Da Diana døde i 1997 var hun en av verdens mest fotograferte kvinner i verden.
Da Diana døde i 1997 var hun en av verdens mest fotograferte kvinner i verden.

– Dianas forhold til pressen var veldig komplisert

Men flere enn journalister burde tenke over sitt ansvar, mener regissør Ed Perkins.

Publisert Sist oppdatert

12. august, bare få dager før 25 års-markeringen for prinsesse Dianas død, kommer dokumentaren «Prinsessen» på norske kinoer og strømmetjenesten HBO Max. Bak verket står den Oscar-nominerte dokumentarskaperen Ed Perkins.

Dokumentaren handler om Dianas liv fra hun ble gift med den britiske tronarvingen til hennes død i 1997. Journalisten har snakket med Perkins om hans valg om å utelukkende bruke arkivmateriale for å gjenfortelle historien om det mest omtalte kongehus-medlemmet i moderne tid.

– Jeg har hatt et ønske om å lage en dokumentar om Diana lenge, og jeg ville ikke laget den om jeg ikke følte jeg kunne bringe noe nytt til historien vi allerede kjenner til, sier Perkins til Journalisten.

Han mener mange av de tidligere dokumentarene om prinsessen ofte er spekulative, og prøver å finne svar på hvorfor livet hennes endte opp slik det gjorde.

– Men den delen av Dianas historie jeg synes er mest interessant og mindre utforsket, er hva den kan fortelle om alle oss: publikumet. Vi gir seerne muligheten til å se seg selv i speilet, hva deres rolle i det hele har vært, og til å komme med egne konklusjoner om hva som skjedde, sier Perkins.

Utelukkende arkivmateriale

Filmens mål er å nærmest tvinge seerne til å stille seg selv spørsmålet om deres forhold til Dianas liv, til monarkiet og generelt om forholdet til kjendiser og mennesker i det offentlige liv, forteller filmskaperen.

Istedenfor å bruke retrospektive intervjuer, der eksperter og folk som kjente prinsessen forteller sin versjon av hendelsesforløpet, har Perkins valgt å kun bruke arkivbilder, -videoer og -lydopptak.

– Jeg opplever at dokumentarer uten fortellerstemme, kun basert på arkivmateriale, ofte er enormt oppslukende. Min erfaring er at de kan være trollbindende og ta seerne på en veldig følelsesladet reise, sier Perkins.

Ed Perkins har blant annet laget filmene Searching for Sugar Man, Black Sheep og Tell Me Who I Am.
Ed Perkins har blant annet laget filmene Searching for Sugar Man, Black Sheep og Tell Me Who I Am.

Filmen skal ikke kun formidle informasjon. Perkins' tolkning er at folkets relasjon til Diana var hverken akademisk eller intellektuell, men heller emosjonell.

– Arkivene er ment til å fungere som en slags tidsmaskin som tar seerne tilbake til fortiden slik at de kan selv få innsikt i det som skjedde. I denne historien er det umulig å komme med et objektivt synspunkt. Det interessante med historien er at vi alle tar med vår emosjonelle bagasje inn i Dianas historien, sier han.

Perkins har hele veien jobbet bevisst med å ikke ha en agenda med formidlingen av filminnholdet. Dokumentaren er hverken kritisk mot pressen eller mot monarkiet, mener han.

– Det var det britiske folket som forventet at Dianas liv inn i monarkiet skulle være et eventyr. Og det er selvfølgelig hun som måtte betale prisen for det, sier Perkins.

Et puslespill

Å rekonstruere hele historien med kun arkivmateriale var både begrensende og utfordrende, uttaler regissøren. Diana har blitt enormt mye omtalt, fotografert og filmet, sier Perkins. Han brukte flere måneder på å dykke ned i de tusenvis av timene med opptak.

– ­Det var veldig komplisert å få med alle bitene i livet hennes. Spesielt når arkivmaterialet er slitt, lyden er forferdelig og bildekvaliteten er dårlig, sier han.

Videre sier Perkins at han ikke ønsket å begrense seg til de kjente delene av Dianas liv, men heller prøve å vise frem de mer ukjente, innsiktsfulle delene.

– Jeg satt i to måneder i 10 til 12 timer hver dag med å analysere filmopptak og prøve å finne de små gylne øyeblikkene. Det kan være små detaljer som et blikk, en samtale eller en uttalelse.

Noen ganger ville han vise en slik detalj til teamet sitt, og ble overrasket over at kollegaene ofte hadde en helt annen tolkning av situasjonen og Dianas følelser.

– Det viser bare enda mer at vi skapte vår egen versjon av Dianas historie og projiserte oss på Diana den gangen med våre egne forventninger, håp og frykt.

Tusenvis av timer

En annen utfordring var, ifølge Perkins, å klare å fortelle hele historien fra start til slutt, i og med at han ikke kunne fylle ut hullene med egne opptak.

– Vi skjønte etter hvert at vi brukte tusenvis av timer bare for å formidle en historie som de fleste allerede kjenner til. Utfordringen her var å likevel klare å få frem nyansene og dybden i historien.

For å få det til hørte klippetemaet på radioklipp, telefonsamtaler, paneler og tv-show der menneskets syn på monarkene og Diana kom frem.

– Vi dykket ned i det for å prøve å skape en slags virvel med masse ulike stemmer fra vanlige folk som følte de hadde en andel i historien hennes.

Hjemmekontor

Perkins sier han har hatt lyst til å lage denne dokumentaren i flere år, men det var under pandemien og nedstengningen at han virkelig grep sjansen.

– Som regissør kunne jeg ikke lenge reise eller tilbringe tid med mennesker, noe som er et viktig utgangspunkt for en dokumentar. Plutselig fikk jeg sjansen til å lage denne dokumentaren fra hjemmekontor uten å trenge å gå ut i det hele tatt, sier han fornøyd.

Det var ikke før dokumentaren var helt ferdig at Perkins fikk samlet hele film-staben til en fellesvisning i London.

– Vi brukte to år på denne filmen og hadde mye digital kontakt med hverandre. Men vi møttes aldri fysisk, noe som er ganske sykt å tenke på. Det har vært en veldig interessant prosess.

Den tabloide pressen

Som mange vet, ble Diana nærmest fotfulgt av paparazziene. Hun hadde status som en superstjerne i den tabloide pressen og var gjenstand for overskrifter nesten daglig.

Det finnes mange dokumentarer som belyser dette aspektet, og Perkins' verk er intet unntak. Filmen viser tydelig den frenetiske besettelsen den britiske tabloide pressen hadde for prinsessen. Det er ikke mulig å fortelle historien uten å vise hennes kamp mot det konstante rampelyset, mener han, for det er et meget sentralt aspekt ved hennes liv.

I filmen kan seerne tydelig se hvor langt paparazziene var villige til å gå for å få et bilde av Diana og hennes familie.

Blomster fra de sørgende utenfor Kensington Palace dagene etter prinsesse Dianas begravelse i september 1997.
Blomster fra de sørgende utenfor Kensington Palace dagene etter prinsesse Dianas begravelse i september 1997.

Men Perkins dokumentar er ikke ment som en kritikk mot pressen, gjentar filmskaperen.

– Til syvende og sist faller ansvaret på publikumet – de som kjøper og leser om henne i avisen. Filmen skal få oss til å tenke på vår egen rolle. Sannheten er at mange liker å lese om, og se bilder av kjendiser. Det har konsekvenser for deres liv, uten tvil.

Dianas historie ble forvandlet til en svært underholdende såpeopera, mener Perkins: Det finnes utallige spekulasjoner og konspirasjonsteorier om hennes person, liv og død.

– Dianas forhold til pressen var veldig komplisert. Det er klart at pressen bør ha begrenset seg i mengden omtale av Diana, men sannheten er langt mer kompleks enn som så. Jeg håper at de som ser dokumentaren omfavner denne kompleksiteten slik at vi kan starte å ha en ærlig samtale rundt dette temaet, avslutter Perkins.

Powered by Labrador CMS