Filip Roshauw (t.v) og Audun Vinger holder seminarer om musikkritikk, og har sammenlignet dagens kritikk mot tidligere årganger.Foto: Morgane Fauconnier
Filip Roshauw og Audun Vinger
Mener folk gikk lei av «den typiske rockjournalist-gubben»
Men musikkjournalistikken har spilt en viktig rolle i journalistikkens utvikling, mener Audun Vinger.
Denne artikkelen er over to år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon.
Annonse
I regi av Norsk tidsskriftforening har musikkjournalistene Filip Roshauw
og Audun Vinger holdt seminarer og workshop om musikkritikk i Trondheim
og Bergen. De planlegger også å holde seminaret i Oslo i november.
– Tidsskriftforeningen ønsker å sette lykta på noe som er
viktig for de fleste mennesker, nemlig musikk. Det er helt opplagt at man bør ha
seminar om dette slik man har det om litteratur og film, sier Vinger til Journalisten.
På kurset har Roshauw og Vinger sett på anmeldelse av musikk
som en litterær og journalistisk sjanger i utvikling, snakket om lidenskapen
av å anmelde, samt diskutert konsekvensene av digitaliseringen i mediebransjen.
Endringene er flere, mener de:
– Bare det å få tak i musikk på plate var veldig vanskelig før, mens i dag er musikk veldig tilgjengelig. For et par tiår siden var det flere anmeldelser, høyere status i yrket og tilgangen på innspilt musikk var et sterkt insentiv. Så noe vi har diskutert, er hva som gjør det gyldig å drive med musikkritikk i dag og hva som gir oss glede i det, sier Roshauw.
– Ikke bare for terningkastere
Seminaret har foregått i grupper med deltagere med ulikt
utgangspunkt og fagkunnskap. Her var det både eldre og unge deltagere, studenter,
musikere, journalister, museumsansatte og ulike kulturansatte.
– Kulturfeltet i Norge er enormt. Det finnes utrolig mange arrangementer som må formidles. Det gjør kurset interessant for
flere enn kun de som håper å bli terningkastere i sin avis, sier Vinger.
Begge journalistene har lang erfaring i kulturfeltet og driver scenesamtaleserien
Jazznytt18 og bloggen «Now’s the time» sammen. Vinger er også kommentator
og kritiker i Dagens Næringsliv, og er tidligere redaktør av Natt & Dag og litteraturtidsskriftet Vinduet.
Roshauw er musiker og musikkskribent i blant
annet Jazznytt og Periskop. Ingen av dem har formell journalistutdannelse,
men kom inn i journalistikken gjennom sin interesse for å skrive om musikk og
kultur.
Annonse
Mer seriøs enn før
Musikkjournalistikk i aviser har ofte vært en inngang for kreative mennesker, skribenter eller ufaglærte journalister, mener Vinger.
– Det er mange talentfulle skribenter og
redaktører i mediene som har bakgrunn i den lurvete stilen. I
musikkjournalistikken kunne man eksperimentere med form og språk, sier Vinger.
Dermed har musikkjournalistikken spilt en viktig rolle i
journalistikkens utvikling, mener han. Selv om det er et stoffområde som noen kunne betraktet som mindre viktig enn andre, bør betydningen av det ikke underdrives, sier Vinger.
Noe Roshauw og Vinger har kommet frem til når de
sammenligner sjangeren for et par tiår tilbake, er at den har blitt mer seriøs
enn tidligere. Den handler mindre om journalistens subjektive smak og sterke
meninger, og er blitt stadig mer empatisk og forklarende.
– Allergisk mot rockjournalisten
– Den typiske rabulistiske musikkjournalisten fra
da jeg begynte å skrive om musikk er mindre synlig. I det siste har jeg fått
øye for hvor mye nytt og spennende som skjer i musikkformidlingen som tar
utgangspunkt i fagkunnskap, sier Roshauw.
Om det ikke er synlig i skriftlig form, så er det i alle
fall det som er tendensen på Youtube, radio, podkaster og i andre medier der det er mulig å
demonstrere med lydeksempler underveis, påpeker Roshauw.
– Jeg tror mange er litt allergisk mot den tradisjonelle rockjournalisten. Nå har flinkhet og fagkunnskap fått en helt annen valør i hele musikkulturen. Det er naturlig at
musikkjournalistikken også reflekterer dette. At den tør å være litt nerdete og kan kikke under panseret.
Da blir det ikke unaturlig at musikere og musikkeksperter også rekrutteres for å skrive om musikk, mener Roshauw.
Annonse
Formidling av fagkunnskap
I bloggen Now’s the time forsøker Roshauw og Vinger å formidle hvordan musikerne selv fanger det musikalske utrykket og hvordan de
kommuniserer med hverandre.
– Jeg synes alltid det er gøy å lære om ting jeg
ikke har peiling på. Når folk i en viss fagkrets snakker, så føler jeg meg
invitert på kjøkkenfesten. Dette har tidligere vært en stor blindsone i musikkjournalistikken,
men nå kan vi heldigvis kose oss med det, sier Roshauw.
Under seminarene ble det diskutert hvordan
musikkjournalistikk kan være både en god leseropplevelse og samtidig føre til økt musikalsk
kunnskap. Det kan for
eksempel gjøres ved å fange språket som musikerne selv bruker om rytmikk og
harmoni, ved å forstå musikernes smak og valg og ulike referanser som brukes i musikken.
– Det er ikke nok for leserne å
vite om skribenten mener en konsert er bra eller dårlig, men det er fortsatt
utrolig mye annet folk sitter og lurer på. Folk ble sannsynligvis lei av den
typiske rockjournalistgubben fordi de sjeldent hadde noe annet å fortelle enn det vanlige, sier Roshauw.
Vanskelig å leve av det
Ved å holde seminar om musikkritikk, håper Roshauw og Vinger
at flere vil prøve seg som musikkjournalister. Tilgangen på konserter i Norge
har aldri vært så stor, noe som åpner for flere muligheter, mener de.
Men er det mulig å tjene til livets opphold ved å anmelde
konserter? Her er Roshauw og Vinger skeptiske. At musikkritikk ikke har en stor
plass innenfor journalistutdanningen, mener de er forståelig.
– Det er utrolig få rene musikkjournalister i
Norge, og veldig få jobber som dukker opp. Dessuten er de som har disse jobbene
ofte ansatt i stillingen i veldig mange år, sier Vinger.
– Både Audun og jeg har klart å tjene til
livets opphold ved å skrive om musikk i ulike fasonger, men bloggen Now’s the time startet som et idealistisk prosjekt, og bærer fortsatt preg av det, sier
Roshauw.
Samtidig forstår han at det er vanskelig å be andre om å
gjøre det samme.
– Men hvis folk er fristet og lurer på om det er
vits å drive med musikkjournalistikk, så er svaret absolutt ja.
Kulturbransjen generelt har
alltid vært drevet av frivillige, sier han videre.
– Da ser jeg på det som naturlig at det samme
skjer med musikkskribenter, uten at man skal undergrave at dette er noe
folk fortjener å få betalt for.
– En meningsfull praksis
De siste årene har det likevel blitt større bevissthet rundt
honorarer i kulturbransjen og i forbindelse med anmeldelser og musikkritikk.
Det finnes nå utarbeidede retningslinjer som flere prøver å følge. Dette har
både positive og negative konsekvenser, uttaler Vinger.
– Noen honorarer er ikke levelig for noen
arrangører. Når det er sagt er noe av målet med kurset bevissthets-
og statusheving om nettopp dette, sier Vinger.
Kurset har ikke som mål å nødvendigvis utdanne musikkskribenter,
sier Roshauw. For noen trenger det ikke å være mer enn en lidenskap og interesse.
– Det å skrive om musikk er en meningsfull praksis.
Det kan være en jobb for noen få, men for mange kan det være en mulighet for å
sette ord på noe essensielt eller finne et rom i deres kunstneriske praksis,
sier Roshauw og avslutter:
– Musikk får oss til å føle ting, og noen ganger
er det bra å snakke om følelsene sine. Så enkelt er det.
Rettelse: I en tidligere versjon av saken sto det at seminarene ble arrangert i samarbeid med Norsk kritikerlag, det riktige er Norsk tidsskriftforening.