Tiltalte Abaydullah Hussain og hans forsvarer John Christian Elden. Foto: Bjørn Åge Mossin
Tiltalte Abaydullah Hussain og hans forsvarer John Christian Elden. Foto: Bjørn Åge Mossin

Ytringsfrihetslapskaus

KOMMENTAR: Aftenposten-kommentators konklusjoner om Hussain-dommen bygger på ett spørsmål om en helt annen problemstilling, skriver Doremus Schafer.

Publisert   Sist oppdatert

Forrige måned behandlet lagmannsretten ankesaken mot Ubaydullah Hussein, og valgte å opprettholde tingrettens beslutning om å frifinne Hussein for de delene av tiltalen som omhandlet indirekte oppfordring til terror. Ifølge Aftenpostens kommentator Joacim Lund, har retten med dette vist at de er «i utakt med folket» (utdragene nedenfor hentet fra ulike steder i Lunds kommentar):

«Ubaydullah Hussain ble reddet av ytringsfriheten. Det burde han ikke blitt, sier folket.»

«Hussain ble imidlertid frikjent for oppfordring til terror, både i tingretten og lagmannsretten (…) Burde ytringsfriheten gjelde sånt? Ja, mener retten. Nei, mener folket.»

«Og folkets røst er klar og tydelig (…) Ekstreme organisasjoner (…) som Profetens Ummah, Pegida eller SIAN, bør få ytringsfriheten begrenset.»

«Stemmen fra folkedypet er slett ikke alltid den rette til å avsi en dom. Men noen ganger er retten så til de grader i utakt med befolkningen at det går på rettsfølelsen løs. Som i dette tilfellet. Kanskje er høyesterett mer i takt med folket – og sier at nok er nok.»

Svaret kan ikke brukes til å konkludere om hva folk mener om dommen mot Hussein

Folkevilje?

Lund bygger sine kategoriske konklusjoner om folkeviljen på en undersøkelse fra UiB (som på det tidspunktet ennå ikke var publisert i sin helhet, men der Lund hadde snakket med forskeren og fått tilgang til deres notat med tittelen «Ytringsfrihetens grenser»).

Undersøkelsen består av kun to spørsmål: Om ulike grupper bør få spre sitt budskap på et lokalt kjøpesenter, og om slike grupper bør få leie et lokalt forsamlingshus til å holde et medlemsmøte. På det første av disse spørsmålene er Profetens Ummah ikke engang inkludert som en av de ulike gruppene det spørres om.

Lund belegger sine påstander om folks syn på Hussein-rettssaken blant annet med at det i notatet fra UIBs undersøkelse står at

«Av alle norske grupper vi har studert er legitimiteten til den muslimske fundamentalist-gruppen Profetens Ummah klart lavest.  Vi finner at nesten alle ønsker å begrense ytringsfriheten for denne gruppen i de situasjonene vi har sett på.»

Men realiteten – som fremgår tydelig av de vedlagte tabellene – er altså at det er kun ett eneste spørsmål der folk har blitt bedt om å ta stilling til Profetens Ummah og deres ytringsfrihet: «Hvor enig eller uenig er du i at Profetens Ummah skal få leie et forsamlinghus for å holde møte?«. Og selv om det er et flertall på 58 % som mener at de ikke bør få leie lokaler, så er det et betydelig mindretall på 27 % som sier at de bør få leie, mens ytterligere 15 % sier seg verken enig eller uenig.

Det er altså et flertall, men langt fra «nesten alle» som ønsker denne typen begrensning. Det er heller ikke klart om det er offentlige eller private forsamlingshus man spør om – ei heller i hvilken grad de uenige kun uttaler seg om hva de selv ville valgt, eller om de mener at dette burde være en generell og formalisert regel.

Da burde det være ganske innlysende at svaret på dette ene enkeltstående spørsmålet ikke kan brukes til å konkludere om hva folk mener om dommen mot Hussein, som både angår et annet spørsmål (konkrete ytringer) og en annen reaksjonsform (fengselsstraff). Det er fullt mulig å mene at grupper som Profetens Ummah ikke bør få leie lokaler på lik linje med andre, men at det vil være å gå for langt å sette dem i fengsel for sine ytringer. Og for den saks skyld er det også åpenbart mulig med det motsatte standpunktet: At de bør likebehandles hva angår utleie av lokaler – men at hvis og når de kommer med denne typen konkrete ytringer, så bør det straffeforfølges og straffes.

Kommentarartikkelen er opprinnelig publisert i en lengre versjon på forfatterens blogg.

Les flere kommentarer av Doremus Schafer.

Doms-
slutningen skal kun ta stilling til om Hussains ytringer faller innenfor de straffbarhets-kriteriene

Straffspørsmål

Lund understreker at «Folket har selvsagt ikke tatt stilling til straffskyld i saken mot Ubaydullah Hussain, og jeg aner ikke om en folkeavstemning ville felt Ubaydullah Hussain på tiltalepunktene han ble frikjent for. Det har jeg holdt meg unna.» – men mener likevel at «resultatene fra undersøkelsen viser at «retten er i utakt med befolkningen (…) ikke i spørsmålet om straffskyld, men i spørsmålet om hva som bør omfattes av ytringsfriheten«.

Selv har jeg problemer med å se logikken i dette resonnementet, all den tid domsslutningen kun skal ta stilling til om Hussains ytringer faller innenfor de straffbarhetskriteriene som loven stiller opp – ikke om ytringene er klanderverdige, fæle, forkastelige eller avskyelige.

Og mens rapportforfatter Ivarsflaten mener at UIBs funn kan henge sammen med en mer allmenn oppfatning i befolkningen om hvilke juridiske begrensninger samfunnet bør legge på visse grupper, så presiserer hun samtidig at disse konkrete konklusjonene om Hussain-saken ikke følger direkte av funnene og må stå for Lunds egen regning.

Les også: Ikke strengere straff for Hussain

Men hva var egentlig spørsmålet?

Lunds kommentar er dessverre symptomatisk for to ganske vanlige trekk ved den offentlige debatten:

1) Upresis gjengivelse og spekulativ ekstrapolering av meningsmålinger. Til tross for at det eneste folk har svart på vedrørerende Profetens Ummah er hvorvidt de bør få leie forsamlingshus, velger Lund å uforbeholdent bruke disse tallene som bevis på at lagmannsrettens kjennelse – om et helt annet spørsmål – er «i utakt med befolkningen«. Hvis man i det hele skal gå ut over de konkrete problemstillingene som respondentene har tatt stilling til, må man ihvertfall gjøre det klart hva som er tydelige data og hva som er egne spekulasjoner.

2) At fundamentalt ulike spørsmålstillinger sauses sammen, bare fordi de alle hører inn under samlebegrepet «ytringsfrihet».

Til tross for at «ytringsfrihetsdebatten» har vært høyt oppe på den norske dagsordenen over lengre tid, er det fortsatt mange debattanter og debattinnlegg som ikke skiller mellom de vesentlig forskjellige spørsmålsstillingene som inngår i debatten, men bare samler alt sammen i en sekk under fellesbetegnelsen «ytringsfrihet».

Les også: Hussain dømt for trusler

Vi må holde de ulike problem-stillingene fra hverandre

Hvis vi skal føre en meningsfull og opplyst debatt om ytringsfrihet, må vi holde de ulike problemstillingene fra hverandre, og ikke sette likhetstegn mellom legale sosiale reaksjoner, illegitime reaksjoner som samfunnet skal aktivt beskytte mot, og direkte statlig inngripen og maktbruk.

Uklart hva folket mener

I Hussein-saken skulle retten ta stilling til om hans ytringer var av en karakter som rettferdiggjorde å ta i bruk det sterkeste maktmidlet staten besitter overfor en person som ytrer seg: Å sperre ham inne i fengsel (og gjøre det samme på nytt dersom han gjentar den samme ytringen etter løslatelse). Dette stiller selvsagt i en helt annen kategori, og krever en mye høyere terskel for å rettferdiggjøres, enn den mye mildere formen for «begrensning av ytringsfriheten» (egentlig forsamlingsretten snarere enn ytringsfriheten), som ligger i å nekte noen å leie lokaler til et medlemsmøte.

Uansett om man mener at folks svar på undersøkelsen reflekterer et generelt ønske om å «begrense ytringsfriheten» for slike ytterliggående grupper, så kan man ikke konkludere med at én type begrensing automatisk innebærer tilslutning til en helt annen og mye alvorligere inngripen. Det blir like ugyldig som om Rødt skulle gjennomført en undersøkelse som viste at et flertall gikk inn for at de rikeste skulle betale mer skatt, og la frem dette som bevis på at folket ønsket 90% skatt på all lønn over halvannen million.

Det er også verdt å påpeke at grunnlaget for frifinnelsen var at retten la til grunn at loven forutsetter at en straffbar ytring må innebære en «oppfordring til iverksettelse» av fremtidige terrorhandlinger, og at Husseins hyllest til allerede utførte terroraksjoner ble ansett å ikke oppfylle dette kravet. Selv om det faktisk skulle være et flertall av folket som mener at også slik hyllest burde være straffbar, så er det ingen motstrid mellom dette standpunktet og å mene at retten gjorde det riktige, men at lovgiverne burde sørge for å stramme inn lovverket slik at også dette rammes.

Jeg påstår ikke å ha noen oversikt over befolkningens syn på disse spørsmålene, og for alt jeg vet kan det hende at Lund har helt rett i at flertallet mener både at Hussein burde bli dømt og at dagens lovverk gir rom for dette. Men dette er i så måte bare en gjetning fra Lunds side, basert på ett eneste spørsmål som tar for seg en vesensforskjellig problemstilling.

Da bør man omtale sine spekulasjoner som nettopp dette, og ikke fremsette dem i form av kategoriske faktapåstander om at «folket er på linje med påtalemyndigheten (…), men ikke med retten».

Følg mediedebatten.