– Forskere frykter journalister

Hessen støtter Tekna-leder Marianne Harg, som mener forskere er skeptiske til journalister.

Frykt

– Jeg har mange kolleger som sier det samme. Det ligger en åpenbar frykt fra forskernes side for journalister, sier Hessen.

Han tror frykten dels har rot i at forskerne er redd for statusen sin blant kolleger når forskningsmaterialet blir forenklet gjennom journalistleddet. Selv mener han at denne frykten er overdrevet, og at forskere i større grad må akseptere at journalister må forenkle.

– Journalistene kan ikke kan ta med alle forbehold i en artikkel.

Samtidig mener han det er et minstekrav at forskere må få lese gjennom saker for sitatsjekk og korrigering av faktiske feil før publisering. Det ser han på som en god kontrollfunksjon.

– Det dreier seg om å gi og ta litt på begge sider. Det er et snev av skyldfordeling i det.

Forside

Hessen fikk selv kjenne på frykten for journalister da det 6. mai sto på forsiden av Dagsavisen at han mener folk på vestkanten blir penere enn de øst for Akerselva i hovedstaden. Dagen etter fulgte Hessen opp med et innlegg i samme avis hvor han tilbakeviste oppslaget.

– Jeg syns det er mangel på respekt å vri på utsagn på den måten. I dette tilfellet var spesielt forsidevinklingen grovt misvisende. En slik opplevelse gir en mistro som det tar lang tid å riste av seg.

Redaktør Kaia Storvik i avisa har tidligere avvist at de manglet dekning for oppslaget.

Vakuum

Han peker på desken som eksempel på hvor feil kan oppstå.

– Politikere opplever langt oftere enn forskere at utsagn blir vridd på. Men hvor ligger ansvaret? Hos redaktøren, journalisten eller desken? Det virker som om desken opererer i et slags vakuum.

Samfunnskontrakt

Hessen har selv hatt mye mediekontakt opp gjennom årene. Mange vil blant annet kjenne ham igjen fra NRK-programmet «Lyngbø og Hærlands Big Bang», som er et populærvitenskapelig underholdningsprogram. Biologen mener at forskere er avhengig av kontakt med media.

– Forskningsformidling er en del av samfunnskontrakten fordi det ikke bare er til fagfeller gjennom internasjonale tidsskrifter at vi skal formidle. Å få fram forskningsaspektene er et demokratisk spørsmål. Uten mediekontakten får vi ikke synliggjort det vi gjør, og da mister vi legitimiteten. Det er en fare for at det kan bli for stor avstand mellom forskerne og publikummet.

Han mener også rekruttering er en viktig begrunnelse for mediekontakt. Gjennom mediene kommer fagene til syne for publikum.

Manglende kunnskap

Kommentator Anne Viken kommenterte nylig forskningsformidling i Klassekampen (publisert her). Hun skriver at «naturvitenskapeleg kompetanse blir systematisk utelatt og neglisjert i media». Viken mener at naturvitenskapelig kompetansemangel blant journalister fører til at media taper makt og innflytelse og reduserer seg selv til desinformasjon og lett underholdning.

Hessen deler Vikens synspunkter om at journalister mangler kompetanse på forskningsformidling.

– Jeg gir tilslutning til det hun skriver. Ofte blir vi ikke gjengitt fordi det vi driver med er for fjernt for journalistene. Det er også en fare for å bli feilsitert.

Mikrofonstativ

– Men det går også andre veien. Særlig i utlandet blir nok journalister til tider brukt som mikrofonstativ av forskere nettopp fordi journalistene er ute av stand til å vurdere stoffet.

Hessen ønsker seg også mer dyp forskningsformidling gjennom mediene.