BILDET:

Forsand – Lysebotn, MS Lysefjord: Motorsyklist fra Litauen studerer rutetabellen og begynner å svette i hjelmen. Han har nemlig ikke forhåndsbestilt plass på fergen til Lysebotn. Klassisk feil. Han kommer ikke med. Neste ferge går i morgen tidlig. Foto: Helge Skodvin, D2
Forsand – Lysebotn, MS Lysefjord: Motorsyklist fra Litauen studerer rutetabellen og begynner å svette i hjelmen. Han har nemlig ikke forhåndsbestilt plass på fergen til Lysebotn. Klassisk feil. Han kommer ikke med. Neste ferge går i morgen tidlig. Foto: Helge Skodvin, D2

Helge Skodvin er fotografen som drømmer om Norge

Har reist med 47 ferger på Vestlandet på jakt etter surrealistiske øyeblikk.

Publisert   Sist oppdatert

Egentlig var det cruiseturister Helge Skodvin skulle fotografere. Han hadde solgt inn ideen til fotosjef i D2, Nils Vik. Skodvin gikk rundt blant flommen av turister i Bergen. Men han tok ikke et eneste bilde. Han fikk det bare ikke til. Det var ingen struktur i kaoset. Han måtte ringe Vik og si at det ikke gikk.

– Hvordan føltes det?

– Det var naturligvis dumt, jeg hadde trodd at jeg skulle få det til. Men jeg merker gang på gang at det er utrolig vanskelig å fotografere noe man irriterer seg over. Jeg er skikkelig anti cruise-turismen. Det er kanskje naturlig når man har kontor rett ved Fløyen, og vasser i turister hele sommersesongen.


Her finner du flere fotografer som forteller om sine bilder og metodene bak dem

Etter et par dager ringte Vik tilbake og spurte: Kan du fotografere ferger på Vestlandet i stedet?

– Hva sa du da?

– Yeah! Jippi! Det er jo en drøm. Jeg er oppvokst på Vestlandet og har tatt min andel av ferger. Det er sånt jeg kunne gjort bare for opplevelsens skyld. Så da kjørte jeg på.

Da Skodvin reiste rundt med storformatkamera og fotograferte typisk vestlandsromantikk for femten år siden, var han innom fergekaiene. Men at det kunne ligge en historie der, hadde ikke Skodvin tenkt på.


Kvanndal – Utne, MF Fitjar: Blømingen var veldig fin i år, men det datt ned, sier Ingrid Kaland. Tross den litt skrale avlingen selger hun kjøttmoreller fra Hesthamar(andre siden av fjorden) på fergekaien i Kvanndal. Femti kroner for en kurv med smak av melankoli, sommer og Olav H. Hauge. Foto: Helge Skodvin, D2
Kvanndal – Utne, MF Fitjar: Blømingen var veldig fin i år, men det datt ned, sier Ingrid Kaland. Tross den litt skrale avlingen selger hun kjøttmoreller fra Hesthamar(andre siden av fjorden) på fergekaien i Kvanndal. Femti kroner for en kurv med smak av melankoli, sommer og Olav H. Hauge. Foto: Helge Skodvin, D2


I sommer tilbrakte han to uker på 47 ferger rundt på Vestlandet. Han begynte i Hardanger, med en plan for hvor han ville innom, og hvor han skulle ende opp.

– Det morsomste oppdraget han noen gang har fått.

– Hvorfor det?

– Oppdraget var veldig fritt. Jeg skulle kjøre rundt og ta så mange ferger jeg klarte. Og skrive korte tekster, litt som Facebook-oppdateringene mine, til bildene. Det å få holde på med noe i så lang tid - med lønn, det er jo helt unikt. Jeg har ikke vært borti det før. Det var en super mulighet.


– Hva ville du fortelle?

– Det var åpent. Men ombord på fergene er det en egen stemning. Fergene er en veldig stor del av folks hverdag. De blir til levende kulturlandskap.
Og turistene som tar ferge, får en mer virkelig opplevelse av Vestlandet enn dem som kjører cruiseskip. For meg handlet det om å finne visuelle scener og formidle en personlig historie.


Da Skodvin fotograferte Volvo 240 rundt i landet til boken «240 Landscapes», hadde han klare regler for seg selv. Ingen mennesker eller andre bilmodeller i bildene, og Volvoene skulle ha skilter på. Dette prosjektet var friere.

– Jeg hadde ingen regler utover det at jeg for enhver pris ville unngå fergeromantikk. Bildene skulle ikke formidle en drøm om fortiden. Uttrykket er veldig kontemporært. Alt er fotografert med blitz, og det er rett på. Jeg har ikke forsøkt å gjøre ting vakrere enn de er.


Vangsnes – Hella - Dragsvik, MF Lærdal: Klokken 17:30 den 25.juli 1914 kommer det et telegram til Kviknes Hotell. Klokken 18 letter kongeskipet Hohenzollen anker for Kiel i Tyskland, og keiser Wilhelm forlater Balestrand  for siste gang etter 23 somre i bygden. Første verdenskrig er i gang. På dagen 103 år seinere innvaderer en annen tysker sin Lotus Elise sportsbil på fergen fra Vangsnes til Hella. Foto: Helge Skodvin, D2
Vangsnes – Hella - Dragsvik, MF Lærdal: Klokken 17:30 den 25.juli 1914 kommer det et telegram til Kviknes Hotell. Klokken 18 letter kongeskipet Hohenzollen anker for Kiel i Tyskland, og keiser Wilhelm forlater Balestrand  for siste gang etter 23 somre i bygden. Første verdenskrig er i gang. På dagen 103 år seinere innvaderer en annen tysker sin Lotus Elise sportsbil på fergen fra Vangsnes til Hella. Foto: Helge Skodvin, D2





På den måten klarer Skodvin å fjerne seg fra det hverdagslige og velkjente vi forbinder med en fergetur på Vestlandet. At bildene viser noe nytt, er viktig for fotografen. Han leter etter surrealistiske situasjoner. To ungdommer som sitter på dekk, oppslukt av hver sin mobiltelefon, med det norske flagget hengende slapt, og i bakgrunn en klassisk fjord-utsikt. Terninger og moreller på dashbordet, gjennom frontruta skimtes en liten ferge i regnværet. En litt for stor mann med grønn t-skjorte som klyver inn i en liten sportsbil.

– Jeg så en grønn mann og en grønn bil, og da skjønner jeg at det er dette som er motivet på denne fergen. Jeg holder øye med mannen og bilen, og venter på at alt skal passe. På at en surrealistisk situasjon skal oppstå. Da gjelder det å være godt forberedt og vite hvor den skjer. Når situasjonen kommer, må jeg være klar til å fange den.

– Var det vanskelig?

– Noen ganger var det helt umulig. Fergen var kjip, bilene og personene ombord var ikke noe spesielt. Da måtte jeg bare slappe av, for det nytter ikke å «trøkke» ut et bilde.

Målet var å ta ett bilde på hver fergestrekning. Hvis han ikke klarte det i løpet av overfarten, satte Skodvin seg ned på fergekaien og ventet. Eller han tok fergen. Frem og tilbake, frem og tilbake. Helt til han hadde bildet. Det skjedde flere ganger.

– Er du disiplinert?

– Det vil jeg ikke si. Men jeg gir meg ikke så lett. Av og til sa jeg kanskje til meg selv; nei, Helge, her er det ikke mulig å ta et bilde, bare kjør videre, du. Men da måtte jeg bare minne meg selv på; nei, du har sagt at du skal ta et bilde på hver ferge. Da må du holde det. Så da drikker jeg kaffe på fergekaien og venter.


Geiranger – Hellesylt, MF Veøy: Warning, warning! Nature overload. Foss, fjell, fjord, faenskap. Lukke øynene litt, sperre alt ute. Kanskje drømme litt om hverdagen hjemme i Shanghai. Rusle rundt på Super Brand Mall. En tur opp Yangtse om våren. Hmm. Foto: Helge Skodvin, D2
Geiranger – Hellesylt, MF Veøy: Warning, warning! Nature overload. Foss, fjell, fjord, faenskap. Lukke øynene litt, sperre alt ute. Kanskje drømme litt om hverdagen hjemme i Shanghai. Rusle rundt på Super Brand Mall. En tur opp Yangtse om våren. Hmm. Foto: Helge Skodvin, D2


Å prate med folk synes Skodvin er den hyggelige delen av jobben. På sine mange turer rundt i Norges kriker og kroker er det en ting han har merket seg: Folk elsker å snakke om seg selv. De fleste er utrolig glade når noen tar kontakt. Folk er forfengelige, og når det kommer noen bort som er interessert i det de gjør, eller hvem de er, blir det et slags kompliment.

Den amerikanske fotografen Alec Sooth har sagt det slik: Når du henvender deg til folk er det litt som å by opp til dans. Det er visse uskrevne regler. Du sier noe, så sier de noe, så sier du noe og slik fortsetter det. Du vet ikke hvordan det er å danse med personen. Det kan bli veldig fint, eller veldig kjipt. Men da må du bare gjennomføre det og komme deg ut av det.

Slik ser Skodvin det også.

– Noen ganger kan disse fem minuttene bli helt magiske, og du føler virkelig at du er med på noe. Det er ikke sikkert det blir noe bilde av det, men samtalen kan være en fin opplevelse i seg selv.

Det hender han gruer seg voldsomt før han går bort til fremmede. Da må han si til seg selv: Men Helge, ta deg sammen!

– Av og til måtte jeg hente frem en indre Bruce Gilden. Bare gå bort og ta bildet. Du må kanskje overvinne en barriere for å tørre å gjøre det. Men det går jo så fint! For det fantastiske med denne jobben er at du bare kan si hei, jeg er fotograf. Du har en inngang. Det kan du ikke gjøre hvis du er rørlegger.


Koperneset-Arvik, MF Sand: På Arvika fergekai er det alltid 1982. Foto: Helge Skodvin, D2
Koperneset-Arvik, MF Sand: På Arvika fergekai er det alltid 1982. Foto: Helge Skodvin, D2


– Du er en fotograf som mestrer den vanskelige kunsten å ta humoristiske bilder. Og skrive morsomme bildetekster. Hvordan?

– Det vet jeg ikke. Jeg leter bevisst etter humoristiske situasjoner. Det er vanskelig med humor, enten fungerer det, eller så fungerer det ikke. Hva humor er, er også litt vanskelig å sette fingeren på.

Til bildetekstene har Skodvin latt seg inspirere av egne Facebook-oppdateringer. Underfundige og nøkterne små tekster.

Hvordan man finner et personlig språk som fotograf, og hva det er, er noe som interesserer Skodvin. Han er en tilhenger av titusentimers-reglen. For å bli god, må man gjøre noe mange nok ganger. Når muligheten byr seg, må man tørre å ha en stemme og en stil – men hvordan komme dit?


Helge Skodvin (48)

Helge Skodvin. Foto: Katrine Geard
Helge Skodvin. Foto: Katrine Geard

• Fotograf, medlem av Moment Agency og representert av Institute
• Aktuell med reportasje om ferger på Vestlandet i D2
• Har gitt ut fotobøkene 240 Landscapes og A Movable Beast
• Har vært nominert til Leica Oscar Barnack Award og vunnet mange priser i Årets Bilde

– Det er litt vanskelig å si. Men det er et resultat av bevisst jobbing gjennom mange år. Du må dyrke uttrykket ditt. Det kan være vanskelig å gjøre hvis du løper rundt på kveldsvakt i en avis.

Skodvin har jobbet frilans i mange år, og tatt sin andel av kveldsvakter i Bergens Tidende. Da han fylte førti, innså han at han ikke kunne sitte og vente på at vaktsjef skulle ringe for å spørre om han ville jobbe. Eller på at National Geographic skulle ta kontakt. For det siste kom ikke til å skje, trodde han. Hvis man vil noe, må man ta grep og tørre å satse.


– Jeg har tro på at man må fotografere noe man bryr seg om for at det skal bli bra. Jeg er heldig, og kan jobbe med ting jeg bryr meg om. Jeg får mulighet til å utvikle en stil. Etterhvert blir den ettertraktet, kunder vil ha deg fordi du har en stil.


– I fjor fotograferte du bibelbeltet for VG Helgs fotospesial, du har laget bok om Volvo 240. Nå har du tatt bilde av ferger på Vestlandet. Er det en rød tråd?

– Jeg er ekstremt nysgjerrig. Hvis det går en gate opp til høyre, ja, da må jeg kjøre opp til høyre for å se hva som er der. Felles i prosjektene mine er at jeg er opptatt av hvordan det er å bo i Norge. Hvordan ser det ut der vi bor? Hvis det finnes en kongstanke må det kanskje være å dokumentere vår egen samtid - hvordan det ser ut i Norge, nå.

Drømmen om å reise ut i verden og fotografere, er ikke-eksisterende hos Skodvin. Spør du ham om han kan tilbringe to uker på Elverum og ta bilder, ville han ikke tvilt et sekund.

­– Det ville vært fantastisk. Du kjenner omgivelsene, du kan de kulturelle kodene, du har estetikken inne. Det hjelper på kreativiteten. Noen tenker kanskje «bare jeg hadde vært på Bali, da kunne jeg tatt noen fantastiske bilder!». Men det er helt fremmed for meg. Norge er jo kjempeeksotisk. Det er bare å kjøre rundt å se.