I Jon Haukelands nye dokumentar spiller hovedpersonene seg selv i gjenskapte situasjoner

I dokumentarfilmen «Krigere» følger journalist og regissør Jon Haukeland ungdomsarbeideren Berat Jusufi som får ansvaret for å hjelpe 15 år gamle Mamo ut av et av Oslos kriminelle nettverk.

Her bruker Haukeland de samme nyskapende metodene som i sin forrige film, «Barneraneren» fra 2016. «Krigere» består av rekonstruksjoner der alle involverte spiller seg selv. Manuset er skrevet med utgangspunkt i dybdeintervjuer med hovedpersonene og andre involverte som Haukeland gjorde mellom 2017 0og 2019.

– I løpet av de to årene skjedde det mye i Berat og Mamos liv, og de var åpne og hadde tillit til meg, slik at jeg fikk innsikt i hva de sto ovenfor av utfordringer, sier Haukeland til Journalisten.

Haukeland kom i kontakt med Berat og Mamo under opptaket til Barneraneren, da de ble kastet inn i filmproduksjonen for å spille biroller.

– Berat fortalte meg at han hadde en spesiell historie han ønsket å dele, og jeg skjønte at de hadde noe spesielt som ville gjøre seg bra på film.

Før innspilling

I starten av filmen følger vi Mamo. Han har det vanskelig hjemme og havner i trøbbel med politiet. Så kommer redningen når ungdomsarbeideren Berat fra NAV på Grünerløkka lar ham flytte hjem til seg og følger ham tett med omsorg og grensesetting. Problemet er at Berat selv har kriminell bakgrunn, og etter en konflikt med politiet begynner de å undersøke dette nærmere.

– Da får Berat vite at kan ikke kan ha Mamo boende hos ham. Det var et veldig hardt slag for ham, for han hadde åpnet døren og hjertet til denne gutten. Historien begynte å handle om at han ønsker å redde seg selv gjennom å redde Mamo, sier Haukeland.

Berat hadde nemlig liknende oppvekst som Mamo, med problemer i hjemmet. Han vokste dermed delvis opp hos en vertsfamilie i Gol i Hallingdal.

Haukeland foreslo til Berat og dra på besøk hos vertsmoren Karianne, og han filmet samtalen mellom de to i ren dokumentarisk form. Her diskuterer de den utfordrende barndommen til Berat og hans virkelighetsoppfatning av å vokse opp som innvandrerbarn på et tettsted.

– Her var det ingen manus. Jeg filmet den fire timer lange samtalen uten innblanding. Da følte jeg at dette var et gjennombrudd. Dette var samtidig som at Mamo gikk gjennom en vanskelig periode. Da skjønte jeg at det lå en film her.

Manus og rekonstruksjoner

Da Haukeland skulle skrive manus hadde han fulgt Berat og Mamo i to år, og satt med 14 dybdeintervjuer på rundt én time hver. Han har forsøkt å rekonstruere historien med så mange detaljer som mulig, sier han. Da de skulle filme, fikk de ikke-fiktive karakterene rammene for scenen og tema for samtalene. Utenom det, fikk de frihet til å rekonstruere scenene selv gjennom samtaler og improvisasjon.

– Når de skulle spille inn scenene som allerede hadde skjedd i virkeligheten, ønsket jeg at alle som var med skulle ha eierskap til historien. Tilstedeværelsen deres er veldig viktig. Og jeg må si at de har gjenskapt scenene mye bedre enn hva jeg noen ganger kunne skrevet eller tenkt ut selv, sier Haukeland.

Det er ikke bare hovedpersonene og deres nærmeste som spiller seg selv og har bidratt med sine versjoner av hendelsesforløpet. Haukeland har også fått med seg blant annet politifolk, miljøarbeidere og barnevernsarbeidere som har vært involvert i historien til Mamo og Berat.

– Det er spennende å skape en felles fortelling med aktører som står på forskjellige sider. Alle opplever ting annerledes og det samme gjelder i iscenesettelser. Jeg er veldig stolt av at alle har stilt opp. Det viser at det finnes en vilje om forbedring i institusjonene også, sier han.

Grundig reseach

Hver scene er som å lage en egen film, sier han videre.

– Det som var spesielt krevende var å lage scener som viser kompleksiteten i situasjoner og at alle følte at deres versjon og fortelling ble representert, sier Haukeland.

Selv om det er hovedpersonenes opplevelse som blir skildret i størst grad i filmen, understreker Haukeland at det også finnes en journalistisk tilnærming i metoden hans. Han har gjort grundig research og dobbeltsjekket fakta med de ulike instansene før gikk i gang med innspillingen.

– Det å hente inn mange opplysninger og få et større bilde er mitt ansvar for å kunne differensiere mellom de ulike stemmene. Her er det et journalistisk arbeid som ligger til grunn, sier han.

I dag blir filmen «Baneraneren» brukt internt av politiet for å forstå de kulturelle prosessene blant ungdommen generelt og for de som er knyttet barnevernsinstitusjoner, avslutter Haukeland.

LES OGSÅ:

– Dianas forhold til pressen var veldig komplisert