SELVMORD:
– Mediene må tåle å skrive om det som er ubehagelig

– De siste ti årene har jeg mast mye på journalister, og prøvd å lære dem opp, sier Lena-Maria Haugerud til Journalisten.

Hun driver organisasjonen Landsforeningen for forebygging av selvskading og selvmord (LFSS), og bruker en del av sin arbeidsdag på å få mediene til å skrive annerledes om selvmord.

Denne høsten er det flere i pressen som prøver på det samme. Debatten om «selvmordsparagrafen» i Vær varsom-plakaten (VVP) ble aktualisert ved en frikjennelse i Pressens Faglige Utvalg (PFU) i september.

TV 2-programmet Åsted Norge viste levende bilder av en gjenstand som hadde blitt brukt i et selvmordsforsøk på en fengselscelle. Dette mente PFU var greit, noe som overrasket mange siden VVP sier at man skal «unngå beskrivelser av metode eller andre forhold som kan bidra til å utløse flere selvmordshandlinger» (se faktaboks).

I etterkant har noen ropt om fornyelse av paragrafen, mens andre kjemper for at den skal bestå.

Alle ønsker at færre skal prøve å ta livet sitt i Norge, men hvilken rolle skal journalistikken spille i dette arbeidet, og hvordan gjøre det på best mulig måte?

Journalisten har snakket med han Jan Helge Messell, som klaget inn Åsted Norge til PFU, medieforsker Hege Lamark, etikkredaktør i NRK Per Arne Kalbakk, Reidun Kjelling Nybø i Norsk Redaktørforening, i tillegg til Haugerud i LFSS, for å prøve å komme et lite skritt nærmere et svar på disse spørsmålene.

– Redde for smitteeffekten

Haugerud har de siste ti årene ofte sendt e-poster til journalister med tilbakemelding på saker de har skrevet om selvmord. Hun synes det har skjedd mye positivt på de ti årene, men har fortsatt mye å mase om.

– Kulturen har forandret seg. For ti år siden tok jeg kontakt med en journalist i Dagbladet for å få ham til å skrive om oss som har overlevd selvmordforsøk. Han svarte «nei, det kan jeg jo ikke skrive om», sier Haugerud.

Journalisten møter henne på kontoret til LFSS midt i Oslo sentrum. Hun startet organisasjonen for ti år siden, og driver blant annet med informasjonsarbeid og en chat-tjeneste, der ungdom kan snakke anonymt med frivillige.

De fleste som jobber der, har selv ulike problemer knyttet til selvmordstanker eller selvskading, eller er pårørende til noen som har det. Det gjelder også Haugerud.

Hun mener dagens Vær varsom-plakat er med på å gjøre at journalister vegrer seg for å ta de vanskelige intervjuene, fordi de er så redde for smitteeffekten ved å omtale selvmord.

Kritisk til NRKs dekning

– Mediene må tørre å skrive om det som er ubehagelig, sier Haugerud.

Hun er opptatt av at personer som sliter her og nå skal få større plass i mediene. At deres perspektiver ikke skal drukne i historier om etterlatte.

Hun er spesielt kritisk til NRK, som de siste ukene har hatt mange saker om selvmord i psykiatrien.

– De mangler intervjuer med mennesker som faktisk har brukt akuttpsykiatrien nylig.

Hun mener det er viktig at personer som har prøvd å ta sitt eget liv ikke bare blir behandlet som skjøre, sårbare og dermed stakkarslige.

– Jeg tror journalister er redd for sårbarheten, at for eksempel intervjuobjektene skal blir dårligere av å bli intervjuet.

– Utdatert allerede i 2006

Allerede i den første versjonen av Vær varsom-plakaten fra 1936 ble omtale av selvmord sett på som noe spesielt.

Det sto at «selvmord, selvmordsforsøk eller sinnssykdom bør ikke omtales uten i helt ekstraordinære tilfeller».

I en revidering i 1975 ble den omformulert til: «Selvmord eller selvmordsforsøk skal som hovedregel ikke omtales». Dette gjaldt som presseetisk standard helt fram til 2006, da dagens paragraf ble formulert (se faktaboks).

Det ble dermed åpnet opp for å skrive om selvmord i 2006.

– Jeg mener den nye paragrafen var utdatert allerede i 2006, sier Hege Lamark, dosent i journalistikk ved Nord universitet, til Journalisten.

Dette var hun tydelig på allerede i 2007, da hun og kollega Jan-Erik Andreassen fikk i oppdrag fra Norsk Journalistlag å lage en forskningsrapport om selvmordsdekningen det første året etter revideringen. De analyserte artikler og intervjuet journalister som dekket selvmord.

– Intervjuene viste at de var veldig usikre på hva de kunne skrive og ikke. De var bekymret og redd for å gjøre feil. Etter 70 år med forbud mot omtale av selvmord, så vi at journalister hadde lite praktisk erfaring å bygge sitt skjønn på.

– Og hva gjør man hvis man er redd for å trå feil? Da holder man seg unna, legger hun til.

Lamark mener paragrafen fra 2006, som skulle føre til større åpenhet om selvmord, heller bidro til nye fareskilt for journalistene.

Hensyn til smitteeffekten

Reidun Kjelling Nybø, assisterende generalsekretær i Norsk Redaktørforening (NR), er en av dem som i høst har oppfordret til debatt om «selvmordsparagrafen», både på kronikkplass hos Medier24 og på nyhetsplass i Klassekampen.

Hun var den som ledet underutvalget som særskilt hadde ansvar for punkt 4.9, sammen med Svein Egil Omdal, Kjersti Løken Stavrum og Thor Gjermund Eriksen, da hele plakaten ble revidert i 2006.

Det ble imidlertid ikke deres forslag som ble tatt med inn i Vær varsom-plakaten som vi kjenner den i dag. De foreslo ikke de setningene som gir pressen ansvar for smitteeffekten av det de skriver.

Forslaget var gjennom en høringsrunde, der et innspill fra Seksjon for selvmordsforskning- og forebygging ved Universitetet i Oslo (UiO) fikk gjennomslag.

Det ble da lagt til at man ikke skal skrive om forhold som kan «utløse flere selvmordshandlinger» (se bilde under).

– Aldri hensikt med forbud

Helsefagmiljøet ved UiO fikk dermed påvirke Vær varsom-plakaten, slik at journalister og redaktører landet over skulle ta hensyn til smitteeffekten når de skulle begynne å omtale selvmord.

– Noe av det spesielle med dette punktet i plakaten er at vi i Norge går lenger enn de fleste andre land når det gjelder å koble selvmordsomtale opp mot faren for at den skal utløse flere selvmord, sier Reidun Kjelling Nybø til Journalisten.

Hun jobbet som journalist den gangen i 2006, og ga ut boka «Fra tabu til tema - selvmord i mediene» i 2007.

Selv om Nybø gikk ut og oppfordret til debatt nå i høst, etterlyste hun debatten allerede for to år siden i en artikkel i tidsskriftet Suicidologi.

Det er krevende for redaktører og journalister å ta hensyn til at medieomtale kan føre til flere selvmord, mener hun.

– Det finnes noe internasjonal forskning på dette med smitteeffekt av medieomtale, men ingen norsk forskning.

Nybø sier det aldri var utvalgets hensikt at det skulle bli et forbud mot omtale av selvmordsmetode.

– Det har blitt skrevet om brusikring i pressen både før og etter 2006, så metode har blitt nevnt. Men noen har oppfattet dagens paragraf som et forbud.

Hun tror det nå skjer en endring av hvordan man snakker om selvmord, både i samfunnet generelt og i pressen.

– Jeg tror Åsted Norges innslag, som ble frikjent tidligere i høst, hadde blitt felt eller fått kritikk for noen år siden.

Hun varsler at redaktørforeningen kommer til å skrive en ny veileder til sine medlemmer for omtale av selvmord.

– Trenger ikke nyss om en ny metode

Det var Jan Helge Messell som klaget inn Åsted Norge til PFU. Han sitter i styret til organisasjonen LEVE (Landsforeningen for etterlatte etter selvmord) i Agder, men klaget inn Åsted Norge som privatperson.

– Jeg er for at selvmord bli omtalt, men ikke selvmordsmetode. Det kan ha en smitteeffekt, sier han.

Messell mener ikke at mediene aldri skal omtale metode, men at det må ha en journalistisk verdi og være en viktig del av historien, noe han mente det ikke hadde i Åsted Norge.

– Det finnes så mange som sliter i Norge, de trenger ikke å få nyss om enda en metode.

Vil prate om egne erfaringer

Selv snakker Messell mye om selvmord, holder foredrag og uttaler seg i pressen. Han har selv prøvd å ta livet sitt, og har mistet en bror slik. Han er opptatt av at det er store mørketall, og at selvmord må snakkes om. Både i samfunnet generelt, men også i mediene.

– Jeg snakket om selvmord i avisa flere ganger. Det er ikke noe problem å omtale det, og jeg tror ikke noen går og tar livet av seg selv om jeg prater om at jeg selv har prøvd.

Messell tror heller det er motsatt, at det å være åpen kan bidra til å hindre noen i å ta sitt eget liv. Han deler gjerne både hvordan det er å være etterlatt og hvordan det er å slite selv.

– Jeg vet hvordan det er å ha det mørkt. Dessverre er det noen som tenker at de løser et problem for familien sin hvis de tar sitt eget liv.

Første gang Messell prøvde å ta sitt eget liv var han åtte år – nå vil han vise andre at det finnes håp ved å fortelle om sine erfaringer.

– Hadde jeg klart det den gangen, hadde jeg ikke oppnådd det jeg har i dag. Jeg har for eksempel deltatt i «strong man»-øvelser, og vært i Sibir som president for MAS Bryting Norge. Jeg håper det hjelper at jeg som et sannhetsvitne kan fortelle at det kan bli bedre, og at det teller mer enn hvis en psykolog sier det samme.

Messell er skuffa over PFUs kjennelse, og håper ikke dagens punkt om selvmord i VVP blir endret.

Vil endre paragrafen

Lena-Maria Haugerud i LFSS mener det blir kunstig at de redaksjonelle mediene skal forholde seg til et veldig strengt regelverk når nye medier og fiksjonen ikke gjør det, og nevner blant annet Google, Youtube og TV-serier. Hun tror ikke smitteeffekten er større fra redaksjonelle medier enn fra fiksjonen.

– Jeg så nylig en engelsk krimserie på NRK der en person hoppet utenfor en klippe. Kan man være mer konkret? Det samme gjelder selvskading, som det hender at også blir vist på TV.

– Det visuelle vekker kanskje mer følelser enn når det formidles med tekst. Jeg kjenner selv på «suget» når jeg ser noen hoppe fra en klippe på film.

Pressen bør ikke omtale selvmordsmetoder ukritisk, mener Haugerud, og at det ofte heller ikke har noen hensikt å gjøre det. Likevel tror hun det kan være hensiktsmessig å endre Vær varsom-plakaten.

Hun mener ordet «respekt» er nøkkelen.

– Det viktigste er at journalister viser respekt for de det gjelder, fordi det er virkelige mennesker det er snakk om.

– Jeg ønsker i utgangspunktet at vi skal «snakke ihjel» selvmord.

I tvil om behovet for en paragraf

Hege Lamark, medieforskeren ved Nord universitet, er i tvil om pressen behøver en egen paragraf for omtale av selvmord i Vær varsom-plakaten.

Selvmord bør behandles likt som andre alvorlige og sårbare hendelser som pressen skriver om, mener forskeren, for eksempel ved at journalistene er varsomme med utbrodering av groteske detaljer.

Hun er tydelig på at dét ikke er det samme som etisk frislipp i redaksjonene.

– I de fleste saker er det irrelevant å omtale metode, på samme måte som det er irrelevant å omtale de fleste selvmord. Men frykten for å omtale metode bør ikke komme i veien for å dekke alvorlige samfunnsproblemer.

Hun sikter til problemer med sikring av bruer, utforming av rom på sykehus og i fengsel, og tog- og trailersjåfører som ufrivillig blir en del av en persons selvmord.

Lamark er kritisk til at «selvmordsparagrafen» bygger på forestillingen om en smitteeffekt, noe hun ga uttrykk for i rapporten hun skrev i 2007.

– Det er et syn på medievitenskapen som man har gått bort i fra for lenge siden. Jeg har ikke tro på at smitteeffekten skal styre journalister, som er lekfolk og ikke har så mye grunnlag for å mene noe om en eventuell smitteeffekt.

– Effektforskning viser at det er så utrolig mange ting som spiller inn på hvordan et mediebudskap mottas og fortolkes av publikum. I dag er det som står i de redigerte mediene til de grader utfordret av sosiale medier, så det går ikke an å se for seg at man skal beskytte verden mot selvmord ved ikke å skrive om det.

Endret praksis etter PFU-kjennelse

En av redaksjonene som har endret praksis etter frikjennelsen av Åsted Norge i PFU, er NRKs nyhetsredaksjon.

De siste ukene har de publisert mange saker om selvmord i psykiatrien.

I arbeidet med disse sakene kom frikjennelsen i PFU, som ga et signal om at det i noen tilfeller kan være innenfor god presseskikk å omtale metode.

– Den fikk innvirkning på våre diskusjoner, og har ført til at vi har vært mer åpne og konkrete enn tidligere, sier Per Arne Kalbakk, etikkredaktør i NRK, til Journalisten.

Kalbakk ble intervjuet om dette først i Klassekampen i forrige uke.

Han forteller at de har valgt å være noe mer konkret enn de ville vært tidligere. De refererer for eksempel til tilsynsrapporter, der beskrivelser av gjenstander kan gi leseren et hint om metoden som ble brukt til selvmord eller selvmordsforsøk.

– Vi har vært opptatt av er hvilken omtale av metode som er relevant og som fyller et allment informasjonsbehov.

Journalistene leste gjennom 200 tilsynsrapporter, der det i nesten halvparten av dem hadde skjedd lovbrudd eller rutinesvikt. Det handlet stort sett om at gjenstander burde ha vært tatt fra pasienter som skulle være alene på rommet, i tillegg til mangelfull diagnostisering, ifølge Kalbakk.

– Det viktigste var å kunne fortelle om systemsvikt, men da mente vi det var viktig å fortelle hva svikten besto i.

Tok forholdsregler

NRK valgte likevel å være forsiktig i omtalen, og koblet for eksempel ikke gjenstand direkte til dødsårsak. De viste heller ikke bilder av gjenstandene, slik det ble gjort i Åsted Norge.

Kalbakk sier at de fortsatt er varsomme, og tar flere forholdsregler når de lager saker om selvmord. De har valgt å publisere sakene over en lengre tidsperiode, slik at dekningen ikke skal oppleves som så massiv, i tillegg til at de forhører seg med fagpersoner og organisasjoner for pårørende.

– Det er vanskelige avveininger å ta, det gjelder folks liv og død. Vi omtaler noe som er en tragedie for tusenvis av pårørende rundt om kring. Det er en krevende oppgave som vi tar på alvor og ikke slumser med.

Svarer på kritikk

Kalbakk sier han er enig med Lena-Maria Haugerud fra LFSS i at det er viktig å snakke med folk som nylig har erfaring med problemene som det blir skrevet om. Han mener det er to grunner til disse ikke har blitt intervjuet i denne omgang.

– For det første har vi sett på tall fra 2017 og tidligere, så hvis vi hadde trukket fram enkeltpersoner, hadde det uansett ikke vært noen som nylig hadde vært lagt inn på institusjon.

– For det andre handler det om en varsomhetsvurdering. Mennesker som nylig har prøvd å ta livet sitt, eller pårørende til noen av dem, er i en sårbar situasjon, mulig i sjokk, der det ikke er sikkert at de ser konsekvensene av å bli intervjuet av pressen. Vår erfaring er at det er viktig å snakke med slike kilder over lenger tid.

– Men det er absolutt et godt og tankevekkende perspektiv, som vi kan ta med oss videre i framtidig journalistikk om selvmordsforsøk og selvmord.

Kalbakk ønsker en debatt om «selvmordsparagrafen» velkommen. Han mener det behøves nå som kjennelsen fra PFU strider mot tidligere tolkning av Vær varsom-plakaten.

– Det er et dilemma at vi nå ikke vet hva vi skal forholde oss til. PFU har gjort en litt annen vurdering enn tidligere, så hva betyr egentlig det?

Trenger du noen å snakke med?

• Mental helse hjelpetelefon: 116 123
• Kirkens SOS hjelpetelefon: 22 40 00 40