaksjonelle lederne ikke klokere og modigere.
Mediene ikke mer nødvendige.
Juryen for Den store journalistprisen har latt seg imponere og inspirere av journalistiske prosjekter som;
Opplyser.
Avslører.
Opprører.
Engasjerer.
Beveger.
Vi har sett journalister som gjennom iherdig jobbing ikke lar seg stoppe av verken taushet, hemmelighold eller dårlig skjulte trusler fra mennesker med makt og posisjon i samfunnet.
Vi har sett og lest noe av det beste norsk journalistikk har å by på.
Den store journalistprisen skal «oppmuntre til høy kvalitet i mediene og hedre den beste journalistikken, som det heter i statuttene til Norsk Presseforbund. Bak prisen står Norsk Journalistlag, Norsk Redaktørforening, Mediebedriftenes Landsforening, Fagpressen, TV2 og NRK. Prisen er – foruten heder og ære – på 100.000 kroner.
Juryen har i år sett journalister og redaksjoner som lever opp til det løftet som Lars Oftedal, stifteren av Stavanger Aftenblad gav dem som ville abonnere på hans nye avis på slutten av 1800-tallet:
Full beskjed!
De skulle få full beskjed både om det nære og det fjerne. Aftenbladet skulle være et vindu både mot gaten – og mot verden.
Hans antipode, Alexander Kielland, var ikke dårligere da han sa at han skulle gjøre Stavanger Avis til en svøpe for byen, en fornøyelse for landet og – ikke minst – fryktelig for de små paver.
I en netttid der vi alle er blitt redaktører for egne ytringer, trenger vi frie medier, som i motsetning til Facebook sorterer sant fra usant, som ikke twitrer rykter som var de fakta, som ikke blogger et budskap finansiert av mennesker med motiv og kapital.
Google, Facebook og twitter tilstreber ikke objektiv formidling, har ikke Vær Varsom-plakaten som en solid plattform for sin aktivitet, og har verken etiske refleksjoner eller folkeskikk som sine fremste kjennetegn. I en mer fragmentert verden, der stadig flere ikke kan – eller vil – skille sant fra løgn, er journalisters tilstedeværelse utrolig viktig. Ikke bare som gode historiefortellere, men gjennom sine skildringer av verden vi lever i, er journalister også med å sørge for at demokratiet korrigeres, styrkes og beskyttes.
Journalistikkens mer lettbeinte produkter blir raskt kopiert på den store, digitale verdensveven. Men god journalistikk evner også å se hva som mangler når uføre ikke får et anstendig liv, eller når makt misbrukes. Den lyser opp de mørke bakrommene i samfunnet.
Mediene har bak seg krevende år.
Fremtiden er utfordrende.
Men journalistikken er ikke i krise.
Den har aldri trengt dypere inn der hvor makt forulemper, hvor enkeltindivider utsettes for overgrep, hvor ondskap utfolder seg.
Jeg hører mennesker beskylde journalister for å fare med slurv, løgn, falske nyheter. Jovisst gjør vi også feil – og vi gjør klokt og rett i å innrømme dem. Men til dem som maner frem en skjebnetid for norsk journalistikk har jeg et budskap:
Journalistikken er det norske demokratiets operativsystem.
Dens unike rolle lar seg ikke like lett erstatte. Det krever vilje og evne – og noen ganger utholdenhet og mot – til å se hvordan makten oppfører seg, og nærhet og evne til å snakke med borgerne.
Utført på rette måten sørger journalistikken for at de andre systemene; næringslivet, kulturlivet, sivilsamfunnet og politikken fungerer best mulig.
Jeg tror ingen er i stand til å forestille seg hva resultatet ville blitt om vi fjernet pressen som korrigerende og opplysende system.
Vi er født i det beste øyeblikket i historien, i et land som scorer verdenshøyt når det gjelder demokrati og lykke. Likevel ser vi at noen mennesker lever i et Forskjells-Norge – i stedet for et Likeverds-Norge. De opplever at velferdssamfunnet ikke er for dem. De utsettes for overgrep – uten at noen griper inn.
Som journalister er det vår oppgave å hjelpe folk til å se dette. Enten det er lille Dina som flyktet fra krigens grusomheter i Syria og som nå sover ute i en av Europas kalde bakgater, eller mennesker som ikke får det offentliges hjelp til å skape et anstendig liv.
Hva er journalistikkens ideal?
Å gi full beskjed.
Årets prisvinnere har ikke bare en fremragende journalistisk formidlingsevne, de har også utholdenhet, solide yrkesetiske refleksjoner, de søker fakta med stor tålmodighet.
Journalistikken deres er sterk, uavhengig og modig.
Og den har et budskap til oss andre: Vi har alle en plikt til å se, til å velge, til å ta ansvar. Bry deg om andre, vær et medmenneske!
I utgangspunktet var kanskje dette ikke en opplagt sak å skrive om. Men journalistene valgte å se og dermed løfte frem i lyset overgrep som var begått mot enkeltmennesker.
Noen skulle ha sett disse menneskene før.
Noen skulle ha stått opp for dem før.
Noen skulle ha hjulpet dem før.
Mennesker og systemer sviktet.
Journalistikken sviktet ikke.
Prisvinnerne har løftet mennesker ut av overgrepets tvang og skam, og dermed gitt dem tilbake identitet og verdighet, tilhørighet og sosial respekt i samfunnet.
Gjennom sin utrettelige innsats har de satt søkelyset på sider av vårt velferdssamfunn som opprører, men mest av alt – og utvilsomt viktigst – har journalistikken rettet opp grov urett i livene til enkeltmennesker.
Deres arbeid er ikke bare imponerende og klokt utført – dette, mine venner – er et eksempel på journalistikkens plikt til leseren og samfunnet.
Dette journalistiske arbeidet innebærer ikke bare faglig dyktighet, men også fundamental ærlighet, mot – og søken etter rettferdighet.
Det viser med kraft at i journalistikken trenger vi ikke bare kloke hoder, men også hjerter som vil gjøre verden til et litt bedre sted.
Et kjernepunkt i Vær Varsom-plakaten er dette: «Det er pressens oppgave å beskytte enkeltmennesker og grupper mot overgrep eller forsømmelser fra offentlige myndigheter og institusjoner, private foretak eller andre».
Årets prisvinnere har gått til kjernen i journalistikken:
Det er en ære å gi Den store journalistprisen til Maria Mikkelsen, Mona Grivi Norman og Frank Haugsbø i VG for Tolga-saken.»
Juryen har bestått av:
- Finn E. Våga, Stavanger Aftenblad/ NJ
- René Svendsen, Fredriksstad Blad/NR
- Kirsti Husby, Adresseavisen/MBL
- Tove Lie, Khrono/Fagpressen
- Silje Hovland, TV2
- Ole Torp, NRK
