Tidligere journalist Petter Nome om klimaendringene:
– Jeg skylder på både politikere og journalister

– En kollega av meg hadde lest en artikkel i The Guardian om noe han kalte drivhuseffekten. Jeg hadde ikke hørt om det før, men fant ut at dette måtte vi se nærmere på, forteller tidligere NRK-journalist Petter Nome.

Året var 1988 og denne artikkelen ble starten på arbeidet med dokumentarfilmen «Året 2048: Drivhuseffekten», som han laget sammen med Torbjørn Morvik.

Filmen er en framtidsfilm som beskriver hvordan klimaendringene kan ha forandret jorda i 2048: mer regn og varmere somre i Norge, flere flyktninger, mangel på mat og vann i verden, opptøyer og uroligheter i Sør-Europa og endringer i økosystemer.

– Ukjent fenomen

Journalisten møter Nome på Litteraturhuset i Oslo tirsdag 10. mars, der han holder et innlegg på et seminar om klimajournalistikk i regi av Norsk mediehistorisk forening. Han viser også en del av filmen som ble sendt på NRK for første gang for 32 år siden.

Nome og Morvik jobbet i et år med denne filmen og en lignende film om ozonlaget. De reiste rundt for å intervjue internasjonale forskere om klimaendringer.

Han forteller at det var mye lettere å illustrere og konkretisere konsekvensene av ozonlaget enn drivhuseffekten.

– Vi følte vi sto overfor en enormt formidlingsproblem. De aller færreste hadde hørt om dette. Det var et totalt ukjent fenomen som befant seg i nerdekretser, sier Nome fra podiet.

Han ramser opp faktorer som gjorde det vanskelig å lage TV av dette: FNs klimapanel hadde ennå ikke slått fast at klimaendringene var menneskeskapte, det som foregikk var kjemiske, usynlige prosesser langt oppe i atmosfæren, utviklingen ville ta tid, og var langt fram i tid til de ville se konsekvensene.

– Vi sleit med å finne gode bilder som kunne illustrere katastrofene som vi så for oss at kunne komme. Det hadde vært utrolig mye lettere i dag.

Alarmister

Filmen åpner med bilder av bølger som slår inn mot land, og med denne teksten:

«Dette er et program om morgendagens verden. Det er ingen science fiction. Nyhetsbulletinene fra 2048 bygger på scenarier og modeller som er utviklet av dagens forskere. Året 2048 kan synes langt unna. I virkeligheten er det nært. Mange av oss vil være i live. Ganske sikkert våre barnebarn. Og de barna som fødes i dag...»

– Vi bestemte soss for å være alarmister. Vi hadde et premiss: hvis vi tar signalene på alvor, slutter vi å eksperimentere med våre barns framtid. Det var det vi ville formidle, sier Nome.

Han forteller at dette var en av de første filmene med internasjonalt tilsnitt som tok opp temaet global oppvarming, og at den er vist i 183 land. Den har fikk også flere filmpriser.

– Skapte frykt

Filmen fikk også stor oppmerksomhet i Norge.

– Det kom veldig mange reaksjoner fra publikum som så dette og ble redde. De ringte ned både NRK og Miljødepartementet. Filmen skapte mye frykt rett og slett, men det roa seg veldig fort, sier Nome til Journalisten.

– Var det ingen andre norske medier som kasta seg på?

– Nei, ikke som kasta seg på. Det var jo mange som la merke til filmen. Den førte nok til noe, men både i Norge og internasjonalt har det tatt tid før klimaendringer ble en del av samtalen, sier han og legger til:

– Jeg skylder både på politikere og journalister, det føltes vel litt for teoretisk og abstrakt til at de ville bruke tid på det.

– Husker du hvordan dere håndterte den vitenskapelige usikkerheten den gangen?

– Det var mer usikkert da, men vi tenkte at her er det tilstrekkelig mange forskere som er enig om hva som kommer til å skje med for eksempel havstigning og den økologiske balansen, sier han og legger til:

– Vårt budskap var at vi måtte ta signalene fra forskerne alvorlig. Og så ville tiden vise hva forskningen kom fram til. Men forskningen har i dag bekreftet mer og mer.

– Stolt over å ha laga filmen

– Føles det godt at dere ikke tok feil?

– Jeg sto i spissen for demonstrasjoner mot Irak-krigen, og snakka om at det kunne destabilisere Midtøsten og gi nytt liv til terrorisme. Jeg går ikke rundt og er glad over at jeg fikk rett i det.

– Når det er sagt, er jeg stolt over at vi laget den filmen, at vi var så tidlig ute, sier Nome.

Han legger til at han synes det er fortvilende å se hvor mange andre hensyn som tas foran hensynet til klimaendringene.

– Norge ser ikke de forpliktelsene vi har som et så ekstremt rikt og vellykket land. Vi kan diskutere olje versus gass og alt det der, men hovedprinsippet er at vi kan gjøre mye mer enn vi gjør i dag.

LES OGSÅ:

Klimajournalistikk: – Vanskeligere å lage reine gladsaker om olje i dag