Thomas Nilsson har dekket sin sjette skoleskyting i USA:
– Det samme skjer hver gang

– Jeg har en idé om at jeg skal lage et galleri på Facebook med bilder av alle masseskytingene jeg har dekket, kun tekstet med stedet og antall døde. Det har blitt en del gjennom årene, og jeg tenker det kan være en effektiv måte å fortelle historiene på.

Thomas Nilsson sitter på et hotellrom i Washington D.C. når Journalisten ringer. Han er der for å dekke Nato-sjef Jens Stoltenbergs besøk for VG, og har tatt seg tid til å snakke om skoleskytinger mens han venter.

Den svenske fotojournalisten, som flyttet fra Stockholm til New York for 25 år siden, har reist hele kontinentet rundt for avisa. Han har tatt bilder av orkaner, presidenter og pandemier. Han var på bakken i New York da tårnene raste, og han har et altfor stort album med bilder fra skoleskytinger.

Columbine i 1999, Pennsylvania i 2006, Virginia Tech i 2007, Sandy Hook i 2012, Parkland i 2018 og Uvalde i 2022. De siste bildene tok han bare for et par uker siden.

Startskuddet

Den første skoleskytingen var i Columbine i 1999, han hadde akkurat flyttet til USA, den gang jobbet han for den svenske avisa Expressen.

– Columbine ansees som et slags startskudd, som mange andre virker inspirert av. Det er jo sett på som starten på en ny æra, forteller Nilsson.

– Det var veldig sjokkerende den gang. Det føltes som et engangstilfelle da, men det har jo bare fortsatt med både skoleskytinger og andre masseskytinger.

– Det skjer på sykehus, på kinoer, på skoler og på t-banen. Overalt kan det skje, du er ikke sikker noe sted.

Han har rett i det. For både skoleskytinger og masseskytinger generelt har eskalert i USA de siste tiårene. Ifølge Washington Post har hendelsene økt jevnt og trutt. 2021 var et rekordår med over 700 masseskytinger, og 2022 kan bli like ille. Allerede i år har det vært over 240 masseskytinger i landet.

Ønsker å være tilstede

Det har blitt en slags hverdag å rykke ut til masseskytinger for den prisvinnende fotojournalisten. For et par uker siden rykket han ut til skoleskytingen i Uvalde i Texas, der 19 barn og to voksne ble drept i en av historiens verste skoleskytinger.

Etter såpass mange rykk har han blitt vant til settingen, men han innrømmer at det er ekstra sjokkerende når det er små barn involvert.

– Det er forferdelig. Jeg har en sønn på fem år, det gjør nok at jeg kjenner enda mer på det, sier han og legger til:

– Det er så ufattelig at man kan gå inn og skyte små barn på en skole.

Selv om det er tunge tak å skulle dekke skoleskytinger ser han ikke på det som en byrde. Han ønsker å være tilstede og fortelle om det som skjer.

– Det er jo en klisjé, jeg fokuserer på jobben og er profesjonell. Det er vanskelig, og tilnærmingen til casene må være mer forsiktig enn med andre jobber. Du kan ikke gå og banke på dører til folk som har mistet barnet sitt tolv timer tidligere, sier han og forteller videre om en case han og VGs USA-korrespondent Erlend Ofte Arntsen traff i Uvalde:

– Vi snakket med en pappa som hadde mistet barnet sitt. Han hadde kommet til pressekonferansen som guvernøren holdt. Han hadde søkt seg dit og det føltes ok å intervjue ham. Han var selvsagt opprørt, men hadde et ønske om å prate.

Skoleskytingens dramaturgi

– Du opplevde din første skoleskyting for 23 år siden. Har måten du jobber på endret seg på de årene?

– Det er vel ikke så store endringer, men jo lenger jeg holder på, desto mer erfaring får jeg jo, og bedre takler jeg kanskje situasjonen. Jeg forsøker alltid å vise så mye respekt som mulig. Du kan ikke bare trykke kamera opp i ansiktet på folk som sørger, forklarer han.

Han har bitt seg merke i at det er visse ting som gjentar seg i etterkant av skytingene.

– Det sørgelige er at det er en viss dramaturgi i det, det er det samme som skjer hver gang, forteller han og tar en pause før han utdyper:

– Vi kommer ofte når det verste er over, ofte på kvelden eller morgenen etter når den aktive skytingen er over. Enten er skytteren blitt fanget, har tatt sitt eget liv eller blitt skutt av politiet.

Nilsson forteller om bussene med antenner på taket som dukker opp. Blomsterfjellet, som i begynnelsen kun består av et par blomster, vokser seg kjempestort. Politiet holder pressekonferanse, før politikerne holder sine. Det holdes minnestund på dag to og presidenten dukker opp på dag fem.

– De som vil ha mer våpenkontroll, går hardt ut rett etterpå, det blir mye protester, men jeg har alltid sagt at om ingenting endres etter Sandy Hook, kommer det aldri til å endre seg, sier Nilsson.

– Det er sørgelig forutsigbart.

Republikanerne, National Rifle Association of America (NRA) og våpenlobbyen i USA arrangerte våpenlandsmøte kun et par dager etter skytingen i Uvalde. Konferansen ble holdt i samme delstat, Nilsson og Arntsen reiste videre dit på jobb for VG.

– Hva gjør det med ditt verdensbilde å ha opplevd så mange skoleskytinger?

– Det sørgelige er jo at det bare er her i USA dette skjer. Det er jo blitt en del av livet her.

Førskolen der Nilsson sønn går har allerede hatt en drill, forteller han.

– De kaller det ikke en «shooting drill», men de sier at de skal trene opp barna om noe skjer. De setter seg inne i et rom uten vinduer, så spiser de snacks, synger sanger og leser bøker.

Nilsson fortsetter:

– It breaks my heart at barn skal måtte forholde seg til disse tingene. Det skal ikke behøve å finnes i deres verden, men det gjør det. Jeg får tårer i øynene av dette, sier han og snur seg litt vekk fra skjermen.

– Hva tror du? Er dette den siste skoleskytingen?

– Jeg håper det, men jeg tror ikke det, dessverre.

LES OGSÅ:

Lars Os dekket skoleskytingen i Texas: – Jeg kjenner meg selv såpass godt at jeg vet når det blir for mye