Geir Magne Staurland er redaktør i Gaffa og skriver en spalte der han anmelder norske musikkanmeldelser.
Geir Magne Staurland er redaktør i Gaffa og skriver en spalte der han anmelder norske musikkanmeldelser.

Musikkanmeldelser

Gaffa-redaktøren anmelder anmeldelser fra hele landet

– Det er få andre steder det skrives så mye vakkert og idiotisk på en og samme tid, sier Geir Magne Staurland om norsk musikkanmelderi.

Publisert Sist oppdatert

– Denne spalten ble til for å bejuble en døende sjanger. Det er en hyllest til musikkanmeldelsens format.

Det sier Geir Magne Staurland, redaktør i musikkmagasinet Gaffa, til Journalisten. han og medredaktør Ellisiv Sunde Myrva å skrive musikkjournalistikk-spalten «Hvem anmelder anmelderen».

I spalten ønsker Staurland å fremheve både høydepunktene og bunnpunktene i riksmediene og lokalavisene i Norge, og samtidig avsløre når den såkalte «svada-maskinen» har sneket seg forbi redaktørene, sier han til Journalisten.

– Det er få andre steder det skrives så mye vakkert og idiotisk på en og samme tid. I det ene øyeblikket skriver anmeldere nesten poetisk og litterært, i det neste er det lavpanna humor og banale konstateringer, sier Staurland.

Ideen kom til han av artisten Lokoy (Lasse Lokøy), som under By:Larm i 2018 anmeldte et av Staulands nachspiel i Natt&Dag.

– I den teksten spør Lokoy hvem som anmelder anmelderen. Vi tok en slags variant av den ideen ut i livet, men helt uten hevnmotivet og med langt mer idealistiske grunner i bunn.

Nedprioritert sjanger

Ifølge Staurland har musikkanmelderi i Norge i stor grad blitt nedprioritert og skjøvet ut i stadig minskende sidemarger. Samtidig som at spalten har en humoristisk side, ligger det også alvor mellom linjene, sier han.

– Vi ønsker å være en vaktbikkje og få norske anmeldere til å føle seg sett, vurdert, kritisert og hyllet.

Spalten er også drevet av Gaffa-journalistenes egne idealer om hva musikkjournalistikk bør være.

– Musikkanmelderi i dag kjemper en kamp mot anbefalingstyranniet. Dette handler om at all kulturjournalistikk står i fare for å reduseres til koselig snillisme og i ytterste konsekvens en hel haug med presseskriv. Det finnes utallige eksempler.

For å sette det på spissen, viser Staurland til pressens dekning av Øyafestivalen, som Gaffa selv kartla.

– Der finnes det tilsynelatende bare tre nivåer på terningen: bra, kjempebra, supert. Jeg mener vi må ta hele skalaen tilbake.

– Mer brodd og brannfakler

Gjennom spalten ønsker Staurland å blant annet å skape diskusjon og debatt rundt norsk anmelderi og kulturjournalistikk i Norge. Han mener den i dag mangler noe, og at den bør være mer engasjerende og kompromissløs.

– Vi trenger mer brodd og brannfakler, spenstige utspill og utkrystalliserte meninger, og mindre inneslutta firere som presenterer musikken som et tamt presseskriv. Vi trenger mer fremoverlent penneføring, uten frykt for represalier på neste bransjefest eller lynsjestemning i kommentarfeltet.

Musikkjournalistikk har gått gjennom store endringer de siste tiårene, sier Staurland videre.

– Før kunne man være utslagsgivende for om noen kjøpte produktet eller ikke. Man var en portvokter som påvirket om leserne valgte å åpne lommeboka eller ikke.

Men slik er det ikke lenger, mener redaktøren.

– Musikkjournalistikk er heller blitt en slags digital booklet til det man konsumerer, enten det er skrevet som en bruksanvisning, vill assosiasjonslek eller et krast manifest.

Han skulle heller ønske at musikkjournalistikken kunne være et sted for formidling av meninger som kollidere mot hverandre.

– Det bør være et sted for å lese nye perspektiver som kan prege hvordan du hører og forstår.

Store og små medier

Gaffa-spalten anmelder anmeldelser fra hele landet, fra de store mediene til lokalavisene. Redaktøren ønsket å belyse hvordan de skrives om musikk, også i småbyer og på bygda. I en av spaltene var det særlig en lokalavis som ble fremhevet for å ha slaktet egne lokale helter, mener Staurland.

– Lokalaviser driver vanligvis ikke med anmeldelser, men er skulderklappende heiagjenger. Det var derfor interessant å trekke frem et eksempel på det motsatte, selv om det ikke var så veldig godt utført.

– Spalten består av mange navn, mange aviser, mange artister. Er det en spalte for folk flest eller spesielt interesserte?

– Det er helt klart en nisjete bransjespalte, selv om folk flest sikkert kan sette pris på satiren. Jeg kan nok likevel røpe at den ikke har de høyeste lesertallene, men den har veldig lojale følger, svarer Staurland og fortsetter:

– Samtidig har den også skapt et fellesskap blant oss anmeldere på tvers av redaksjoner og byer. Jeg tror den bidrar til å knytte anmeldere sammen og gjøre oss til bedre og mer fornøyelige skribenter.

Powered by Labrador CMS