NRKs Midtøsten-korrespondent Kristin Solberg er på Fortellingens kraft på Litteraturhuset i Bergen. Foto: Kristine Lindebø
NRKs Midtøsten-korrespondent Kristin Solberg er på Fortellingens kraft på Litteraturhuset i Bergen. Foto: Kristine Lindebø

I detaljene finner Kristin Solberg det som kan bære historiene fra Midtøsten

BERGEN (Journalisten): Slik skaper NRK-korrespondenten historiene som rører publikum i Norge.

Published   Updated

«For ti minutter siden spilte Ahmed Ali Omar (9) fotball med fetteren sin i Mosuls gater. Han sparket ballen. Så kom eksplosjonen».

Slik åpner NRKs Midtøsten-korrespondent Kristin Solberg en reportasje fra krigsherjede Mosul. På Fortellingens kraft i Bergen fortalte hun om hvordan hun tenker for å nå seere, lyttere og lesere med historier fra krig og konflikter.

Reportasjen fortsetter:

«Nå ligger han på en feltsykehusseng i en veikant, mens leger arbeider intenst for å redde livet hans. De blå skoene han spilte fotball i, ligger på bakken, nær en pøl av blod som vokser større og større. I bakgrunnen høres lyden av skuddsalver og eksplosjoner, fra kampene rett ved».

– Da vi så Ahmed som lå og kjempet for livet, bestemte vi oss for å luke ut alt det andre og fokusere på ham. Det er ikke mye du rekker å fortelle i dette korte formatet. Da er det mye sterkere å gå tett på én person, sier Solberg.

Kristin Solberg intervjuer Ahmeds venn Aimen etter ulykka. Foto: Skjermdump, NRK.no
Kristin Solberg intervjuer Ahmeds venn Aimen etter ulykka. Foto: Skjermdump, NRK.no

Tilbake er hverdagen

Hun og fotograf Gunnar Bratthammer hadde egentlig laget nesten hele reportasjen ferdig den dagen, med sivile som flyktet og barn som var redde for kamphandlinger. De hadde ventet i seks timer ved en port for å få komme inn i selve Mosul, der de skulle gjøre de aller siste opptakene.

Da de så Ahmed visste begge instinktivt at de måtte gå for hans historie, men hadde bare få minutter på seg for å få det de trengte for å fortelle den. Mens Bratthammer filmet den kritisk skadde gutten, snakket Solheim med familie, vitner og legene, for å få så mye bakgrunnsinformasjon som mulig.

I slike historier er detaljene avgjørende for å gjøre historien nærere for oss i Norge, mener Solberg. Her ble fotballskoen som lå igjen etter Ahmed en slik detalj. Solberg bruker ofte de detaljene som slår henne, og ofte er det før noe begynner eller etter at noe har skjedd at hun legger merke til de sterkeste detaljene.

– En niåring kjemper for livet. Når han er sendt til sykehuset kommer de helt vanlige, hverdagslige tingene fram. Noen koster gata, og plutselig ser jeg fotballskoen ligge der sammen med masse blod og gørr. Fotballsko er noe de fleste har et forhold til. Det handler om hvordan vi bruker virkemidler til å skape følelser hos seeren.

Solberg er rørt når hun forteller på direkten at Ahmed ikke overlevde. Foto: Skjermdump, NRK.no
Solberg er rørt når hun forteller på direkten at Ahmed ikke overlevde. Foto: Skjermdump, NRK.no

– Hvem rører meg?

I april i år fikk NRK innreisetillatelse til Jemen, etter å ha jobbet i et og et halvt år med å få adgang. Solberg var der i ei uke, og møtte mange av ofrene fra den brutale krigen og den store sultkatastrofen som pågår i landet, som av FN regnes som verdens største humanitære krise. I Jemen dør et barn hvert tiende minutt.

– Hvem er det jeg tenker på når jeg går tilbake på hotellet etter en slik arbeidsdag på 16 timer? Hvem er det som rører meg? Hvem forteller jeg om på telefonen, hvis jeg ringer ei venninne?

Den historien som sitter igjen hos henne er også ofte den historien hun bruker i en reportasje. Denne gangen ble detlille Lamia (3), som var svært syk og ikke klarte å ta til seg mat. Selv om de bare hadde ei uke i landet, valgte de å dra tilbake flere ganger til sykehuset hun lå på.

«Tre år, men hun kan bare si ett ord: Mamma».

Solbergs kommentarer om Lamia bidrar til å tydeliggjøre hvilken tilstand hun er i. Detaljene får hun ofte ved å snakke med folk mens kameraene er av.

Solberg prøver å skape sympati hos seerne og bryte ned barrierer.

– Derfor prøver jeg i nyhetssammenheng å finne de universelle temaene, som liv, død, kjærlighet og vennskap, som alle kan relatere til.

Solberg lar detaljen om Lamias manglende språk fortelle om hvor svak hun er. Foto: Skjermdump, NRK
Solberg lar detaljen om Lamias manglende språk fortelle om hvor svak hun er. Foto: Skjermdump, NRK

Blikk- og kroppskontakt

De fleste Solberg møter i Midtøsten har opplevd verre ting enn de fleste i Norge noen gang kan forestille seg. Det skjer ofte at menneskene hun intervjuer begynner å gråte. Som regel har hun alt for kort tid til å bygge en relasjon med kildene.

Da hjelper det å vise at hun også er et medmenneske som viser dem respekt og ønsker dem vel. Hun henvender seg alltid direkte til dem hun snakker med, selv når hun bruker tolk.

Blikkontakt er viktig for å vise interesse og bygge en relasjon, og med kvinner også kroppskontakt, kanskje en klem hvis det passer.

Kristin Solberg

– Blikkontakt er viktig for å vise interesse og bygge en relasjon, og med kvinner også kroppskontakt, kanskje en klem hvis det passer. Jeg bruker også den lille arabisken jeg kan, sier Solberg til Journalisten.

Det kan være utfordrende å jobbe som kvinne i et til dels kjønnssegregert samfunn, forteller journalisten, men hun ser også fordelene. Som kvinne får hun en annen tilgang til kvinner og barn, og det kan også være enklere for folk å vise sårbarhet og åpne seg om følelser – særlig for andre kvinner men også menn.

Vanskelig tilgang

Det hender hun har så kort tid og begrenset tilgang at hun ikke rekker å finne én person som kan drive reportasjen. I Libya brukte hun og fotograf George Kurian lang tid på å få tilgang til en interneringsleir for flyktninger. Tilslutt fikk de rundt tre kvarter inne i leiren. Her fikk de fikk mange sterke bilder, men ikke den éne historien. Igjen ble detaljene avgjørende. Reportasjen åpner med at porten går opp, og ender med at den stenges. Slik vil hun få fram at her stenges mennesker inne.

– Helst skulle jeg hatt dagevis inne i den leiren. Det er vanvittig mange sterke historier på et slikt sted.

På den korte tiden de er her blir en mann båret ut på en båre, ned til et lite rom der han skal dø. Det eneste noen i leiren vet om ham er at han heter Abu Bakhr og kommer fra Tsjad. De drar tilbake senere, og får vite at han døde.

– Det er en sterk detalj at ingen visste hvem han var. Selv de som ikke er redd for å dø, tenker på hvem som vil huske dem når de er borte. Tenk å dø uten at noen vet noen ting, sier Solberg.

– Ingen visste hva slags drømmer han hadde. Det spiller på en universell følelse.