Line Vaaben graver i mennesker. Her er hennes beste tips for å komme tett på

– Jeg elsker å møte mennesker, skrelle lagene av dem og formidle dem.

Det sier Line Vaaben, featurejournalist i Dagbladet Information i København. I snart 20 år har hun jobbet med fortellende journalistikk, og har spesialisert seg på å komme tett på mennesker og miljøer.

På Fortellingens kraft i Bergen fortalte hun om hvordan hun jobber.

Viktige konkreter

– Det er viktig at vi bruker tid på å grave i mennesker. Detaljer er utrolig viktige, så spør etter konkreter, sier hun.

Det kan være spørsmål som «Har du bilder av det?» «Hvilken farge hadde døra?» «Får jeg se den skjorta?» «Hvordan så han ut?» «Kan du vise meg?». Vaaben tar ofte mobilbilder i kildenes omgivelser, for eksempel inni kjøleskapet.

– Jeg samler nøtter som et lite ekorn, alt skal med tilbake, men det er ikke sikkert bruker det i saken.

I starten av sin karriere ble Vaaben ofte satt til å intervjue casen i større, mer komplekse saker. Etter hvert slo det henne:

– Mennesker er alt for spennende til å bare være en case, bare bli klistret på som et alibi for den andre historien.

Som psykologer

Derfor bestemte hun seg for å starte med mennesket – å la dét være utgangspunkt for historiene hun lager. Blant annet har hun gravd i historien til barnehjemsbarn, i livet til en stoffmisbruker som døde av overdose, nesten blitt bestevenn med en gutt som skulle begynne på skolen, gravd i drap som skjer i hjemmet, og laget nære portretter av mennesker som er involvert i utviklingshemmedes historie i Danmark.

Vaaben mener journalister er litt som psykologer, fordi begge stiller åpne spørsmål og bruker mange av de samme triksene. Derfor er det veldig viktig å være profesjonell, mener journalisten.

– Forskjellen er at vi journalister ikke har taushetsplikt, men skal spre historien ut til tusenvis av mennesker. Man bruker seg selv, men gir ikke alt. Det er fristende å si «jeg skjønner deg godt» eller dele egne historier. Vi vil helst være like i samtalen, men det skal vi ikke.

HER ER HENNES ÅTTE BESTE TIPS:

1) Skap tillit. Vær ærlig med kildene om hva du vil lage og gi dem makten over sin egen historie. Det er deres historie, og fortell dem at du ikke vil publisere noe de ikke har godkjent. Det gir dem frihet og samtidig trygghet.

2) Jo mer tid desto bedre. Det behøver ikke å ta ett år, du kan også ha en god time. Det er bedre med fem ganger to timer enn én ganger ti timer. Det skjer en tillitsbygging når man møtes flere ganger, og det gir også rom for refleksjon.

3) Møt kildene i deres hverdag. Møt aldri kilder på kafé, men alltid hjemme hos dem, eller bli med til frisøren, på baseballtrening med barna, på jobb, til stedet de vokste opp eller til et annet sted som har betydning for dem. Her kan det oppstå situasjoner, du kan spørre om noe relatert og du kan se dem i interaksjon med andre. Det kan gi detaljer som forteller noe om dem.

4) Vær åpen for en ny historie. Det er ikke alltid en person er som du hadde tenkt eller en sak blir som du så for deg, men saken kan ta en ny vending, eller det kan ligge andre historier der.

5) Pass på dine egne fordommer, følelser og forestillinger. Det gjelder både i måten du forteller på, og i spørsmålene du stiller. Spørsmål som «det må ha vært vanskelig?» gjør at kildene ikke får fortelle det selv. Prøv å bare være et stort åpent ark.

6) Ikke følg vanlige, sosiale regler under intervju. Gi stillhet, ikke vær redd for pauser, la folk få gråte. Ingen spørsmål er dumme eller pinlige. Vi vil helst være like i samtalen, men ikke del for mye selv.

7) Vær personlig, men ikke privat. Gi noe av deg selv, men ikke alt. Vær klar til å drikke te og høre om kjedelige ting, som ikke er viktig for intervjuet. Smalltalk lar deg observere kildene, hvordan de beveger seg, ser ut og snakker. Det er en viktig del av det å bli kjent med folk.

8) Spør mer etter konkreter. Spør om situasjonen, hva de luktet, hva de så rundt seg, og helt konkrete ting, som sms-er, bilder, video, alt mulig. Få dem til å fortelle historien.

• LES OGSÅ: I detaljene finner Kristin Solberg det som kan bære historiene fra Midtøsten