– Det vil få dramatiske konsekvenser dersom politiet skal begynne å regulere hvor journalister retter kameralinsene. I kampen for å hindre spredning av krenkende materiale, må ikke politiet la seg friste til å hoppe bukk over ytringsfriheten, sier Ina Lindahl Nyrud.
Hun er advokat i Norsk Journalistlag og er svært kritisk til Stavanger tingretts dom mot Jan Inge Iversen, som tidligere var journalist i den alternative nettavisen Standpunktet. Han ble dømt til å betale en bot for å ikke følge et pålegg fra politiet.
Politiet ba flere ganger Iversen om å slutte å filme en pågripelse. Etterhvert ble han bedt om å forlate stedet, et pålegg han protesterte på og ble pågrepet for.
Politiet viste selv til at de ville beskytte den som ble pågrepet fra unødvendig eksponering, og mener derfor dommen er et eksempel på at det er en lav terskel for når det blir ulovlig å filme.
– Svært misvisende, mener medierettsadvokat Jon Wessel-Aas.
Bakgrunn: Politiet mener det er lav terskel for når det blir ulovlig å filme – viser til dom mot journalist
Mener politiet ikke hadde hjemmel
Journalisten har bedt Nyrud og Wessel-Aas om å lese gjennom dommen. De har begge to svart på e-post og er kritiske til at politiet bruker dommen som et bevis på at det fort kan bli ulovlig å filme en hendelse.
– Politiet kan naturligvis bortvise journalister hvis de hindrer redningsarbeid eller er en konkret fare for sikkerheten. Men vi har lang tradisjon i norsk rett, om at retten til fotografering i utgangspunktet er fri, sier Nyrud.
Hun viser til at et eventuelle forbud først oppstår ved en publisering eller bruk som krenker andre.
– Dette har en logisk sammenheng med forbudet mot forhåndssensur. Dersom politiet begynner å rokke ved disse grunnleggende prinsippene, vil det kunne ramme journalistiske arbeidsmetoder, sier Nyrud.
Wessel-Aas er også svært kritisk til dommen, men viser til at det er en tingrettsdom og at den ikke skaper presedens alene.
– Viktigere er det at det fremgår av dommen at retten ikke anså domfelte som journalist i den aktuelle sammenhengen, og at det han ble domfelt for var overtredelse av politilovens § 30, for ikke å ha etterkommet et pålegg fra politiet om å fjerne seg fra åstedet - ikke for filmingen som sådan, sier han.
Han mener likevel at politiet gjorde feil da de ba Iversen om å slutte å filme, og at tingretten tar feil når den mener at politiet har rett til å gjøre dette.
– Det fremgår av dommen at hendelsen begynte med et pålegg fra politiet om at han ikke skulle filme den som politiet hadde pågrepet. Det synes som om retten mener at dette er noe som politiet har hjemmel til etter politiloven. Det mener jeg er feil, fortsetter han.
Mener dommen ikke er korrekt juss
Han viser til at et slikt pålegg kun kan gis hvis man samtidig beveger seg på en slik måte at det vanskeliggjør eller forhindrer politiets arbeid, eller at det skaper en sikkerhetsrisiko.
– Da er det imidlertid ikke filmingen som sådan som forbys. Et pålegg som utelukkende er begrunnet i filming, vil nemlig i utgangspunktet være i strid med forbudet mot forhåndssensur i Grunnloven § 100 fjerde ledd.
I dommen kommer det frem at retten mener politiet har rett til å hindre at den som blir pågrepet filmes. Retten er «enig i at det å filme denne forfra, er noe politiet må ha rett til å forhindre, og heller ikke vente for å se om det hele blir eksponert offentlig via sosiale eller offentlige kanaler», står det i dommen.
Dommen konkluderer også med at Iversen ikke var «til fare for seg eller andre, og det er heller ikke opplysninger som tilsier at han opptrådte direkte støyfullt ved sin opptreden. Det var mer at tiltalte først filmet noe han ble bedt om å ikke gjøre, noe han så var uenig i – og slik at han til slutt ble gitt pålegg om å da heller forlate stedet, men nektet også dette.»
Wessel-Aas mener dommen ikke blir korrekt, fordi det ikke er lov å gi et forbud mot å filme.
– Den delen av dommen der retten behandler dette, er derfor etter min mening uheldig og ikke uttrykk for korrekt jus, konkluderer han.
– Når man ellers leser resten av dommen og beskrivelsen av saksforholdet, som fremstiller domfelte som beruset, forstyrrende og kverulerende, kan likevel resultatet i saken være korrekt, fortsetter han.
Men det kan ikke bli brukt som rettspraksis på at det fort kan bli ulovlig å filme, mener advokaten.
– Om politiet viser til denne dommen som et argument for at det generelt er «lav terskel» for at filming av pågripelser, eller andre lignende hendelser på offentlig sted, blir straffbart, er det derfor svært misvisende.
Fotograf ble frikjent i Danmark
Nyrud viser blant annet til at medienes undersøkelses- og innsamlingsfase har et særlig vern mot inngrep etter Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) artikkel 10 om ytringsfrihet.
– Et godt eksempel på korrekt jus om dette er da landsretten i Danmark 3. oktober 2018, frifant en fotograf som var tiltalt for ikke å ha fulgt pålegg fra politiet om å forlate en motorvei, sier hun.
Hun viser til den danske fotografen Martin Lehmann. I 2015 ble han arrestert da han dekket flykningstrømmen gjennom Danmark på oppdrag for Politiken. Mellom 200 og 300 flyktninger gikk langs motorvei E45 i Sønderjylland, på vei mot Sverige. Han ble tiltalt for å ha forstyrret den offentlige ro og orden, da han som eneste fotograf valgte å ikke følge politiets ordre om å forlate motorveien.
I fjor ble han frifunnet i landsretten, som tilsvarer den norske lagmannsretten.
– Pålegget fra politiet var hovedsakelig begrunnet med at det kunne jage opp stemningen. Landsretten mente politiets begrunnelse ikke stod seg opp mot ytringsfriheten, og viste til at politiet kun kunne ha stanset journalistens fotografering dersom dette var nødvendig for å forebygge uorden eller en forbrytelse, sier Nyrud.
– Retten la derimot avgjørende vekt på journalistens behov for å dekke situasjonen på motorveien, fortsetter hun.
Hun viser videre til at Justisdepartementets rundskriv av 19.02.1981, hvor det står at politiet har en plikt til å tilrettelegge for at journalister kan følge aktuelle hendelser så nært som mulig, «så fremt tjenstlige hensyn tillater det».
– Og tjenstlige hensyn skal ikke strekkes lenger enn det som er nødvendig i den aktuelle situasjon.
– Kan det at det er et alternativt nettsted gjør at han får mindre juridisk beskyttelse, fordi han ikke oppfattes som «journalist nok»? Og politiet mener han ikke fremviste pressekort. Kan det eventuelt gi mindre beskyttelse juridisk sett?
– I henhold til Justisdepartementets rundskriv fra 1981 er det et krav om at pressefolk legitimerer seg som journalist overfor politiet når de er på åsteder, og dette gjøres enklest ved å fremvise pressekort. Men politiet har ikke noen ytterligere myndighet til å vurdere om journalisten driver god eller dårlig journalistikk.
