Thor Woje er tidligere redaktør i Avisa Nordland og Romerikes Blad. Han har også ledet PFU og Skup-juryen.
Thor Woje er tidligere redaktør i Avisa Nordland og Romerikes Blad. Han har også ledet PFU og Skup-juryen.

– Ville «kirurg Arne Jensen» latt alt dette bare passere?

Redaktørforeningen helt blind for svakhetene i Avisa Nordland, mener eks-redaktør Thor Woje.

Publisert Sist oppdatert

Det forbauser meg at generalsekretær Arne Jensen i Norsk Redaktørforening (NR) overhodet ikke problematiserer de journalistfaglige svakhetene ved de innledende artiklene om kirurgisaken i Avisa Nordland. I et nytt innlegg, publisert i AN 13. mars og på Journalisten.no 14. mars, hevder han sågar at slike ikke er til stede. Selv ikke når AN sitter med vesentlig informasjon leserne ikke får del i.

Jeg kan forsikre kollega Jensen om at jeg har lest reportasjene både lørdag 26. juni 2010 og påfølgende mandag 28. juni nøye, men vi leser åpenbart både disse og Høyesteretts dom med ulike briller. Og diskusjonen dreier seg ikke om AN formidlet at det forelå mistanke om kreft – det er jo sakens utgangspunkt – men om den medisinskfaglige håndteringen, altså operasjonen, var forsvarlig.

AN definerer selv pasienten i tittel og tekst som «frisk». Det står ikke noe om hvordan slike begrunnede kreftmistanker normalt håndteres, og det står heller ikke noe om at de navngitte kirurgene er kvalifisert til å foreta slike operasjoner. Dette er i mine øyne helt vesentlig informasjon for å kunne forstå en komplisert sak.

Videre hevder Jensen at jeg har gått i samme fellen som Høyesterett ved å ta «et par ord fra en spisset setning» i en lederartikkel («opererer friske pasienter helt uten grunn») som dekkende beskrivelse for de samlede nyhetsreportasjene. Men det er ikke bare der et slikt inntrykk skapes. I en bildetekst lørdag 26. juni står det som et faktum: «..en operasjon hun ikke skulle hatt fordi hun ikke hadde kreft», etter at det i førstesideingressen var slått fast: «Legene…utførte kirurgi de ikke har lov til» under tittelen «Ødela helsa til frisk kvinne».

Det er den samlede formidlingen, forsterket av uforbeholdne påstander på lederplass, som etablerer i mine øyne et misvisende, for ikke å si feil bilde av saken de første dagene.

Videre siterer jeg fra de gjengitte pasientuttalelsene om kirurgene lørdag og mandag: «Nå har de bevist at de ikke kan dette». «De legene burde ikke få være leger». «De to legene bør aldri lov til å gjøre noe de ikke er kvalifisert for».

Dette er drøy kost, selv når de kommer fra pasienter som har fått store komplikasjoner, og de blir stående uten noen balanserende motstemmer. Ville «kirurg Arne Jensen» latt alt dette bare passere? Det er ikke ANs samlede reportasjeserie jeg kritiserer og Høyesterett dømmer, men det bildet som skapes innledningsvis av grunnlaget for operasjon og kirurg Kundas faglige kvalifikasjoner.

Jeg ønsker meg selvsagt ikke tilbake til 80- og 90-tallets injurieregime eller krav om «den helt plettfrie og perfekte journalistikken». Men kravene til faktakontroll, kildekritikk, balanse og presisjon, ikke minst i kompliserte saker, er fortsatt høyst gjeldende i journalistikken på 2010-tallet. Også når man i den gode saks tjeneste fanges inn i en pasienthistorie med høyst beklagelig utfall.

I Strasbourg-domstolen stilles det krav til pressen om å opptre profesjonelt, redelig og i god tro. Her tror jeg denne saken vil slite.

Powered by Labrador CMS