Ingen story for Lorry: Han fikk eget stambord på Lorry, men Stein Kåre Kristiansen sier han har vært lite ute de siste årene. Og fristelsene i Tvedestrand er få.
Ingen story for Lorry: Han fikk eget stambord på Lorry, men Stein Kåre Kristiansen sier han har vært lite ute de siste årene. Og fristelsene i Tvedestrand er få.

Stein Kåre Kristiansen

TV 2-veteranen har fått jobb som lokalavisjournalist

Stein Kåre Kristiansen er tilbake med blokk og penn.

Publisert Sist oppdatert

– Jeg kommer aldri til å flytte fra Tvedestrand, det er helt sikkert, sa Stein Kåre Kristiansen.

71-åringen nærmest spradet ned Hovedgata, i blå tweed-jakke, under oppkneppet hvit skjorte, i brune, slitte skinnsko. Gjennom et klart blikk bak stålinnfattede brilleglass var han kledd som en tabloid hai med los på en politisk avsløring – væpnet til tennene med blokk og penn.

Men nede på kaia lå havna stille. Turistene var borte. En strandet havseiler lå ensom for brygga. Bokbyen Tvedestrand, verdens daueste sørlandsby foruten tre dagers høysesong en sjelden juli.

– Aldri flytte? Er ikke det sånn du sier, og plutselig reiser du et annet sted?

– Jeg er sikrere på det enn mye annet. Det har også med barna å gjøre. Det er her de vokser opp, her de har vennene sine, røttene neri jordskorpa. Det skal gode grunner til å røske opp det.

Sa 11-barnsfaren. Så tok vi bilder på brygga. Kristiansen pekte mot andre siden av bukta. Der har han en Viksund 22-fots fiskebåt, med en original saltvannskjølt motor. Eldgammel. Sikkert fra 1970-tallet. Umulig å vite hvor lenge skal gå. Turene er viktigere enn målet, forklarte Kristiansen.

– Jeg skal jo ikke noe sted. Jeg drar ut og fisker. Jeg er blant dem som fisker mest i Tvedestrand. Og så sitter jeg med kikkerten. Båten ligger ute hele året, sa han.

Kloakkrøret ned E18

Man må kanskje være født på 1960-tallet for å se bildet. Den politiske journalisten, sluggeren, omtalt som den verste kommentatoren – «kloakkrøret» – av Erik Solheim. Innerst i VG og TV 2s harde kjerner. Mannen som laget barn, men brukte resten av tiden på å sykle, drikke øl og jobbe.

En time tidligere sto glassdørene åpne i Tvedestrandsposten, Amedias utpost i denne skyggefulle byen med flere brygger enn fastboende sjeler.

Der andre prøver å sparke pluss-50-åringer ut av redaksjonen så de unge kan få arbeidsro, har redaktør Marianne Drivdal gått andre veien.

Ingen maser om adgangskort. Her sitter hele redaksjonen rundt en øy. Jeg løfter kameraet og skyter. Den første jeg treffer er Stein Kåre Kristiansen. Bak ham sitter kona Siri Fossing (51). Ingen stopper meg før alle er truffet.

– Du må være Stein Kåre Kristiansen?

Vi setter oss bak en glassvegg. Han serverer tidenes dårligste kaffe fra en automat, og setter seg villig ned. Det er bare ei uke siden 71-åringen fikk tilbake medlemsskapet i Norsk journalistlag.

Stein Kåre Kristiansen flyttet til Tvedestrand i 2014.
Stein Kåre Kristiansen flyttet til Tvedestrand i 2014.

Kristiansen fikk en god pensjon fra TV 2 i 2014 og flyttet til Tvedestrand med barna på fire og to år. Han vil ikke gå inn i personlige ting, men ja, de andre barna er voksne, eldste 48 år, og de klarer seg godt uten far i nærheten. Det er heller ikke derfor vi er her.

En dag tidligere:

– Jeg har ikke tid akkurat nå, altså, sa han.

Men det var dagen før. Jeg ringte egentlig bare for å spørre om det var mulig å lage en avtale:

– Men jeg vet jo ikke nå hva jeg gjør i morgen, kan jeg ringe deg i ettermiddag? Sa han, høfligheten selv.

Det var torsdag klokken 11.52. Han ringte igjen klokken 14.48. Han hadde en avtale neste dag klokken 12. Om jeg kunne komme rundt 10.15-10:30, så kunne vi bli ferdige før avtalen hans.

Like etter publiserer Tvedestrandsposten et intervju med en pizzabaker som frykter strømprisene skal gjøre kål på butikken. Pizzabakeren står oppstilt foran pizzaovnen, foran kjølerommet og bak disken. Signert Stein Kåre.

«– Strømpriser opp mot 20 kroner gjør det vanskelig å fortsette, sier Omar», til Kristiansen.

Klokken 18 kommer hans intervju med hummerfiskeren som forbereder seg til sesongstart. Bildene er tatt på brygga. Det er effektivt. Før jeg får satt meg i bilen neste morgen, er ny sak ute. Denne gangen på topp: «For å holde de private skogsbilveiene inn til godt besøkte turmål åpen, blir det nå gitt grønt lys for å innføre bompenger.»

Et raskt søk viser også et lokalt mysterium: Stadige funn av selunger med avkappede hoder. Stein Kåre Kristiansen er på saken.

I 2014 etablerte Stein Kåre Kristiansen kommunikasjonsfirmaet Steinkom, men savnet raskt journalistlivet.
I 2014 etablerte Stein Kåre Kristiansen kommunikasjonsfirmaet Steinkom, men savnet raskt journalistlivet.

Neste dag, altså i dag

71-åringen skjønner at kaffen er vond. Han henter en ny fra maskinen. Jeg setter på opptaker og noterer på laptop. Han forklarer at sønnen Johannes er blitt tolv og datteren Sara ti år. Kona Siri har rukket å bli 51. Hun sitter der ute i lokalet.

I 2014 etablerte Kristiansen kommunikasjonsfirmaet Steinkom. Han var innleid litt som konsulent i et PR-byrå, men klødde etter hvert i fingrene.

– Hvorfor begynte du ikke før, det virker jo som du åpenbart har «kommet hjem»?

– Det var ikke jobb å finne i Tvedestrand før nå. Jeg søkte for en tid tilbake også jobb som journalist i en annen avis, men fikk den ikke. Jeg har ønsket meg tilbake i bransjen nesten fra jeg sluttet. Men spesielt de tre, fire siste årene, da jeg med et snev av misunnelse så kona gå på journalistjobb hver morgen. Da rykket sagmuggen nærmere.

– PR-byrået ga ikke nok?

– Det gav noe annet, sier Kristiansen.

Begynte som sommervikar

Kristiansen oppsøkte selv avisen, og tilbud seg å frilanse, og leverte litt ideer til saker fra i vår. I sommer dukket det opp en mulighet for fire ukers sommervikariat i juli. Han slo til.

– Det var helt fantastisk moro. Det er dette jeg føler jeg kan. Det er helt fantastisk, gjentar Kristiansen.

Han skal intervjue en rørlegger snart, så vi må kjappe oss. I hånda har han en Iphone 8+, som han tar bilder med. Snart får han en nyere av «sjefen», som er navnet han stadig gir redaktør Drivdal. Alle i Tvedestrandsposten tar bilder med Iphone.

Etter sommeren fikk han tilbud om ettårig engasjement. Han slo til, og begynte i september i full stilling i lokalavisen.

– Om det er ny stilling? Ta det med sjefen.

Om morgenen går ungene på skolen. Selv går han tre minutter til redaksjonslokalet. For en mann kjent som en arbeidsnarkoman høres det ut som en heroinist med leiligheten på Oslo S.

Selv om det er forskjell på et tre som faller over veien i Gjeving og et imperium som faller sammen i Moskva, er gleden over å fortelle storyen noe av det samme.

Stein Kåre Kristiansen

– Man må være rask, og tempoet er høyt.

– Det er jo travelt, og en blir ikke mindre travel med full jobb når en er far i tillegg. Heldigvis har barna også besteforeldre i nærheten og øvrig familie, sier Kristiansen, og fortsetter:

– Vi flyttet ned hit fordi Siri har nettverket sitt her. Hun er fra Vegårshei. Tanter, onkler og besteforeldre bor nedover sørlandskysten. Det er fantastisk, og jeg burde flyttet for lenge siden.

Han bruker en klassisk journalistblokk, og skriver kråketær. Det kan dokumenteres, se bilde.

– Forrige gang jeg løp rundt med blokk og blyant var i VG, hvor jeg sluttet rundt 1995 eller 1996. Siden har det bare vært fjernsyn og administrasjon. Det å være i gang igjen er så moro. Men det er en utrent muskel. Jeg går inn i jobben veldig spent og veldig tent. Livet i redaksjonen er hektisk. Det er produksjonspress, eller ikke press... men. Det er mye som skal skje, mye skal løses, oppdragene står i kø. Det å få det unna er en utfordring. Man må være rask, og tempoet er høyt.

– Noen mener lokalaviser bør skrive færre saker, og heller gå dypere inn i hva de skriver om?

– Jeg har ikke jobbet i lokalavis før, og har ikke noen mening om hvordan det skal være. Jeg trives med presset og tempoet, og mener at avisen bør dekke lokalsamfunnet så bredt som mulig. Det tar avisen også sikte på. Så er det viktig at man får anledning til å grave seg ned i en sak, det tror jeg er mulig her.

Stein Kåre Kristiansen sitter ikke langt fra kona Siri Fossing på jobben.
Stein Kåre Kristiansen sitter ikke langt fra kona Siri Fossing på jobben.

Fire saker til dagen

– Du skriver på blokk, det er skummelt i disse tider med siteringskrav?

– Jeg har stadig ublide møter med min egen håndskrift, men det holder. Jeg synes det blir omstendelig å bruke opptaker. Så langt i Tvedestrandsposten har jeg ikke hatt behov for båndspiller. At jeg bruker det ordet er vel en bekreftelse på hvor gammel jeg er. Hadde jeg brukt båndspiller hadde det ikke blitt mange saker fra meg i løpet av en dag.

– ?

– Det varierer fra én til fire.

– Hvor nøyaktig er du i siteringene?

– Jeg mener jeg er veldig nøyaktig. Målet er å gjengi folk korrekt. Det bør enhver journalist strekke seg etter.

– Da du ringte satt mange andre og ventet på dødsbudskapet til dronning Elizabeth, det er litt annerledes nå for deg?

– I VG og TV 2-tiden jobbet jeg under ti statsministre. Jeg dekket Sovjetunionens fall, var korrespondent i Midtøsten og USA. Det er større begivenheter enn om en katt forsvinner i Tvedestrand, men yrket er det samme. Det er viktige storier. Jakten på den gode historien og gleden over å finne den er det samme. Tilfredsstillelsen over å fortelle den er også stor her. På sett og vis er du i lokalavisen nærmere de du skriver for. Selv om det er forskjell på et tre som faller over veien i Gjeving og et imperium som faller sammen i Moskva, er gleden over å fortelle storyen noe av det samme.

– I VG og TV 2 skulle du ikke møte folk i butikken neste dag, så man er kanskje mer forsiktig?

– Det var ikke alltid like lett å møte Gro Harlem Brundtland neste dag i stortingsrestauranten heller. Det kunne føles ubehagelig.

En god pensjon gjør at det ikke er noe økonomisk bakgrunn for å jobbe.

– Jeg tar ikke jobben på grunn av pengene. De kommer godt med, selvsagt. Men det er ren fornøyelse å være tilbake.

– Så ser du kona mer også?

– Vi sitter en meter fra hverandre. Men jeg føler jeg ser henne mindre enn når vi er hjemme. Når jeg jobber kutter jeg ut ting rundt meg. Men for all del, vi har det hyggelig, det fungerer åpenbart, sier Kristiansen.

De sitter i åpent landskap. Han forteller om alt bråket fra VG-tiden da folk mistet eget kontor.

– Ja, jeg husker noen sørget over å miste eget kontor, og det handlet også om prestisje. Men for meg verken var eller er det noe problem. Her er det jeg som lager støyen. Selv har jeg evnen til å koble ut alt annet, sier Kristiansen.

Det plinger stadig i telefonen, og Kristiansen er verken fåmælt eller vanskelig å høre i luren. Spørsmålet ligger i luften...

– Jeg har ikke fått ordre om å flytte fra øya, men skjønner at det greieste er om jeg tar intervjuer i ett av stillerommene her, sier Kristiansen.

Stein Kåre Kristiansen nyter båtlivet. Nå er det en Viksund 22 som gjelder.
Stein Kåre Kristiansen nyter båtlivet. Nå er det en Viksund 22 som gjelder.

– Jeg skriver om alt

Sluggeren dekker ikke kommunepolitikk, det tar andre seg av. I alle fall foreløpig.

– Jeg skriver om alt. Jeg har jo bare jobbet her fast et par uker. Stort sett er det andre som dekker de politiske sakene. Hva slags planer redaktøren har for meg vet jeg ikke. Min bakgrunn som politisk kommentator er nyttig, men nå skriver jeg mer om andre ting, og er veldig fornøyd.

– Du er ferdig med rollen som kritisk journalist?

– Absolutt ikke, hvorfor skulle jeg være det? Jeg gjør ikke rikssaker, men en del av jobben er å være kritisk. Hvis ikke, hva er du da?

– Hendelsesjournalist?

– Det ligger i bunn å være kritisk til det meste. Det er ikke bare trær som faller og ting som skjer.

– Ja, jeg så du fulgte opp selunger med avkappede hoder?

– Jeg har skrevet om katter som er borte og leteaksjoner og padder som er funnet – og masse annet såkalt småstoff. Etter å ha lest lokalaviser er min mening at småstoffet er noe av det viktigste. Det er med å binde folk sammen, når man skriver om det de er opptatt av i hverdagen.

– Selsaken har kanskje noe ved seg?

– Det kan ha vært spekkhuggere, kanskje er det ikke noe, men det er rart da, at hodene er kuttet tvert av.

Story for Lorry

– Får du los på saker her?

– Ja, en av tingene med journalistikken jeg synes er moro kommer tilbake: Refleksen med å se en story. Jeg øver den opp, og trives med det. Jeg kjenner igjen lyden av en story når den kommer gående.

Du skal ikke søke lenge på nettet før du forstår at Kristiansen selv kunne være en story for Lorry. I 2015 svarte Kristiansen Aftenposten, etter at Mattilsynet stengte vannhullet hans på grunn av manglende hygiene: «Hadde de mistet skjenkebevillingen, ville det vært en katastrofe. Stengingen av kjøkkenet er en dump i veien, men det er ikke først og fremst maten som gjør at folk går på Lorry», sa Kristiansen.

I 2019 ble han hedret med eget stambord der.

– Jeg er bekymret for at jeg ikke får brukt det nok, sier Kristiansen, men tar seg litt i det:

– Det var en viktig del av livet mitt tidligere. Det er ikke viktig lenger. Men jeg har alltid brukt mye tid på kafé.

– Kafé?

– Det var det vi sa, det var sjargongen.

– Du var tørst?

– I «tørst» ligger en diagnose. Jeg jobbet veldig mye, og var veldig mye på byen. Det hadde jeg stor glede av. Jeg har ikke vært så mye ute de siste årene. Fristelsene i Tvedestrand er få. Livet her er familiepreget, det er rolig og jeg stortrives med det.

– Hva ville dagens Kristiansen sagt til den unge Kristiansen?

– Jeg ville nok tatt en alvorsprat med ham, men om han hadde hørt på er noe helt annet, sier Kristiansen.

Han ser tilbake.

– Det jeg valgte bort… jeg var ikke spesielt mye flinkere som journalist enn de rundt meg. Men jeg var mye på jobb, og så var jeg veldig mye ute. De som tapte i prioriteringskampen var selvfølgelig familien hjemme. Sånn var det. Nå prioriterer jeg jobben veldig høyt, og familien litt høyere.

Men han har stadig tid til sjøen, og vi fornemmer en kjærlighet for tall for hestekrefter, årstall og tid.

Siden 2014 har han hatt flere båter. Han har aldri betalt mer enn 33.000 kroner for båtene fra 22 til 27 fot. Akkurat nå gjelder en Viksund 22. Han elsker turene i båten, ikke det med å gå i land og koke kaffe, men først og fremst selve turen. Han mener å vite hvor torsken er, og har med kikkert.

– Jeg bruker 40 minutter ut fjorden, og ytterligere 20 minutter før jeg er på båen. Det er halvannen time ut til Gjeving. Jeg er mye der. Der er fint å farte rundt, sier Kristiansen.

Hva var egentlig avtalen?

Vi tar ned noen gater og opp noen gater. Like før hans eget hjem svinger Kristiansen opp en trapp til venstre, og ringer på hos rørlegger Ragnar Larsen. Klokken er 11. Ingen åpner. Vi går rundt huset. Ingen å se. Kristiansen ringer Larsen. Han er visst hjemme.

– Å? Jeg trodde du skulle komme 12. Bare kom inn, sier Larsen.

Den pensjonerte rørleggeren flyttet i fjor til Tvedestrand. Også han synes pensjonisttilværelsen var for stille. Nå har han en forretningsidé. De to setter seg i den isolerte utestua. Kaffe kommer på bordet. Kristiansen tar frem pennen. Metajournalisten forsvinner. Vi møtes en halv time senere for bilder og bryggesleng.

Kristiansen synes Tvedestrandsposten er spenstig, som satser på en 71-åring.

– Etter at journalister over 50 gjennom flere år er blitt leid mot døra og fått sluttpakker, sliter nå mange små aviser med rekruttering. Det kan ligge en ubrukt ressursbank der.

– Nå høres du ut som en fra seniorsaken.

– Det er mye sløsing av ressurser.

– Hvor lenge skal du holde på dette tempoet?

– Når jeg blir gammel skal jeg ta et råd med meg selv. Men så langt er det mer anstrengende ikke å ha en jobb å gå til.

Stein Kåre Kristiansen intervjuer Ragnar Larsen.
Stein Kåre Kristiansen intervjuer Ragnar Larsen.

– Bare perfekt

– Det virker som han har ligget til lading i åtte år. Han er helt rå, sier redaktør Marianne Drivdal i Tvedestrandsposten.

Hun sier Kristiansen selv spurte om å få frilanse.

– Han kom med ideer. Vi fikk god dialog. Det ballet på seg. Da vi skulle legge kabalen i sommer var det bare perfekt. Det gikk utrolig bra. Han har energi som en 20-åring, og har entusiasme. Han forstår lokalavislivet og synes det er gøy, rett og slett. Han får veldig fort kontakt med mennesker. De åtte årene han har bodd her har han bygget opp et veldig stort nettverk. Han kjenner masse mennesker og snapper opp ting hele tiden. Han er en levende antenne. Han er fantastisk, sier Drivdal.

Hun sier Kristiansen har ordinær Amedia-lønn.

– Han leverer hele tiden, han er kjempekjapp. Han lærte seg Amedias skrivesystem Cue med en gang. Det er kanskje ikke overraskende. Man skjønner fort hva slags type han er. Han finner saker, løser dem kjapt og klar for neste oppdrag.

Han slipper heller ikke turnus.

– Han skal i turnus, han går inn på linje med alle de andre. Han har lønn på nivå med de andre i redaksjonen, vi har en ordentlig og ryddig ansettelse.

Powered by Labrador CMS