Debatt:

De store mediene har noenlunde samme syn på nesten alle saker i samfunnsdebatten og politikken, mener Leif Osvold.
De store mediene har noenlunde samme syn på nesten alle saker i samfunnsdebatten og politikken, mener Leif Osvold.

De store avisene er for like

Utgjør en grå masse av konformitet

Publisert Sist oppdatert
  • Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Norske hovedstrømsmedier (HSM) består av Aftenposten, VG, Dagbladet, NRK, TV 2 og de fire store regionavisene i Kristiansand, Stavanger, Bergen og Trondheim. Schibsted eier fem av disse syv avisene. Noen vil vel også inkludere Dagens Næringsliv (DN) i HSM.

I de følgende resonnementer unntar jeg NRK og TV 2, selv om de i mange henseender faller inn under det mønsteret som gjelder for avisene i HSM-sfæren. I tillegg består den norske pressen av flere hundre lokalaviser og en håndfull små og mellomstore nisjeaviser som får pressestøtte.

Samme syn

HSM utgjør en grå masse av konformitet. De har noenlunde samme syn på nesten alle saker i samfunnsdebatten og politikken. Det er selvsagt nyanser og noen avvik, men det forstyrrer ikke dette helhetsbildet.

HSM er verdiliberale på alle områder som gjelder kjønnsideologi, samliv og bioteknologi - positive til innvandring, muslimer, islam og flerkulturelt samfunn - støtter klimalobbyen, IPCC og alle klimatiltak - positive til Forsvaret, Kongehuset, Kirken, EU, EØS, NATO og FN – anti-Trump og pro Demokratene - for statsstøtte til alle religiøse samfunn, NGO-er, pressen og frivillige organisasjoner – støtter alle minoriteter – negative til Frp - positive til u-hjelp – anti-nasjonalister.

Det er en nærmest surrealistisk situasjon som her beskrives, i et land med en fri presse, ytringsfrihet og selvskryt om mangfold. Det fleste av disse holdningene kan kategoriseres under merkelappen «politisk korrekt»; en betegnelse som venstresiden har eiendomsrett til.

Kategoriseringen høyre-venstre er dog en avsporing. Likevel er det en kjensgjerning at det i HSM ikke finnes en eneste avis som er verdikonservativ og nasjonalistisk. På den tradisjonelle høyresiden er det et stort åpent rom.

Redaktør blir direktør

Alle disse mediene i HSM er ledet av en sjefredaktør, som samtidig er administrerende direktør. I de gode gamle dager var disse to funksjonene besatt av forskjellige personer, naturlig nok, siden de er svært ulike.

Så fant noen ut at det økonomiske resultatet i avisen jo er avhengig av avisens innhold og redaksjonelle linje, og da er veien kort til å slå disse to stillingene sammen.

Alle aviser i HSM er drevet og redigert av behovet for profitt. Eierne i Schibsted, DN (NHST), Dagbladet (Aller) og TV 2 (Egmont) krever overskudd og høyere aksjekurs. Og de overfører overskudd til morselskapet eller andre deler av konsernet.

Innhold og form i avisproduktet må tilpasses bunnlinjen. Svikter den, så må sjefredaktøren gå av. Slik må det være i et konkurranseutsatt og markedsstyrt mediesamfunn. I den grad også aviser - som forlag - har vært ledet ut fra mottoet om «børs og katedral», så har for lengst børsen overtatt.

Det går et vannskille i norsk presse i 1992. Da ble Schibsted børsnotert.

Samme politisk ståsted

Denne ensartetheten skyldes også at de redaksjonelt ansatte har noenlunde samme politiske ståsted. Bare 23 prosent av journalistene stemmer på de fire «borgerlige» partiene (kilde: Nordiske Mediedager 2019). I disse avisene mener både redaktører og kommentatorer det samme, eller virker det bare sånn?

Det finnes ingen enfant terrible hos noen av dem. Men hele kommentariatet i en avis kan da ikke mene det samme? Det er Helge Krogs «Det store Vi» som dominerer, og kommentatorens jeg-stemme brukes ikke. Disse store avisene bør ha minst én fast ukentlig ekstern spaltist som skriver motstrøms.

Når slike artikler utstyres med de vanlige advarsler om at «innholdet står for skribentens mening» så går det nok bra. Da slipper de unge leserne å bli forvirret.

Finnes det virkelig ikke en eneste kommentator og redaktør i HSM som mener noe annet enn den massive pressemajoriteten i klimasaken, i innvandringsrelaterte saker, i verdispørsmål og i forholdet mellom globalisme og nasjonalisme?

Det er mer enn bekymringsfullt når alle de store avisene i et land mener omtrent det samme. Det bør interessere pressens egne organer – Norsk Presseforbund, Norsk Redaktørforening og Norsk Journalistlag - at en «konservativ» avis av en viss størrelse ikke eksisterer i Norge.

De er alle stolte over at vi har en fri og uavhengig presse, men ser ikke at holdningene er massivt ensrettet.

Powered by Labrador CMS