Derfor klarer ikke norske journalister å intervjue nok kvinner

I november 2017 ble jeg oppringt av daværende redaktør i Journalisten. Metoo hadde surret og gått i et par uker uten at fagbladet hadde skrevet én eneste sak om den velkjente hashtaggen. Redaktøren ønsket å få en kvinne inn i redaksjonen fort, en som turte å stille de litt rare spørsmålene om de litt flaue tingene som nå dukket opp i media.

Metoo var åpenbart fortsatt litt kleint for mange mannlige journalister da.

Jeg hadde allerede vært med på å fronte metoo her i Norge, hadde skrevet en kommentar om hvordan det var å bli tatt på rumpa av tidligere kolleger, og jeg hadde blant annet skrevet et par kommentarer om den manglende kjønnsbalansen i norske medier.

Etter å ha jobbet med metoo i et par uker ble det tydelig at det var viktig å gå dypere til verks. I samarbeid med professor ved Institutt for journalistikk og mediefag ved OsloMet, Kristin Skare Orgeret, initierte vi i desember 2017 prosjektet «Mediedekningen av metoo». I løpet av våren 2018 analyserte vi 1714 artikler skrevet om metoo og Giske-saken.

Mannens historie

En av tingene vi fokuserte på i analysen var kjønn. Vi fargekodet artiklene, grønt for kvinnelige journalister og rosa for menn. Det tok ikke lang tid før vi helt tydelig kunne se hvordan den grønne bølgen av kvinnelige journalister dabbet av til fordel for den rosa etter hvert som metoo stadig ble mer politisk.

Fargene var med på å visualisere hvordan ressursbruken til redaksjonene hadde vært under metoo. Hvem som intervjuet, og hvem som ble intervjuet var viktige faktorer da kampanjen utviklet seg her i Norge. I den grønne bølgen var det kvinner som skrev om kvinner, i den rosa bølgen var det menn som stort sett skrev om en mann, Trond Giske.

Mange redaksjoner gikk på høygir de første månedene av metoo, og da Giske-saken ble et faktum og saken ble «alvorlig» nok, tok mennene over. Mange vi intervjuet i etterkant har karakterisert den første måneden i 2018 som en unntakstilstand. Det var Giske-saken som gjaldt, nye rutiner ble satt og gamle ble satt til side.

– Det er påfallende at vi i den første undersøkelsessaken satt tre damer og en kvinnelig sjef og holdt på med det, og da var det ingen som brydde seg noe særlig om metoo, bortsett fra damer, sa redaksjonelle medarbeidere i NRK til oss da vi intervjuet dem i etterkant av metoo.

Media skal speile samfunnet

Kjønnsbalanse er viktig. Kjønnsbalanse i redaksjonene og blant redaktørene er viktig for å speile befolkningen, det samme er kjønnet på hvem som til enhver tid blir nevnt i media, det vil si hvem som blir intervjuet og hvem det blir skrevet om.

Mange av redaksjonene har blitt langt mer bevisste på dette de siste årene. Kjønnsbalansen har blitt bedre både blant de redaksjonelt ansatte og blant lederne deres, om man ser bort fra fotoredaksjoner, hvor kun 19 prosent av de ansatte er kvinner.

Ida Save og Åsta Hoem Hagen undersøkte i 2015 kvinnerepresentasjonen i riksavisene og i regionsavisene. Undersøkelse viser at kvinnelige journalister i gjennomsnitt brukte kvinnelige kilder i 50 prosent av sakene, mens mannlige journalister i gjennomsnitt brukte kvinnelige kilder i 30 prosent av sine saker. Er kjønnsbalansen i redaksjonen god kan det være med på å påvirke kjønnsbalansen i nyhetene.

Unntakstilstand

Barn og unge blir påvirket av kjønnede stereotypier som presenteres i media. Medienes rolle under koronakrisen har vært stor. De har informert, veiledet og villedet. Mange er innom nettavisene flere ganger om dagen for å lese siste nytt om denne altoppslukende krisen vi er i.

Fordi det er krise og unntakstilstand har redaksjonene endret på sine rutiner. Nok en gang er det fortrinnsvis mannens historie som skrives. Jeg har ikke hatt tid til å gjennomgå de nærmere 30.000 artiklene som er skrevet om korona siden mars og kjenner ikke til kjønnet på journalistene som har jobbet med korona-stoff, men jeg vet hvor mange ganger kvinner i gjennomsnitt har blitt nevnt i norske medier de siste åtte ukene.

Ifølge Prognosis.se er tallet så lavt som 29,5 prosent i ukene 13-22.

«Media er med på å forme hva vi tenker er viktig og hvordan vi ser på verden. Denne statistikken fra dette verktøyet viser en realitet hvor vi tenker at menn er to ganger så viktig som kvinner», står det skrevet under resultatet på siden denne dagen.

Marte Vike Arnesen

• Marte Vike Arnesen er frilans fotojournalist og har vært tilknyttet Journalisten siden 2017. Tidligere har hun arbeidet for blant annet BA, Stavanger Aftenblad, DN, Klassekampen og VG.
• I 2017-2019 ledet hun prosjektet «Mediedekningen av Metoo» i samarbeid med professor ved Institutt for journalistikk og mediefag ved OsloMet, Kristin Skare Orgeret.
• Arnesen fokuserer ofte på temaer som frilanseres rettigheter og kjønnsbalansen i norske medier i sitt arbeid.

28 norske nettaviser er matet inn i «likestillingsboten» til Prognosis.se. Hvert femte minutt sjekker den nettavisene og teller antall ganger kvinne - og mannsnavn nevnes. Tallet vi sitter igjen med er en ment som en indikator for å få redaksjoner til å følge med på hvor flinke de er til å blant annet bruke kvinnelige kilder og for å øke kvinneandelen i sine spalter

Dårligst ut kommer Dagens Næringsliv (DN) med et gjennomsnitt på 19 prosent og Hegnar med 17,4 prosent kvinner. De flinkeste i klassen er Askøyværingen 40,7 prosent og Telemarksavisa med 40 prosent kvinner.

Derfor klarer ikke norske journalister å intervjue kvinner

– Er det virkelig så lavt? spør en noe overrasket professor Kristin Skare Orgeret på telefonen.

Vi har jobbet mye sammen de siste årene. Hun har skrevet bok om tematikken, og jeg ringer henne for å finne et svar på hva som kan ha skjedd.

– Det er flere punkter i svaret ditt om hvorfor vi ser og hører mindre til kvinner i nyhetene og det er sammensatt, sier hun.

Orgeret har vært med å gjennomføre undersøkelsen Global Media Monitoring Project som utføres hvert femte år, og i 2015 viste den at det var 24 prosent kvinner totalt i norske nyhetsmedier. Det var faktisk en nedgang siden 2010, da kvinneandelen var på 30 prosent.

– Jeg er kanskje mest overrasket over DN, som jeg vet at i perioder har hatt et fokus på å få opp kvinneandelen, sier hun.

– Jeg trodde egentlig media hadde skjerpet seg?

– Jo, mange redaksjoner har vært bevisste over tid, og vi har sett at det under kampanjer og i perioder med monitorering har blitt bedre. Men når redaksjonene mister fokus, har kjønnsfordelingen en lei tendens til å umerkelig gå tilbake til rundt kun 30 prosent kvinner.

– Så grunnen til at tallet er på 30-70 nå er på grunn av koronakrisen? Har mediene mistet fokuset?

– I en presset situasjon er det nok lettere for journalistene å spørre en de vet kan svare på pletten. Som journalist må du kanskje bruke tid på å bygge opp de kvinnelige kildene, lete steder man vanligvis ikke ser og tenke litt nytt, spesielt når det gjelder ekspertkilder.

– Men ja, korona. Noen har begynt å peke på kjønnsforskjellene på hjemmekontoret. At kvinnene ofte har mer ansvar i hjemmet, selv om begge jobber hjemmefra. Forskning viser jo at rollefordelingen her gjør at kvinners karrierer går saktere fremover enn menns. Ringer du fra Dagsnytt 18 er det nok vanligere at kvinnene ikke stiller, og skylder på barnas leggetid eller at de skal hente i barnehagen, mens mennene lettere «hiver seg rundt», sier Orgeret.

– Så er det faktisk sånn at kvinner oftere sier nei når de blir spurt. De vil ofte være sikre på at det de sier vil være korrekt og gjennomtenkt før de takker ja, det er ikke nødvendigvis en dårlig ting. Noen kvinner må bli modigere, mens noen menn må bli flinkere til å takke nei og peke på andre kvinner.

Et kontinuerlig arbeid

Media påvirker våre inntrykk og ideer om kjønnsroller i samfunnet, og det ansvaret må veie tungt. Det bygger tillit i samfunnet når mediene klarer å jevne ut ulikhetene. Denne tilliten er skjør i disse dager, og det vi nå ser, er at media forer denne ubalansen istedenfor å jobbe imot den.

Bevisstgjøringen rundt kjønnsbalanse i media er noe redaksjonene må jobbe med kontinuerlig. Det må følges opp og løftes frem hele tiden, og selv om media har vært flinke i en periode kan de ikke «slappe av».

Spesielt i kriser er det viktig at redaktører og journalister er bevisste på hvorfor det er viktig med balanserte nyheter. Vi kan ikke slå oss til ro med at det skal være flere menn enn kvinner i media, vi kan ikke slå oss til ro med at det enda en gang er menn som skal sette premissene for historiefortellingen, at normen er det mannlige og kvinnen er unntaket. Resultatet vil bli at skjevheten vil forplante seg også i historien.

Journalistikken skal gjenspeile samfunnet vi lever i, den skal nedskrive historien sannferdig. Om vi legger det premisset til grunn for arbeidet vi gjør som journalister må tallene opp på 50 prosent kvinner og 50 prosent menn, for jeg er helt sikker på at det i dag er like mange menn som kvinner på denne jorda.