Noe har skjedd med den røde løperen

• Dette er en kommentar skrevet av redaksjonen. Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.

Etter å ha jobbet som fotojournalist i 20 år har jeg dekket min andel røde løpere. Selv om det begynner å bli et tiår siden sist nå, sitter fortsatt minner om slitsom jobbing i kroppen.

Varmt, trangt og heseblesende. Ofte var det førstemann/kvinne til mølla. «Mølla», i rød løper-sammenheng, en strategisk plassering for å få det aller beste bildet av kjendisene hastende forbi.

Den gang var det knuffing, det lønte seg å være tidlig ute. Om du var stor og sterk var det en fordel. Det var ikke sjelden jeg hadde et og annet blåmerke på kroppen etter rød løper-jobbing.

Den gang var også livesendinger forbeholdt TV 2 og NRK. Deres fotografer fikk alltid de beste plassene, de sendte til gjengjeld så hardt og så mye at det gikk ut over bildene på de digitale kameraene våre. Bildene ble ødelagt av små bølger fra senderne. Det var derfor viktig å posisjonere seg så langt unna dem som mulig, men likevel nær nok til å få gode bilder.

Løper i endring

Nå har jeg dristet meg utpå igjen og sagt ja til å dekke Spellemann-utdelingen for Journalisten. Hvordan er det egentlig å jobbe på dagens røde løper?

Ganske så annerledes enn tidligere, skal det vise seg. Nå er alt nøye regissert. Alt skjer på produksjonsselskapet og NRKs nåde.

Til og med journalistene anses som rekvisitter:

– Det hadde vært fint om du kan leke litt paparazzi der inne når kamera sveiper over deg, det er jo en livesending.

En av produsentene møter meg ved døra til Sentralen midt i Oslo sentrum, og viser meg hvilke bevegelser hun mener jeg kan utføre når jeg først står der med kamera. Hun er ganske lik klisjeen av en paparazzi der hun står med bøyd rygg og hendene plassert foran ansiktet.

Jeg forklarer at jobben min som fotojournalist ikke er en lek, men rekker ikke å si stort før hun snur seg og går.

Den røde løperen er rullet ut. Kampen om beste plassering er borte, «mølla» finnes ikke lenger. Langs det sikkert ti meter lange teppet er det plassert ut ark med navn på medier. Hierarkiet er tydelig. VG først, så tre lapper til medprodusent NRK. Se og Hør og Dagbladet har fått lapp de også, men er plassert sist.

Noen har glemt NTB. Gaffa mister brått plassen sin til fordel for telegrambyrået, og må ta til takke med å stå sammen med oss andre mindre viktige publikasjoner. Der, nederst, forbi fotolyset, forbi rysjene, forbi hele den lange løperen, er det til tider antydning til litt knuffing, men det forblir rolig.

Alle inn bakveien

Der den røde løperen før var forbeholdt voksne, relativt store, fotografer med kameraer, er den nå forbeholdt unge journalister med litt for store jakker, bøttehatter og mobiltelefon de sender live med.

Fotografene er i undertall denne kvelden. Alle innfinner seg hierarkiet produsentene har lagt opp til. De eneste som prøver seg er BA, men de får raskt beskjed om å innfinne seg i sine rekker.

Utenfor vinduet står kjendisene tettpakket. Hele veien rundt kvartalet hutrer de i altfor små gullkjoler, noen er drapert i sateng, andre har vært smarte nok til å ta på seg finlandshetta. En etter en føres de inn bakdøra på Sentralen og over den røde løperen.

Hvem er hovedinngangen da til for?

Tid for lek

– Nå må vi gå! Produsenten er på plass igjen, denne gangen for å geleide oss med eksklusiv tilgang inn i det aller helligste. Det er fire av oss som har «Marmorsalen» skrevet på kortet dinglende rundt halsen.

Det er vi fire som har fått rolle som paparazzier i kveldens produksjon.

Vi får streng beskjed om holde oss i rekka i det produsenten brøyter vei inn. Varmen slår imot oss. Stuet sammen, tett i tett, dukker svette artister opp. Alle står, ingen får sitte. De nominerte i de åtte kategoriene som har fått lov til å ta imot heder og ære på scenen denne kvelden, er plassert foran scenen i grupper, alle andre må stå bak de store søylene og kameraene. De kan umulig få med seg noe av det som skjer på scenen.

Underdimensjonert er ordet som dukker opp der jeg åler meg rundt Chris Holsten, så forbi artisten Aurora.

Det er kun ett sted pressen får lov til å stå, og vi må på ingen måte forlate det knøttlille området vi er plassert i eller forlate salen før showet er over to timer senere. Arrangøren er streng idet hun peker på den lille plassen jeg får utdelt. Det er så trangt at albuene kræsjer inn i naboen når jeg hever kameraet for å ta bilder, her er det ingen fordel å være stor og sterk.

Ta makten tilbake!

Jeg ble selvsagt ikke stående i marmorsalen, ikke lekte jeg paparazzi heller. Jeg gikk før showet startet. Jeg fikk noen stygge blikk fra produsenten da jeg dukket opp i presserommet igjen, men det sto jeg godt i.

Det som slår meg når jeg endelig kommer meg ut i frisk luft igjen, er at maktbalansen har endret seg. Før var det pressen som styrte showet, nå er det produsentene som bestemmer.

Både artister og presse er gjort om til statister i deres nøye regisserte show.

At artistene er villige til å følge alle de rare reglene til punkt og prikke, er forståelig. De er nødt til å gjøre det for å overleve. Men vi i pressen, vi må ikke. Vi lever godt med oss selv, selv om vi kan mene at det er tullete at VG og NRK skal få de beste plassene. Vi kan fint si nei til å leke paparazzi, og vi kan gå når vi selv vil, og ikke minst hvor vi selv vil.

Kanskje det er på tide å ta den makten tilbake? For det er jo vi som har den, om vi ønsker det da.

For en ting er viktig å ha i mente der vi står skulder mot skulder, varme og svette:

Uten presse til stede er den røde løperen strengt tatt bare et rødt, litt slitt teppe.

LES OGSÅ:

Gonzo: Ensom og middelmådig på Skup