Nina Kristiansen forteller om mange gjentakelser blant kommentarene hun får når hun skriver om ME-forskning. – Da renner det over med underkjenning av journalistens og redaktørens kompetanse, intellekt, personlighet og yrkesprofesjonalitet, sier hun til Journalisten.Foto: Marte Vike Arnesen.
ME-journalistikk
Nina Kristiansen om å dekke ME-feltet: – Folk undersøker privatlivet vårt
– Kan være at alle årene med dårlig behandling i helsevesenet har skapt mistro, sier Forskning.no-journalisten.
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon.
Annonse
Journalist Nina Kristiansen i Forskning.no har fulgt ME-feltet i en årrekke, også som tidligere ansvarlig redaktør. Hun forteller om et felt som er vanskelig å dekke journalistisk.
I likhet med Khrono og Amanda Scheihar Kristiansen også opplevd mye hets etter å ha publisert saker om ME-forskning, hets som ofte kan bli helt personlig.
Hun beskriver episoder der aktivister har funnet frem til at personer i en journalists omgangskrets har bestemte typer sykdommer, med mål om å diskreditere journalisten fordi hen er pårørende.
Får mye pes
Kristiansen mener ME-debatten skiller seg fra andre debatter på grunn av den høye temperaturen og fordi den har to veldig definerte sider. På den ene siden har du dem som er sikre på ME har en biologisk årsak, uten at denne årsaken er funnet ennå.
På den andre siden har du dem som mener det er en kombinasjon av sosiale, psykiske og biologiske årsaker. Langs de to linjene står også forskere og pasienter, beskriver Kristiansen.
I Forskning.no dekker de som oftest studie for studie. Det vil si at de ikke oppsummerer hele forskningsfeltet hver gang de skriver om en ny studie, noe som betyr at det til tider kan være vanskelig å balansere hver enkelt sak i den tilspissede debatten.
– Om vi skriver om en studie som kommer fra det psykososiale-biologiske feltet, får vi masse pes fra de som mener ME kun handler om biologi, selv om vi prøver å ha en balanse i saken, forteller hun.
Selv om redaksjonen også mottar kritikk fra den «andre siden» i saken, beskriver Kristiansen de to leirene som ujevne. Hun mener den siden som støtter den biologiske forklaringen på ME, er mye sterkere både når det gjelder protester og aktivisme, enn den psykososiale-biologiske siden.
I tillegg bruker aktivistene formelle kanaler. De klager inn artikler til Pressens Faglige Utvalg (PFU), på samme måte som de klager studier inn til forskningsetiske komiteer og forskere til Helsedirektoratet.
Annonse
Ødeleggende
Kristiansen mener at det høye konfliktnivået går utover ME-pasientene. Hun mener det er svært alvorlig om det fører til at forskere slutter å forske på ME og om journalister slutter å skrive om temaet.
– Det kan være at alle årene med dårlig behandling i helsevesenet har skapt mistro, at de har blitt allergiske mot at det kommer forskning som sier at det sosiale og psykologiske spiller inn i hvorfor sykdommen oppstår. Aktivistene ser ting fra kun fra ett hold og dundrer løs. Debatten ender derfor opp med mye støy og krangling, sier hun.
Selv beskriver hun seg som tykkhudet etter mange år som redaktør. Det å få mengder med telefoner, e-poster og kommentarer i sosiale medier går ikke inn på henne lenger. Men hun forstår at det kan bli mye å forholde seg til for den enkelte journalist.
– Noen ganger får vi veldig, veldig mye, og det kan bli ganske personlig. Vi er jo ikke vant til at folk undersøker privatlivet vårt, det kan være tøft å oppleve, sier Kristiansen, og forteller at hun som redaktør pleide å overta kommunikasjon med klagere om journalistene opplevde det som ubehagelig.
Kommentarfeltet blir et ekkokammer
Det hender Forskning.no stenger kommentarfeltene på Facebook. Diskusjonen der blir fort et ekkokammer med stor slagside mot den psykososiale siden, uten særlig debatt, mener Kristiansen.
Hun forteller om mange gjentakelser blant kommentarene.
– Da renner det over med underkjenning av journalistens og redaktørens kompetanse, intellekt, personlighet og yrkesprofesjonalitet, sier hun.
Kristiansen mener de må tåle at aktivister ikke liker det de skriver.
– Det er jo fryktelig, fryktelig trist for ME-feltet og ME-forskningen, hvis det viser seg at journalister trekker seg fra å skrive om saken fordi de blir så hetset av det, sier hun.
Hun legger til:
– Det er ikke bra hvis vi backer ut. Men vi må jo være forsiktige og tilstrebe balansen og få inn alle sider. Men det er ekstremt steile fronter og harde ord.
Annonse
Aldri fått så mye kjeft
Journalisten har også snakket med en annen journalist i et større mediehus som forteller om å ha opplevd hets og trakassering i kjølvannet av å ha skrevet saker om ME. Hun ønsker ikke å stå fram med navn og bilde i denne saken i frykt for at hetsen skal ta seg opp igjen.
Hun har bestemt seg for at hun aldri skal ta i ME-saken igjen, men forteller til Journalisten at ME-tematikken er ulik alle andre felter hun har skrevet om, med et skyhøyt konfliktnivå.
Den verste hetsen kommer ofte etter at hun har skrevet saker som er vinklet på at ME kan ha en psykologisk forklaring.
– Jeg har virkelig prøvd å være saklig og finne forskning som underbygger sakene mine, men det er som om det er to banehalvdeler der den ene banehalvdelen nekter for at den andre finnes, forteller hun.
Hun synes det er trist, for hun har mye respekt for pasientgruppa, og mener det er de det går ut over når konflikten blir høy.
– Jeg orker rett og slett ikke mer, og det synes jeg er så trist. Men der skal jeg ikke inn igjen. Fordi det er så brutalt, krevende og så belastende for meg privat og som journalist, sier hun.
Hun legger til:
– Jeg har aldri fått så mye kjeft og pepper på et forsøk på å komme noen i møte. Jeg vil virkelig ikke at navnet mitt skal kobles til ME igjen, og det synes jeg er supertrist.