Hun ble truet på jobb: – Gikk inn på kjøkkenet og fant en lang saks

– Han sier at han vet hvor jeg bor og at han har polakker han kan sende på meg. Det sier han minst tre ganger.

Slik beskriver en kvinnelig journalist i avisa Østlendingen telefonsamtalen hun fikk da hun var i ferd med å gå av vakt en kveld i februar i år.

Tidligere samme dag hadde en kollega skrevet en sak om en mann som var tiltalt for trusler og sjikane mot politiet. Mens man ventet på rettssak ble mannen også tiltalt for å ha rygget på to politibetjenter med bilen sin, og Østlendingen omtalte saken med en kommentar fra politiadvokaten.

Mannen ble nylig dømt i tingretten for flere forhold, blant annet trusler mot Østlendingen-journalisten. Han er også tidligere straffedømt.

Truet med polakker

Da klokka nærmer seg elleve denne februarkvelden, får journalisten en telefon på Østlendingens nummer. Mannen i telefonen sier ikke hva han heter eller hvilken sak det dreier seg om, men han er rasende.

– Man kan vel ikke kalle det en samtale. Han er hysterisk sint, snakker fort og høyt, og vil at vi skal fjerne saken, sier Østlendingen-journalisten.

Etter hvert forstår hun hvilken sak det dreier seg om, og hvem mannen er. Hun prøver å forklare at tiltalen er offentlig, men da blir mannen veldig provosert.

– Han sier navnet mitt, sier at han vet hvor jeg bor og at han har polakker han kan sende på meg. Det sier han minst tre ganger. Jeg ber ham roe seg, og sier at han allerede er tiltalt for sjikane og trusler, og at han nå er i ferd med å gjøre det igjen. Men han bare gjentok det og så la han på.

Igjen satt journalisten alene på jobb, og skulle sykle hjem i mørket.

– Det var ikke behagelig i det hele tatt.

Jobber for å gå videre

I august ble mannen dømt til fem måneder i fengsel. Retten mente truslene mot journalisten medførte fengsel i inntil 30 dager, og anså det som særlig straffeskjerpende at truslene ble fremsatt overfor en journalist.

Selv forteller hun til Journalisten at det ikke er noen hemmelighet i redaksjonen at hun nylig var i retten som fornærmet. Likevel ønsker hun ikke å ha navn og ansikt på trykk.

– Folk i Elverum vet det jo ikke, og det er fint. Det er liksom viktig for meg å være journalist her, og ikke hun som ble trua. Den offerbiten kjenner jeg litt på, og jeg skal jo videre, sier hun til Journalisten.

Hun forteller at både redaktør og kollegaer reagerte sterkt dagen etter telefonsamtalen, og at de etter en kort prat valgte å anmelde.

Bevæpnet seg med saks

To dager etter telefonsamtalen hadde hun kveldsvakt igjen. Hun fulgte nøye med biler som stod utenfor, og la godt merke til dem som stod stille med lysene på.

– Jeg var så vâr. Og plutselig var det en bil jeg syntes så rar ut, som hadde lysene på. Da gikk jeg inn på kjøkkenet og fant en lang saks, og åpnet den som en kniv.

Men bilen utenfor var bare tilfeldig forbipasserende.

Hun sier hun stort sett har dyttet frykten litt vekk, og at det i grunnen har gått fint på jobb etter truslene. Men hun bor alene, og sykler alltid hjem alene etter jobb.

– Jeg har jo kjøpt meg nye låser. Jeg reiste på hytta ikke så lenge etterpå, og det viste seg at det var godt å komme vekk litt. Men måten han snakket på gjorde det åpenbart at det var menn med balltre han truet med, og jeg har lest nok litteratur til å bli litt redd da.

Hun er heldigvis ikke en grublete eller pessimistisk person, sier hun, men har tenkt mye på at ytringsfriheten vi har ikke er gratis.

Selvsensur

I det vanlige arbeidet hos Østlendingen forteller journalisten at hun ikke har blitt hindret av saken. Men hun forteller om én hendelse der hun mener hun sensurerte seg selv:

Kort tid etter trusselhendelsen fikk Østlendingen tilsendt et bilde av en bil med knust rute. Ifølge tipseren kunne det være personer med tilknytning til domfelte involvert i saken, og årsaken skulle ha vært at eierne av bilen var tatere.

– Journalistisk sett ønsket jeg å skrive saken, og å intervjue dem som kanskje hadde blitt herset med for å være tatere. Men av frykt for hva det kunne eskalere til, så ble det en politinotis i stedet for. Det var selvsensur på akkurat den, men ikke noe annet, forteller hun.

Ellers har alt av dekning om truslene mot Østlendingen-journalisten vært dekket av en journalist i naboavisen Glåmdalen.

Ufravikelig støtte

Tiden frem mot rettssaken var veldig ubehagelig, sier journalisten, men støtten fra arbeidsplassen og Norsk Journalistlag (NJ) har vært ekstremt viktig.

– Det har hjulpet meg veldig. Jeg ringte NJ og fikk beskjed om at jeg kunne ringe når jeg ville. Jeg fikk støtte av daværende redaktør, og nåværende redaktør. Politiet tok dette på største alvor, og det endte med en egen tiltalebeslutning for truslene mot meg, sier hun.

Da hun skulle møtte i retten i august, grudde hun seg lang tid i forveien. Selv om hun blant annet har dekket 22. juli-rettssaken og sittet som meddommer i 8 år, var det et helt annet alvor denne gangen.

– Det var jo en som skulle i fengsel for det jeg hadde å si.

Da hun fortalte redaktør Tom Haakenstad at hun skulle i retten, fikk hun spørsmål om hun ville at han skulle være med henne.

– Det hadde jeg ikke tenkt på, men jeg sa ja takk, og det var så fint. Så det har egentlig vært en helt ufravikelig støtte.

Enorm lettelse

Hos Østlendingen møter Journalisten også ansvarlig redaktør Haakenstad. Han forteller at det i utgangspunktet var en prinsippsak å møte opp i retten for en ansatt.

– Men når jeg tenkte litt over det, så var det viktig på et rent menneskelig plan å støtte opp om henne, sier han.

Da dommen til slutt kom, var det en enorm lettelse for journalisten. Retten fant det bevist utover enhver rimelig og fornuftig tvil at tiltalte truet henne.

– Jeg hadde ikke tenkt at det ville være så viktig, og jeg følte jo ikke at noen ikke trodde meg. Det var rart da det ble bekreftet. Det var altså så deilig, sier hun.

Journalisten har vært i kontakt med tiltaltes advokat, Jostein Løken, som forteller at hans klient ikke anker punktet i dommen som gjelder truslene mot journalisten.

– Han sier at han kun var sur på selve avisen. Han ante ikke hvem han pratet med, og har ingen kjennskap til den aktuelle journalisten, sier Løken.

Viktig å anmelde

Selv om hun er svært fornøyd med politiet i hennes sak, mener journalisten at det finnes for mange eksempler på trusler mot journalister som blir henlagt av politiet. For henne er det viktig at politiet tar slike trusler på alvor, men da må også redaksjoner og journalister ha lav terskel for å anmelde.

– Jeg tenker at det er utrolig viktig. Journalister skal ikke trues til noe som helst, og da jeg anmeldte gjorde jeg noe for å stoppe det, sier hun.

Hun minner samtidig om at det er viktig å svare på undersøkelser om temaet. NJ sender i løpet av høsten ut en arbeidslivsundersøkelse, der det nettopp kommer spørsmål om trusler.

– Jeg vil gjerne oppfordre folk til å svare på det. Mer kunnskap om våre vilkår er viktig, avslutter hun.

LES OGSÅ:

Flere trusler mot journalister anmeldes, men få blir dømt