Vesterålens mediemangfold, del 2:

Kristina Renate Johnsen er både redaktør og eneste faste journalist i Vesterålsmagasinet Yderst. Foto: Kristine Lindebø
Kristina Renate Johnsen er både redaktør og eneste faste journalist i Vesterålsmagasinet Yderst. Foto: Kristine Lindebø

I den lille bygda Bø har Yderst-redaktør Kristina Renate Johnsen laget helt egne rammer for journalistikken

BØ I VESTERÅLEN (Journalisten): – Jeg kaller det for «slow media», en slags motreaksjon.

Publisert   Sist oppdatert

– Vil du ha kaffe? Han e sterk.

Kristina Renate Johnsen heller i kruset og setter seg ved det store møtebordet i Yderst sine redaksjonslokaler i Bø i Vesterålen. Her har hun to etasjer, helt alene. Johnsen er redaktør og eneste faste journalist i Vesterålsmagasinet Yderst.

– Etter hver deadline er det som å dø og gjenoppstå igjen.

I dette huset har hun hatt mange våkenetter. Hver måned før deadline er det ofte en hel masse som gjenstår. Da blir det lite søvn. Det beste hadde jo vært et team med kreative folk, mener Johnsen, men sånn er det ikke.

– Men dette er jo den beste og sykeste jobben i hele verden. Det er så artig! Når alt er så kreativt og fritt, og man har laget seg en ramme å boltre seg i, da får man en følelse av at alt er mulig.

«That Vesterålen feeling». Postkortene kunne blant annet kjøpes under Yderst sin kronerullingsaksjon i vår, som bidro til å gjøre dem levedyktige. Foto: Kristine Lindebø
«That Vesterålen feeling». Postkortene kunne blant annet kjøpes under Yderst sin kronerullingsaksjon i vår, som bidro til å gjøre dem levedyktige. Foto: Kristine Lindebø

«Slow Media»

Visst har hun et team av kreative folk, men de er ikke her. De er frilansere og gode hjelpere, spredt rundt i Vesterålen og resten av landet. Også har hun Ingmar Wåhlberg, som er altmuligmann, «tech-wiz», medgründer i Yderst, og også hennes samboer. Han jobber nå fulltid i en annen jobb, og med Yderst bare på fritida.

Det har ikke vært lett som en lek å drive reportasjemagasin på yttersida av Vesterålen, og i vår hadde de en kronerulling og abonnements-aksjon for å bli levedyktige. Slik skaffet de over 400 nye abonnenter og nå har Yderst et opplag på 1.100.

Johnsen skribler litt på papirrullen som er rullet utover bordet. Det er viktig med en sånn rull. Plutselig kan en idé dukke opp, og da må den jo skrives ned.

– Hva om vi melder oss helt ut, og lager egne rammer? Det var det vi tenkte da vi starta.

Året var 2013, og Johnsen og Wåhlberg hadde lyst til å lage Yderst. Vesterålen er en av regionene i Norge med størst medietetthet, som Journalisten skrev om i forrige uke. Så hva skulle regionen med enda en avis?

– Vi ville bare se hvordan det gikk. Jeg kaller det for «slow media», en slags motreaksjon til de mediene som allerede var der.

Mediene som lim

I begynnelsen var de ultralokal avis for Bø i Vesterålen, og hadde like mange abonnenter som det er husstander i kommunen. De utviklet seg litt etter litt for hvert nummer, og fra 2017 har de kalt seg Vesterålsmagasinet Yderst. Det er et reportasjemagasin, de skal gå i dybden, de skal være noe annet.

– Det er som å få en fisk, du kan tilberede på mange måter, sier Kristina Renate Johnsen. Slik tenker hun om idéarbeid og den kreative friheten i Yderst. Foto: Kristine Lindebø
– Det er som å få en fisk, du kan tilberede på mange måter, sier Kristina Renate Johnsen. Slik tenker hun om idéarbeid og den kreative friheten i Yderst. Foto: Kristine Lindebø

– Vi hadde en klar idé om hva vi skulle være. Det handlet om hullet i tilbudet, men også om ei fremtidsretta og litt modernisert tenking om hva en medieaktør kan være, sier Johnsen, og røper at de har store planer fremover for hva «Yderst-universet» skal utvikle seg til å bli.

Hvis ingen går i dybden, tar vi fra mennesker sjansen til å forstå mer om hvem de er og hvor de kommer fra.

Kristina Renate Johnsen

Nyhetsbildet i Vesterålen mener Yderst-redaktøren er preget av mye harde nyheter, mye biler i grøfta og promillekjøringer. Det blir man blir lei av å lese om etterhvert.

– Tilslutt er det dette du forbinder med plassen, det gjør noe med selvbildet. Mediene skal speile omverdenen. Hvis ingen går i dybden, tar vi fra mennesker sjansen til å forstå mer om hvem de er og hvor de kommer fra.

Journalisten undersøker hvorfor det er så mange medier i Vesterålen. Johnsen tror vesterålingene er opptatt av det som skjer der de bor, men vet ikke om de bryr seg mer om det enn andre steder.

Reportasjeserie:
Vesterålens mediemangfold

—Vesterålen har hele tolv medier og 30.000 innbyggere.

—Journalisten forsøker å finne ut hvorfor det er så mange medier akkurat her og hvordan de klarer seg med så mye konkurranse.

—Reportasjeserien publiseres på Journalisten i ukene framover.

– Man er nok mye mer opptatt av omgivelsene enn man er i et større miljø. Når man bor så fritt blir det også et element av isolasjon. Da blir mediekanalene som et slags lim.

– Som tørrfisken

Siden de andre mediekanalene i Vesterålen kom først, ser ikke Johnsen på dem som direkte konkurrenter. I hvert fall tror hun ikke leserne tenker sånn. De kan holde både Yderst og abonnere på plussakene til Vesterålen Online, tror hun.

– De andre var jo der først, så jeg tenker ikke på dem på den måten. De står der som noen fjell som vi beveger oss mellom.

Selv kan Yderst gjerne bevege seg litt utenfor Vesterålen også, til andre øyriker og småsteder på «yttersida».

– Vi er litt som tørrfisken, vi reiser litt, sier Johnsen.

Som i sommer, da de besøkte den lille øya Røst, helt ytterst i Lofoten, der Kari Reklev Olsen (79) bor med fullt av måker på taket.

«– Hun som bodde her og jeg var gode venner, sier hun og peker.

– Nå har hun mistet egget sitt og dratt fra reiret. Det var leit. Men sånn er livet.»

Etter den utgaven kom det skryt fra selveste Kari Bremnes. Nordlendinger skryter ikke så mye av hverandre, mener Johnsen, så da måtte hun si det til han pappa. Som de to frilanserne som laget reportasjen, er Johnsen opptatt av de ekte møtene med ekte mennesker.

Yderst er «Magasinet fra Vesterålen», men reiser av og til også utenfor regionen. Foto: Kristine Lindebø
Yderst er «Magasinet fra Vesterålen», men reiser av og til også utenfor regionen. Foto: Kristine Lindebø

– Jeg elsker de kildene som ikke roper høyest, de som egentlig ikke vil bli intervjua, de som er litt lavmælt.

– Hvordan finner du dem?

– De er der, de også! Det er bare å spørre: «hvem er det som har stekt disse seks-og-nitti pannekakene?» og få svaret «det er 93 år gamle Lynghild, hun står der inne på kjøkkenet».

Når man bor så fritt blir det også et element av isolasjon. Da blir mediekanalene som et slags lim.

Kristina Renate Johnsen

Johnsen elsker å snakke med folk. Kontoret til Yderst har store vinduer ut mot veien og det lille nærsenteret over på andre siden. Her, en time fra regionsenteret Sortland, er det langt mellom menneskene som går forbi, så rett som det er blir det en tur på butikken for å sosialisere.

– I de store byene har de kreative kontorfellesskap, miljøet mitt er de artige folkene på Spar, hehe. Jeg er der nok litt for ofte. Vi er jo ikke laget for å svømme i vår egen lake.

Skambelagt

Men det er ikke bare «skitprat og koselige historier Johnsen fyller hverdagene og Yderst med. På Svarte Natta-konferansen i Tromsø ble det sagt fra scenen at selv de små lokalavisene har et ansvar for å ta tak i de skikkelig vanskelige, ubehagelige sakene. Da reiste hun hjem og fant ut at det er mer overgrep i Vesterålen enn mange andre steder. Ei jente fra Bø stod fram med sin historie, og Johnsen måtte ringe overgriperen.

– Det er så skambelagt. Det var utrolig tungt å ta tak i den saken.

– Hvordan var det å ringe ham?

– Det var overraskende, på flere måter. Han som tok telefonen var en hyggelig og høflig person. Hva hadde jeg egentlig forventet meg? sier Johnsen.

– Jeg hadde nok underbevisst dannet meg et bilde om et slags monster. Da jeg snakket med ham, forsto jeg at overgripere er mennesker med en historie. Han var ikke begeistret for at det kom en sak på trykk, men hadde tillit til at vi ikke gikk ut med navn og bilde. Den telefonen var viktig.

– Jeg trenger en påminnelse om at folk har klart store ting. Ved pulten har Kristina Renate Johnsen portretter av «crewet sitt», folk som går litt utenfor og som hun ser opp til. Foto: Kristine Lindebø
– Jeg trenger en påminnelse om at folk har klart store ting. Ved pulten har Kristina Renate Johnsen portretter av «crewet sitt», folk som går litt utenfor og som hun ser opp til. Foto: Kristine Lindebø

«Moods of Nord-Norge»

I sommer fikk Yderst besøk langveis fra, da forfatter, journalist og reiseblogger Po Ying Tai fra Hongkong gjestet den lille redaksjonen. Det ble blant annet til flere betraktninger om møtet med nord, men hun begynte også å grave også i narkomiljøet i Vesterålen.

– Jeg hadde begynt med den saken, men Po er utenfra, så folk åpner seg lettere for henne.

Hun ble kjent med en dealer, og brukte mye tid med ham, men foreløpig ligger saken på vent.

– I et så lite samfunn som Vesterålen – hvordan skal du anonymisere noen? Det er så gjennomsiktig, men hun klarte det, sier Johnsen.

I det siste har det ikke vært så mange tunge saker i magasinet, mest «Moods of Nord-Norge», som redaktøren kaller det. Blir hun sliten der for seg selv, smeller hun på noe gangster-rap, og skrur volumet på fullt.

– Da kommer jeg inn i en slags kampmodus. «Nei! Jeg er ikke sliten lenger!» Stille er det jo her fra før, så lyden må man tilføre selv.

Hun er også evig takknemlig for at hun er en sånn person som kan sove akkurat når det passer henne.

– Jeg kan legge meg ned og sove sånn: KNIPS! Så er det bedre neste morgen, smiler hun, og kaller det sin superkraft.

– Man må ha noen sjeldne egenskaper, for at dette faktisk skal fungere.