Fritzl-saken i Østerrike har i flere norske og utenlandske medier gitt opphav til en flodbølge av klisjeer og vinklinger som minner mer om gamle Kriminaljournalen, enn om ambisjonene redaktørene forfekter i sine programerklæringer for en moderne avis.
Beskrivelsene av gjerningsmannen som et monster, den kjedsommelige terpingen på «skrekkens kjeller», «udyret» og «skrekk-kabinettet», stenger mer enn åpner for en intelligent samtale om forbrytelse og straff. Jon Hustad i Dag og Tid ser paralleller til snakket om «tikkende bomber» og er nok ikke langt unna.
Forestillingen om at kriminaliteten kan stanses ved å finne de gærne før de forbryter seg, burde fått mindre næring fra redaksjoner som har kritisk journalistikk på sin dagsorden. Det er vel fristelsen som fortærer forstanden.
Medieviter og sosiolog Paul Bjerke forsøkte å åpne denne diskusjonen. Hans analyser virker ofte i overkant dogmatiske, og påstanden om at Fritzl-saken er «absolutt fullstendig uvesentlig», gjorde det ganske lett for Aftenposten.
Kulturredaktør Per Anders Madsen parkerte Bjerke som «fullstendig irrelevant». Utenriksredaktør Aasmund Willersrud mener saken er viktig og vesentlig «fordi den er uhyrlig». Slik går no dagan.
Avisene burde ta inn over seg at mange lesere synes dekningen av sensasjonelle krimsaker tværes ut lenge etter at informasjonsbehovet er innfridd. Reportasjene krydres raust med overgrepsrepriser og sørgelig tynne erstatninger for analyse. Da blir det vanskelig å tro forsikringer om at sensasjonslyst ligger redaksjonen fjernt. Ikke helt sjelden har krimreportasjer større verdi som avisporno, enn som nyhetsdekning.
Sensasjonslysten er åpenbar når forbrytelsene i Amstetten får syltynne medieoppfølgere via overgrep i Italia, Frankrike, Polen og Colombia. Den kritiske sansen blir åpenbart svakere jo lenger unna ugjerningen skjer. I fjor gikk alle medier på den gjennomskuelige panikkhistorien om «dødens barnehjem» på Jersey. VG brakte fire sider om organtyveri i Albania, tilsynelatende uten en skeptisk tanke i hodet. Aftenpostens utenriksredaktør har selv fortalt hvordan rike tyskere i fellesskap delte småbarn med motorsag og spiste kjøttet rått, uten dokumentasjon.
Aviser skal være som de vil, ikke som andre vil. Hver redaktør velger sin blanding av lett og alvorlig, nyhet og bakgrunn, kampanjer og saklighet, politikk og musikkanmeldelser, leserdebatt og kronikker. Publish and be damned.
Krim har alltid vært godt stoff. Det er også viktig stoff. Nettopp derfor bør vi bruke færre ressurser på kikkersaker, terping og skrot.
