Et gjennomgående trekk i norsk mediekritikk er at redaktører og journalister later som de ikke har hørt kritikken. Det lønner seg. Eller rettere: Det lønte seg.
Mediene hadde lenge et tilnærmet monopol på å påvirke. Redaksjonen selv valgte ut et begrenset antall innvendinger mot sitt journalistiske arbeid for offentliggjøring og svar.
Makt blir brukt
Det sier seg selv at denne makten er blitt misbrukt, lik all makt. Fristelsen var og er stor til å vise fram den kritikken det er lett å svare på, den som ikke rokker for sterkt ved selvbildet og merkenavnet og den som kommer fra kilder og maktpersoner man ønsker et langsiktig forhold til.
Selvsagt finnes utallige unntak, der man for debattens skyld eller av enda mer høyverdige årsaker har fulgt andre kriterier. Men jeg tror den som benekter at en slik fristelse er nødt til å oppstå i et tilnærmet monopol, ikke har et realistisk syn på makt.
Det er «gode» grunner til å fortie kritikk. Hvis man har en dårlig sak, er det bedre jo færre som oppdager det. Slik tenker andre næringsdrivende og institusjoner, inntil medienes standhaftighet beviser at det ikke nytter.
For mediene kan det nytte lengre, siden vi i Norge har svak tradisjon for at mediene kritiserer hverandre og kritikerne har hatt svært få alternativer til debattredaktørens velvilje, og noen ganger velviljen hos debattredaktørens overordnede.
Gammel vane vond å vende
Nettet har brutt massemediemonopolet. Nå kan en bloggpost bli lest av 500, 3000 eller 10.000 personer. Nisjemedier som Journalisten når ut til langt flere enn før. Likevel velger mediene som klar hovedregel å ignorere den konkrete kritikken som framsettes i disse mediene.
Det siste året har jeg sett mange eksempler på denne destruktive taktikken. Den er destruktiv fordi den stenger for nyttig debatt som kunne gjøre mediene bedre.
Her er noen eksempler:
Fatwa
Hege Storhaug spurte sist uke Aftenpostens redaktør hvordan avisa kunne rose den muslimske geistlige Yusuf al-Qaradawi for to år siden. Sist søndag fortalte avisas medarbeider Halvor Tjønn at al-Qaradawi hyller Holocaust.
Storhaug skrev et innlegg til Aftenposten mandag og fikk beskjed om at det ville bli publisert onsdag. I mellomtiden ville avisa bringe en lederartikkel om egypteren, som leder det europeiske fatwarådet.
Avisen har ikke kommentert Storhaugs innspill. Mange av hennes reaksjoner oppfattes som utidige og motivert av holdninger redaksjonene ikke deler. Det er heller ikke noe krav om at man skal besvare hennes aller andres kritikk. Men i nyhetsuka da nesten alt dreide seg om hijab, islam og toleranse, ville det vært interessant å lese Aftenpostens svar på utfordringen.
Dagbladet
I en leserkommentar på Journalisten.no, hevdet en medarbeider i DagenMagazinet at Dagbladet stjal hele oppslaget onsdag 11. februar fra dem.
Dagbladet svarte ikke. Derfor skrev vi en epost til nyhetsredaktør Peter Raaum og spurte om han hadde sett den og om det ville komme en replikk. Raaum svarte pr. epost:
«Hei Helge.Beklager altfor seint svar. Ferie!Men uansett: Ikke noe vi skal ha stort replikkskifte om, så vidt jeg er informert om.»
Dette er den samme avisa vi på lederplass anklagde for å true sine medarbeidere med oppsigelse, hvis de viderebrakte intern informasjon. Uten at direktør eller redaktør fant det formålstjenlig å svare.
Dagsavisen, Aftenposten, NTB
Jan Arild Snoen bedriver ofte avansert og tallbasert mediekritikk på nettstedet Minerva. Han har det siste året gått i rette med en rekke medier, som så langt vi kan registrere, har unnlatt å besvare kritikken.
Dagsavisen presenterte i september en Fafo-rapport om overvåking i arbeidslivet. Snoen mente avisen utelot helt sentral informasjon. Verken journalist Heidi Taksdal Skjeseth eller noen av redaktørene har svart.
Han arresterte også Aftenposten for å ha kopiert feilaktig informasjon fra Dagsavisen. Lars Hellberg og redaktørene i Postgirobygget forble tause.
NTB har også valgt å ignorere Minerva-spaltisten, som da han i oktober kritiserte byråets dekning av FNs miljørapport.
VG
Jeg tok i fjor for meg en fire siders featuresak i VG Helg om organtyveri i Albania. Det er mulig verken journalisten eller noen i redaksjonsledelsen så kritikken. Hvis de leste den, antar jeg at man syntes kritikken var så dårlig underbygget at alle måtte forstå det.
Det er godt mulig, både blogging og kommentarer har ofte det til felles at de bygger på svakere faktaundersøkelser enn god journalistikk. Men når det skjer så ofte, må man likevel spørre om det er et fornuftig valg.
Mediene får mye kritikk, og den bygger ofte på urealistiske forestillinger om dagsmedier eller rent ideologiske innvendinger. Det er klart man ikke kan besvare alt. Men det er samtidig en risiko for at den ubesvarte kritikken undergraver tilliten til mediet blant dem som leser den, enten de er mange eller få.
Journalister og redaktører har ofte stappfulle arbeidsdager. Jeg tror likevel at de som tar seg tid til å besvare kritikk og delta i samtale med leserne, både vil lære mye og vinne respekt. Slik ligner mediene på bedrifter og institusjoner vi daglig krever åpenhet av.
