Mats With Greger (bildet, i kubansk krage) om å føle seg smått utenfor, på flere måter, på Skup-konferansen.
Mats With Greger (bildet, i kubansk krage) om å føle seg smått utenfor, på flere måter, på Skup-konferansen.

Ensom og middelmådig på Skup

Journalistens Mats With Greger om å være henvist til barnebordet i Tønsberg.

Publisert Sist oppdatert

«Er det en idé å dekke Skup som en slags observatør, eller?», spør jeg nyhetssjef Nils.

Pandemien har sluppet taket og hele redaksjonen skal til Tønsberg.

Vi skal dekke landets største journalistkonferanse slik vi alltid gjør, men også klare å stappe inn litt teambuilding i samme slengen. Det blir nok hyggelig, det. Allikevel er jeg litt usikker på min rolle i det hele. Halvparten av tiden min i Journalisten har vært i pappaperm, og jeg er ennå ikke i nærheten av å ha full oversikt over hvem som er hvem i Medie-Norge.

Sist jeg var på Skup-konferansen satt jeg igjen med følelsen av at det var høy «se og bli sett»-faktor. Jeg blir relativt pinlig berørt av tanken på å jakte saker og sosialisere blant redaktører og journalister jeg ikke kan navnene til.

Dermed skjer det fatale: Jeg foreslår jeg at jeg kan skrive en litt alternativ, personlig tekst som en del av dekningen vår. Det må da finnes noen Skup-deltakere som kan kjenne seg igjen i erfaringene mine. Kanskje jeg får øvd meg litt på å skrive andre ting enn rene nyhetssaker også.

«Jeg kommer jo bare til å surre litt forvirra rundt der uansett», sier jeg til Nils.

«Noe gonzo-aktig?», spør han.

«Ja. Jo. Jeg vet ikke».

Det er noe ganske bråkjekt over å tildele seg selv rollen som observatør og gonzoskribent på jobbtur. Jeg kjenner jo litt på det.

Vi kjører gonzo!

Det er lenge siden min første og hittil eneste tur på Skup.

Vi var en gjeng unge journalister fra Volda, og det var bare de mest frempå av oss som fikk til å prate med de ekte journalistene. Usikkerheten konkurrerte ganske greit med heltedyrkelsen der vi så TV-fjes og litt prektige gravejournalister snakke om suksessprosjektene sine fra scenen.

Noen skaffet seg kontakter, og andre var så freidige at de klarte å få vikariater ved å prate med folk på Skup. De fleste av dem havna på TV, har jeg inntrykk av. Jeg drakk øl og så antagelig fullstendig fortapt ut. Inntrykket mitt var at Skup framstilles som faglig arena, men at det i praksis handler om nettverking, festing og den slags.

Nå er jeg en voksen mann i fast jobb, men patetisk nok kjenner jeg på noe av den samme usikkerheten. Jeg har heller ikke vært på Skup på lenge. Nå er jeg vel som en middelmådighet å regne, blant de virkelige journalistene. I Tønsberg skal de voksne kose seg, og selv om jeg får sitte i nærheten av dem, føles det som om man er henvist til et imaginært barnebord når man må dekke hele greia.

Jeg skal til Tønsberg for å spørre pent om de andre har tid til å snakke med meg mellom de viktige fagsesjonene de skal på. Journalistene med navn skal få stå der og skinne. De skal heies på og heie på seg sjæl. Og jeg skal pliktskyldigst dekke det med stjerner i øya. En kjøter blant vaktbikkjer.

Nei, faen heller.

Jeg sender en melding til Nils:

«Vi kjører gonzo!»

Hva er gonzo?

Jeg har jo aldri skrevet gonzo før! Den umiddelbare stoltheten over å melde seg frivillig til et utstudert kulhetsprosjekt har fullstendig forduftet. Hvorfor må jeg være så svær i kjeften?

I hele min relativt begrensa journalistkarriere har jeg skrevet kort og saklig om energi og strøm, og om medier. Det er vel egentlig det. Ikke er jeg verdens beste til å skrive heller. Den eneste egenskapen jeg vet jeg har til felles med Hunter S. Thompson er et smått begynnende hårtap.

På toget til Tønsberg googler jeg «gonzo journalism» og finner ut at notatblokk og lytting er viktige våpen i gonzojournalistens arsenal. Jeg drar notatblokka opp av sekken og tenker på hørselsskaden min på høyre øre.

Drekking og mingling

Mitt første oppdrag etter innsjekk i Tønsberg er en kjapp «Skup er i gang»-sak.

Fra hotellrommet sender jeg sms til Skup-sjef John Bones og avtaler å møte ham i resepsjonen. Jeg googler raskt for å finne ut hvordan John Bones ser ut, men får bare opp bilder av den afroamerikanske MMA-utøveren Jon «Bones» Jones. Jeg finner vel ut av det, tenker jeg, og drar ned i resepsjonen igjen.

På vei inn i heisen havner jeg midt i en samtale mellom to nyankomne og åpenbare førstegangsdeltakere. Jeg kjenner meg igjen i forventningene:

«Jeg får inntrykk av det er mye drekking her», sier den ene.

«Ja, og mye mingling», sier den andre.

Nede i resepsjonen ser jeg en mann med grått hår som ser imøtekommende på meg.

«Det er deg jeg skal prate med», sier jeg før jeg titter ned på navneskiltet hans og oppdager at han ikke er John Bones, men en fyr fra VG som jeg sikkert også burde ha visst navnet på. En elendig start.

Den ekte Bones står like ved, men får ikke med seg flausen. Jeg sniker meg bort fra resepsjonen og venter til mannen fra VG har gått før jeg tar kontakt.

Nonchalant dom

Klokka fire er det offisiell åpning av konferansen. Under åpningstalen sier Skup-styreleder Nina Selbo Torset at noe av det beste hun vet er lyden av journalister som mingler. Hun liker at norske journalister én gang i året legger konkurranseinstinktet til side for å dele og å lære av hverandre.

Jeg rekker så vidt å nonchalant dømme åpningstalen som litt svulstig før en rekke krigsjournalister entrer scenen for konferansens første sesjon.

Den siste måneden har jeg ringt flere av de norske journalistene som har dratt til Ukraina, deriblant noen på scenen. Jeg har et voldsomt godt inntrykk av dem. De virker som bra folk, og de er veldig gode journalister. Etter seansen skammer jeg meg litt over min egen holdning til både tale og konferanse. Det er klart det går an å lære litt her, og jeg liker jo disse folka.

Engstelig i ølkø med Jon Wessel-Aas

Selv om gonzoerfaringen er liten, vet jeg at jeg i det minste ikke kan legge meg tidlig. Skal jeg klare å dokumentere litt av det som rører seg, er jeg nødt til å virkelig være med på festlighetene.

Selvtilliten rundt sosialiseringen er høy når jeg har de andre redaksjonsmedlemmene ved siden av meg fredag kveld i barområdet. Vi kan når som helst avbryte samtalen for å hilse på forbipasserende kjentfolk, og samtidig har jeg en trygg base de gangene jeg forlater flokken og sonderer terrenget litt på egen hånd.

Jeg går i baren for å kjøpe en øl. Der ser jeg en annen som åpenbart ikke føler seg hjemme: En ung fyr som står i ekstremt høflig avstand til bardisken. Han ser litt i overkant engstelig ut for å ta sin plass i køen, og når jeg stiller meg bak ham kommenterer jeg at vi sikkert kan stille oss inntil disken. I samme øyeblikk kommer medieadvokat Jon Wessel-Aas løpende foran oss i køen, beklager seg veldig og sier han har en utenlandsk foredragsholder som skal ha en øl. Han spør om han vær så snill kan komme foran oss.

– Det er nå du setter foten ned, hvisker jeg til fyren foran meg.

– Det kan du gjøre selv, svarer han.

Åpenbart ikke fornøyd med den dårlige spøken. Jon Wessel-Aas får med seg en øl til foredragsholderen.

Fredagen dør

Den sosiale selvtilliten forsvinner brått når alle de andre i redaksjonen bestemmer seg for å trekke seg tilbake. Jeg blir værende.

Jeg får til et par samtaler med noen av de få bekjente jeg har i lokalet, men de er der med egne redaksjoner og forsvinner raskt til sine respektive festvenner.

Jeg blir brått veldig selvbevisst og innser at jeg tråler lokalet klink aleine på jakt etter folk å snakke med. Det ser trolig tragisk ut, og jeg håper ingen legger merke til hvor mange ganger jeg har gått frem og tilbake.

Jeg går og legger meg med lav selvtillit. Håpet for lørdag kveld er synkende.

En kortermet kubaner

Lørdag ettermiddag stikker jeg innom polet. Det er ikke mulig å kjøpe drikke på det arrangerte nachspielet jeg skjønner er en greie i kveld, og jeg ser for meg at jeg kan bli en populær mann dersom jeg har med meg en del alkohol. Kanskje det kan bli en måte å komme i kontakt med folk.

Jeg kjøper to flasker grei pinot noir. Det er liksom ikke total snobb, men kanskje noe en interessant gravejournalist vil sette pris på?

Jeg har tre skjorter og ett slips å velge mellom når jeg tar på meg dressen. Ingen gonzojournalist med respekt for seg selv ville vel gått med slips, så jeg går for en kortermet skjorte med kubansk krage. Det ser mest rocka ut. Jeg er ganske tilfreds med stilen når vi går i samlet tropp til middagen, men jeg blir ikke kvitt den snikende lysten til å droppe hele gonzoprosjektet.

Gentleman gonzo

Lørdagens festmiddag og prisutdeling starter med at konferansieren kødder med lokalavisa Innherred, som er til stede med mange. Selv føler jeg det er noe nedlatende i applausen. «Så koselig at de kommer. Hurra for dem og de små, søte sakene deres», sier applausen.

Jeg tusler rundt i pausene for kanskje å oppleve litt. Prøve å ha en deltagende rolle. Det eneste som skjer er at en forbipasserende dame tror jeg stopper opp for å la henne slippe forbi, mens jeg egentlig speider for å finne ut hvor jeg skal gå.

– Åh, en gentleman, sier hun.

– Joda, svarer jeg forlegent.

Men det stemmer jo ikke. Jeg stoppet ikke for henne. Akkurat som med dette lille skriveprosjektet mitt, poserer jeg i en rolle jeg strengt tatt ikke fortjener. Gentleman Gonzo Greger.

Etter at den ordentlige jobben er gjort, er det flere i redaksjonen som holder ut lenger enn på fredag. Selv har jeg ladet opp energinivået og er klar til å holde kvelden ut. Når det nærmer seg skjenkestopp kjenner jeg at troen på prosjektet er på vei opp igjen. Jeg er jo perfekt som observatør på nachspielet som skal komme! Jeg kjenner få og få vet hvem jeg er! Nå skal jeg gli grasiøst og selvsikkert mellom samtaler og mentalt notere meg alt det interessante. I morgen har jeg nok til å skrive spydig og konsist om hovne egoer og trynefaktor på Skup.

Pølse og vin

Allerede når jeg følger strømmen av mennesker opp mot nachspiel i femte etasje, begynner troen å slå sprekker igjen. I resepsjonen selger de wienerpølser for 65 kroner, og jeg tar med meg en i hånda på vei inn i en stappfull heis. Når heisdøren lukker seg er det en i heisen som sier:

– Æsj, det stinker pølse her.

Jeg er den eneste med pølse, og i et desperat forsøk på å bedre vilkårene mine serverer jeg en velprøvd pappavits for trange heiser:

– Dere lurer kanskje på hvorfor jeg har samlet dere alle her, nærmest roper jeg ut.

Det blir veldig stille. Heldigvis kan jeg hoppe av i tredje etasje der jeg har lagt fra meg vinflaskene mine.

Kompetansesvikt

Jeg tar med meg en flaske og et glass opp til femte etasje. Denne gangen tar jeg trappene. På hotellrommet kjørte jeg på med en ekstra spray parfyme. Orker ikke flere duftkommentarer i heisen.

Med én gang jeg ser lokalet skjønner jeg at tanken om å bli en populær vin-utdeler var fullstendig idiotisk. Tre-fire hundre mennesker er trykket inn i et konferanserom og gjestene tyter ut og inn av dørene. Alle har selvsagt hørt det samme som meg, og har med seg mer enn nok drikke. Inne i lokalet er det så trangt at jeg ikke får løftet armene nok til å skjenke meg selv et glass vin engang.

Jeg presser meg gjennom folkemengden ut på terrassen, inn igjen i konferanserommet, ut i korridorene og inn igjen i konferanserommet. Hele tiden på jakt etter noe jeg kan bruke. Et eller annet rocka og festaktig jeg kan skrive om. Snart har jeg drukket opp hele flasken med vin, men er ikke kommet noe lenger. Jeg vet ikke hva jeg vil heller.

I dokøen møter jeg en hyggelig fyr som sier at Sigurd Falkenberg Mikkelsen er frustrerende å diskutere med, fordi han alltid kan komme med en referanse på et språk du ikke forstår. Jeg svarer «¡Claro que sí!”, men han synes ikke spøken er morsom.

Vinen og selvtilliten er borte. Klokka er 04:40 og jeg har verken sosial eller litterær kompetanse til å få dette skriveprosjektet i havn, tenker jeg. Min egen oppfatning av Skup som et sted der hovne og jålete bransjefjes og stjernejournalister kan heie på seg sjæl, gjør meg bare flau.

Det er jo jeg som løper rundt med det mest pretensiøse og hovne prosjektet her. Det er jeg som tror jeg kan heve meg over andre i en kvasi-intellektuell observatørrolle, og det er jeg som tror jeg har valgt en rocka og kul sjanger. Men det vet jeg jo ikke, for jeg har jo fader ikke peiling på om jeg skriver gonzo engang.

Tilkortkommenheten er ganske tyngende når klokka bikker 05.

Jeg orker ikke å se på notatene mine når jeg våkner søndag formiddag, for sent for hotellfrokost.

Powered by Labrador CMS