Register over eierskap kan bli bedre

Innlegget ble først publisert på åpenhet.no. Gjengitt med tillatelse.

Finansdepartementets ferske forslag til hvordan registeret over reelle rettighetshavere bør bygges opp, ivaretar på flere punkter ikke Finanskomiteens krav til et slikt register.

Spørsmål om hvilke fysiske personer som i siste instans eier eller kontrollerer en juridisk person, et arrangement, en enhet eller en sammenslutning, er av stor allmenn interesse. Informasjon om eierforhold i selskaper er helt avgjørende for de redaksjonene og journalistene som ønsker å sette et kritisk søkelys på nærings- og finanslivet.

Dette er i tillegg så vel i myndighetenes som i næringslivets egen interesse. Åpenhet omkring slike forhold kan blant annet bidra til å gjøre det enklere å vurdere hvorvidt det foreligger interessekonflikter eller inhabilitet.

Flere av løsningene som departementet foreslår om dette er for så vidt gode. Det er veldig bra at det ikke skal kreves innlogging eller gebyr for å slå opp i registeret, og at det legges til rette for en løsning der det kan foretas såkalte kryssøk. I arbeidet med undersøkende journalistikk er det viktig at journalister har muligheten for å sjekke opplysninger om enkeltpersoner og enkeltselskaper på tvers. Det er også klokt å foreslå tvangsmulkt, dersom registeringsplikten ikke følges. Likevel er det løsninger som bør bli bedre.

For høy eiergrense

Det er en samfunnsmessig gal prioritering å ha en 25 prosents eiergrense for innsyn. Kun et fåtall bakenforliggende eiere vil bli registrert. Likeledes vil et «lite» eierskap på en prosent i et aksjefond med en portefølje på flere hundre millioner kroner, representerer en betydelig eierinteresse. Tangen-saken er et ferskt eksempel på dette.

LES OGSÅ:

Blokk-kjeder kan gi journalister mulighet til å grave i løpende oppdatert aksjeeierbok

Dersom lovgiver skal følge opp sin egen målsetting om å «sikre at Norges terskelverdi er i tråd med Norge som et foregangsland for åpenhet, og så lav som mulig», må innsyn også sikres for eierskap under 25 prosent. At ordføreren eier eller har eierrettigheter i et selskap er av allmenn interesse, selv om prosentandelen er under 25.

Det samme gjelder dersom ansatte i Statens vegvesen eier aksjer hos etatens største leverandør. Grensen innebærer i praksis at det innføres et smutthull i den demokratiske innsyns- og kontrollfunksjonen.

Verdipapirfond

Informasjon om eierne bak selskaper og andre foretak kan spenne over et vidt spekter av forhold. Det gjelder ikke bare eierandeler, men også andeler i ulike typer verdipapirfond.

Åpenhet om slike økonomiske interesser er et vesentlig tiltak for å motvirke hvitvasking, terrorfinansiering og annen kriminalitet. Norge må derfor få samme ordning som i Sverige og Danmark, der også verdipapirfond er registreringspliktige.

Konkrete prosentangivelser

Innbyggerne må sikres en høyere grad av datakvalitet enn det departementets foreslår: De vil dele eierskap i tre overordnede hovedkategorier med intervallene 25,01-50 prosent, 50,01-75 prosent og 75,01-100 prosent.

I den norske registreringen bør eierskap og stemmerettigheter angis med konkrete prosentangivelser, slik det er i Danmark. Dersom registeret kun gir «et øyeblikksbilde» over hvem som er reelle rettighetshavere, vil det bli et mindre verdifullt verktøy, fordi dataene vil være usikre.

Børsnoterte selskaper

Finanskomiteen har uttrykkelig fremhevet at «loven må gjelde uavhengig av selskapsform og hvordan selskapene eies, og den må omfatte børsnoterte selskaper». Disse føringene er departementet forpliktet til å følge opp.

Også i en slik organisasjonsform kan det være risiko for misbruk til hvitvasking, terrorfinansiering eller annen kriminalitet. Reglene bør derfor være like for eierskap i norske selskaper enten de ender med ASA eller DA.

Fødsels- og D-nummer

Journalister har etter gjeldende rett allerede tilgang til fødsels- og D-nummer «for bruk i undersøkende journalistikk.» Samme ordning må naturligvis også etableres for register over reelle rettigheter.

Det er en utbredt feiloppfatning at slike numre kan gi adgang til andre opplysninger. Dette skal kun anvendes som en identifikator og ikke for autentisering.

Nummeret er viktig som journalistisk arbeidsverktøy for å skille personer fra hverandre i storsamfunnet.

Historiske data

Det er ingen tvil om nytteverdien av å ha tilgang til opplysninger om historiske data for å samle, bearbeide og presentere samfunnsviktig journalistikk. Som redaksjonelt arbeidsverktøy kan det være av stor betydning å få innsyn i materiale fra tidligere selskapsstrukturer.

I et undersøkende journalistisk arbeid vil blant annet innsyn i gammelt datamateriale kunne innebære at mediene kan sette saker inn i en større sammenheng. For eksempel kan de gjøre en analyse av sammenlignbare saker over tid.

Når hvitvaskingsdirektivet åpner for en lagringstid i 15 år, kan imidlertid ikke norsk regelverk sette en grense på ti år. For at Norge skal være et foregangsland på området, må det gis tilgang til registeret i 15 år etter at registreringsplikten opphørte. Etter den tid må opplysningene behandles i tråd med arkivlovens alminnelige prinsipper.