Forskerkomité vil kontrollere gravejournalistikk

• Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.

Årlig går rundt 80 milliarder av nordmenns skattepenger til forskning og utvikling. En av pressens oppgaver er å dekke hva disse pengene går til, og hvorfor noen forskermiljøer får vesentlig mer penger enn andre.

Pressen skal også utfordre dersom det viser seg at forskning er feilaktig eller er preget av et bestemt politisk eller forutinntatt synspunkt. Og der forskningsmiljøene lar være å prioritere viktige områder av stor samfunnsmessig betydning skal pressen kunne gå inn og undersøke feltet selv.

Et av de områdene det har vært lite forskning på i Norge er spiseforstyrrelser innenfor ski-idretten. Det fantes knapt forskning på feltet fra de siste ti årene da

Dagbladets graveredaksjon i 2019 ble kontaktet av urolige foreldre. Graveredaksjonen bestemte seg derfor for å gjøre noe med dette, men ut fra et journalistisk ståsted.

I løpet av et år kartla de problemet ved hjelp av systematiske metoder, tester og undersøkelser. Journalistene kunne avdekke alvorlig fysisk og psykisk sykdom, underernæring og mangel på tiltak fra ski-myndighetene. Prosjektet var journalistisk, men journalistene søkte også kunnskap og metodehjelp fra forskere og helsearbeidere med betydelig kompetanse på feltet underveis. At forskere vil hjelpe journalister i arbeid som dette, er både prisverdig og viktig.

Responsen fra leserne var voldsom. «En syk skinasjon» ble Dagbladets mest leste graveprosjekt. Prosjektet utløste en stor debatt i Norge om spiseforstyrrelser i idretten. Dagbladets avsløringer førte til offentlige beklagelser, endring i trenerutdanningen og initiativ til granskninger. Dagbladets graveredaksjon mottok også priser for å ha fremskaffet informasjon av stor samfunnsmessig betydning.

Man kan forstå at enkelte miljøer syntes det var ubehagelig at det var journalister som måtte til for å dokumentere problemene. Prosjektet møtte også massiv motstand underveis, både fra idrettsmiljøet og fra enkelte forskere.

Det er ikke uvanlig i slike saker. Men det som har skjedd etter disse avsløringene er oppsiktsvekkende, og har vel knapt skjedd noen medier i Norge tidligere. Like etter at prosjektet var ferdig, meldte Den nasjonale forskningsetiske komité for medisin og helsefag (NEM) seg. De mente det Dagbladets journalister hadde gjort ikke var journalistikk, men helseforskning. Slik journalistikk trenger, ifølge NEM, en forskningsetisk forhåndsgodkjenning før arbeidet starter. Dette reiser noen viktige prinsipielle diskusjoner.

For tygg litt på den: Ville ikke det i så fall gjort forskerkomiteen til en overredaktør over norsk gravejournalistikk på helsefeltet? Og hvor skulle grensen gått? Hva med journalister som vil intervjue og kartlegge reaksjoner blant alle overlevende etter et terrorangrep? Hva med Dagbladets avsløring fra 2019/2020, der journalistene ved hjelp av blodprøver klarte å avdekke hvor helsefarlig fluor var i skismøring? Eller undersøkende journalistikk om maktbruk i psykiatrien?

Når man tenker seg om, er det en del viktige journalistiske prosjekter som – dersom dette var forskning – burde vært behandlet på en helt annen måte hvis NEMs tolkning skulle bli stående.

Men journalistikk og forskning er to forskjellige grener, og det mener vi NEM bør respektere og forstå. Også journalister er underlagt strenge etiske og juridiske regelverk, og de skal selvsagt følges.

Journalistene var selvsagt også i dette prosjektet opptatt av å følge juridiske og presseetiske regler og retningslinjer som omfatter pressen. Grenseoppgangen mot forskning på enkelte deler av prosjektet ble tatt opp og diskutert med jurister i forkant av artikkelserien, og vi mener bestemt at dette er et journalistisk prosjekt, ikke et forskerprosjekt. Alle data ble behandlet strengt konfidensielt. Bidragsytere ble behandlet med bunnsolid anonymitet. Og opplysninger og prøver ble destruert.

Snarere enn å angripe Dagbladet, burde heller forskningsmiljøene være glade for at pressen kan og vil bidra med journalistikk innenfor områder av stor samfunnsmessig betydning.

Dersom gravejournalistikk fremover skal underlegges en «overredaktør» i form av en statlig forskerkomité ville det føre til begrensninger for den kritiske journalistikken som ofte klarer å belyse store samfunnsmessige problemer. Problemer forskningsmiljøene selv av ulike årsaker ikke ser grunn til å prioritere. Som spiseforstyrrelser i idretten.

Vi kan ikke komme i en situasjon der forskerne skal kreve kontroll av eller enerett på å benytte metoder som kartlegging, tester og spørreundersøkelser. Like lite som pressen kan akseptere at bare politietterforskere skal kunne intervjue berørte i en kriminalsak.

En slik begrensning av journalistikken er uakseptabel i et demokrati. Vi mener helt klart at journalistikken må være fri, og vi må kunne innhente ny kunnskap helt uavhengig av hva forskningsetiske komiteer og Helsetilsynet måtte mene om det.

Noe annet vil stride mot pressens uavhengige rolle og grunnlovens paragraf 100 om ytringsfrihet. Pressens frie rolle i et demokratisk samfunn er helt grunnleggende.