Denne artikkelen er over ni år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon.
Annonse
Tirsdag ble det kjent at Egmont Publishing i Norge ikke lenger skal ha en egen fotoavdeling. Fram til da hadde forlagshuset en avdeling bestående av tre fotografer.
Egmont har over en periode sett på kostnadene i mediehuset og hvordan redusere disse. Blant de mest radikale forslagene er å si opp alle journalistene for så å kjøpe innhold fra frilansere. Egmonts løsning endte på å redusere bemanningen med 40 personer for å sikre at bladene får innhold enten gjennom de samme personene som frilansere, eller andre frilansjournalister.
Blant stikkordene som er blitt gjentatt overfor både egne ansatte og medier som har dekket nedbemanningen, har komptanse vært en gjenganger. Hvilken kompetanse ønsker mediehuset for fremtiden.
Mye fotografers av andre
– ORO-prosjektet har hatt som mål å lage en organisasjon som er egnet til å møte fremtidens mediemarked og de utfordringene vi står i. En viktig del av dette er å sørge for at redaksjonene har fleksibilitet og valgfrihet – på kompetanse og kapasitet - når de skal bestille innholdet, det gjelder også for foto, sier prosjekteier Kjersti Mo i Egmont.
Hun forteller at det allerede nå er slik at en overvekt av bildene som trykkes kommer fra eksterne i form av frilansere og byråer. Dette kommer til å videreføres. Samtidig reduseres også behovet for fotografer fordi stadig flere journalister fotograferer selv, samt at mange produsenter har egne bildebanker med produktfoto som er en vesentlig andel av bildene som brukes i Egmonts publikasjoner.
– De ansatte i fotoavdelingen vil inngå i den løpende bemanningsprosessen vi allerede er i gang med i ORO, og jeg vil naturlig nok ikke kommentere enkelt-ansatte midt i denne prosessen.
Annonse
Skjerming
– Det er tre dyktige kolleger som nå er prikket på skulderen av ledelsen, sier klubbleder Alexander Berg Jr. til Journalisten. Han sier at de tre nå havner i samme båt som et førtitalls andre ansatte i Egmont gjør fram mot sommeren: De får beskjed om at det ikke lenger er plass til dem.
– Dette er mennesker som har jobbet lenge i firmaet. De har lang ansiennitet og høy alder, og det gir dem et særlig vern. Det vil bli gjenstand for forhandlinger, på samme måte som det vil bli for alle ansatte i en slik situasjon. Og vi vil selvfølgelig gi dem all den støtte vi kan.
De tre i fotoavdelingen er 58, 62 og 66 år gamle.
Håper på å bli
– Jeg luktet den lunta allerede i november mens mine kolleger ikke trodde det ville være så galt. På en måte er det faktisk en lettelse å vite det man ventet, så jeg er ikke så veldig overrasket, sier Bjørn Inge Karlsen. Han ble 62 år i påsken.
– Mange av kollegene er misunnelige på akkurat det. For det betyr at jeg i allefall kan gå inn i en AFP-avtale, sier han.
Men pensjonist har Karlsen ingen planer om å bli. Det har han med en 11-åring hjemme ikke råd til. Han forteller at han har et sterkt iboende ønske om å bli værende i Egmont til han går av med pensjon. I juli er det tjue år siden han begynte i det som da het Hjemmet Mortensen.
– Det er en fantastisk fin jobb. Det er en jobb som ikke finnes lenger, og absolutt ikke for meg. Derfor er den verdt å ta vare på.
Annonse
Mer å gi
Den eldste i fotoavdelingen er Egil Nordlien. Han er 66 år og har dermed bare ett år igjen til alderspensjon. Men det er lite som tyder på at han har slikt i tankene. I 30 år har han arbeidet i Egmot. Åtte av disse som fast ansatt. Nå ser han litt fram til å bli frifant igjen.
– Det er noe jeg har forberedt meg på siden ORO kom opp her. Jeg har masse mer å gi og har ikke tenkt å slutte å jobbe, men lyst til å jobbe akkurat så mye som jeg gidder og akkurat det jeg ønsker. Men det er klart det er et slag i magen. Det er kollegene jeg tenker på, ikke det som skal skje med meg. Jeg var bestemt for å gå tilbake som frilanser før vi fikk nyheten i dag, sier han, og legger til at den første frilansjobben er booket.
Han legger til at mediebransjen i dag er en annen verden enn den var da Hjemmet Mortensen holdt til å Majorstuen. Nå ser han på unge dyktige kolleger som har trusselen om mulig jobbtap hengende over hodene sine. Med lån på hus og bil. Og med nyfødte unger.
– Det synes fryktelig trist å se dem jeg jobber sammen med som må kanskje gå herfra.